Å tro

Religion er egentlig noe av det rareste som finnes: Det er så mange av dem, og denne ene uenigheta har vært grunnen til de aller fleste kriger som står skrevet i historiebøkene. Du har andre verdenskrig som et klinkende klart eksempel. Men alle religionene grunner alle på det samme prinsippet: Å være et godt menneske.



Jeg har vokst opp i et sekualisert hjem: Vi har ikke vært familien til å be bordbønn eller snakke om Gud, selv om vi dro i kirka på 17.mai. Men på tross av dette, har jeg alltid hatt lyst til å tro: Tro på noe større, viktigere og allmektig. Kanskje kommer det av at søsters og jeg var med på søndagsskole (på onsdager..) sammen med resten av bygdas unger, der vi sang, spiste kjeks og tegna. Det var ganske fint, for ingen ble tvunget til å tro noe som helst - de ville bare at vi skulle lære og ha det gøy. Nettopp dette er måten å gjøre det på - la folk velge selv hva de vil tro på, etter at de har blitt opplyst om mulighetene de har. Å tvinge folk, uansett om det er med trusler om å havne i Helvete eller å bli skjært halsen over, blir helt feil. Religion er ikke et produkt man kan selge.



Det er ikke troa i seg selv jeg er i mot. Jeg ser jo tross alt på meg selv som en kristen (med inntrykk fra humanetikken, forskning, bøker og andre religioner). Det er den helligste av de hellige jeg tviler på - Bibelen. De fleste av evangeliene (fortellingene om Jesus) ble for eksempel skrevet 200 år etter Jesus døde. Bare det i seg selv viser hvor misvisende de kan være - de som levde så lenge etterpå, hadde ikke engang møtt mannen. På 300-tallet, da prestene skulle samle tekster til det som i dag er Bibelen, gjennomgikk tekstene kraftig sensur. Alt som fikk Jesus til å framstå som en vanlig mann, ble sensurert bort. Paven skrev brev om at ting skulle fjernes, og at ingen måtte snakke om disse detaljene. Mange tekster fikk ikke være med i Bibelen, og ved å utelate sånt, får man ikke helheta fra denne helligdommen. Det er ikke engang alt evangelistene er enige i!

Og når man da vet dette, høres det så feil ut å skulle ta det som står i den helt bokstavelig. Disse historiene er metaforisk, og de fleste troende og historikere har hver sin tydning på dem. Mennesker er utstyrt med en hjerne, og den er til for å tenke med, ikke for å slå opp i ei bok når man ikke vet hva man skal gjøre. Kjenn etter med hjertet - hva føles rett? Blir det galt, så har man lært av det. Bibelen kan være som ei rettesnor, men ikke noen fasit. Derfor synes jeg det blir feil å peke på den, og si at "vi blir befalt av Bibelen til å..."



Troa står sterkest når du kan ta i mot kritikk. Om kirka (som en metafor på folk som tror) ikke tåler kritikk, kan ikke grunnmuren være særlig stødig. Det er her ei av de sist leste bøkene fra min side, kommer inn. "Hellig blod, hellig gral", som var inspirasjonen til Dan Brown. Jeg skal ikke skrive så mye om den her, for den var tykk med mye research og godt dokumentert stoff. Det gikk ut på Jesu etterkommere, hvordan Bibelen er feil i forhold til datidens samfunn og uenigheter, Sion-ordenen, tempelherreridderne og den hellige gral. Det er ikke greit å vite hva man skal tro, men om du er interessert i å lære mer, er denne boka super! Om den blir for tørr, er også "Det tapte symbol" av Dan Brown utrolig spennende, og den vil få deg til å tenke helt annerledes om religion.

Jeg vet ikke nok om Bibelen til å kunne bekrefte eller avkrefte noe. Ikke vet jeg nok historisk heller. Men jeg vet at man kan være kritisk, uten å miste troa. Man kan tro, selv om man ikke følger Bibelen slavisk. For hva hjelper det vel å rope om at man er kristen, om man allikevel ikke gjør som Jesus sa - å være et godt medmenneske. Jeg synes alle kan tro det de vil, for man skal ha takhøyde og respektere folk - Om man vil tro på Darwin, Allah, Buddha, Muhammed, seg selv eller noe helt annet. Jeg vil ikke defineres av det jeg tror på, men om jeg er et godt menneske eller ikke.

Siv
xxx

/Bildene er linket. Bok 1, bok 2