
Jeg lurer dere litt, jeg; Jeg har ikke tenkt å snakke om Pocahontas. Den eneste grunnen til at jeg valgte et bilde av henne, er fordi jeg som lita bestemte meg for å se slik ut når jeg ble eldre. Jeg skulle ha like lang hår, også skulle jeg farge det sort for så å hoppe utfor ei klippe akkurat som hun gjør i filmen... Smart tanke, liksom.
For jeg har ingen skjønnhetsidealer. Andre roper om at verden er for kroppsfiksert, men så er de kroppsfikserte selv. Siv tenker ikke så mye på hvordan andre ser ut, eller strever med hvilke klær hun selv skal ha på seg hver dag. Det som ligger øverst i skuffen fungerer godt nok til å holde varmen, og så lenge jeg føler meg komfortabel, så er det ikke så farlig å være syltynn eller ha perfekte avskjærte øyenbryn. Om jeg
vil, så kan jeg se mye jeg kunne forandra med meg selv, men hvem ville jeg vært om jeg forandra kjennetegnene mine? Og hvorfor kan man ikke bare godta at ikke alle har de samme tærne og samme lengden på øyenvippene?
Selvfølgelig, man legger merke til det om noen har pynta seg litt ekstra, og man kan gi komplimenter og synes folk kler seg fint. Men det er ikke
det jeg ser på når jeg ser en person. Etter å ha snakka med folk, så er det utstrålinga jeg tenker på når jeg hører en persons navn. Det er tankene de har delt, som definerer hvem de er. Innsatsen viser engasjement, og hobbyene farger tilværelsen. Hvem kjøper produkter bare på grunn av kul innpakning om produktet ikke er noe å samle på? Det er innsida som gjør utsida fin!
Sivxxx /Bildet er linket