14.11.2019

Ja, jeg er annerledes

... Og jeg har alltid elska det. Da jeg vokste opp gikk jeg mot strømmen, både bevisst og ubevisst. Mamma og pappa laga meg tydeligvis med en annerledes-miks allerede før jeg hadde noe å si om saken: jeg ble født ginger, venstrehendt og som halvt utlending. Da jeg begynte å få egen personlighet viste det seg ganske fort at jeg var veldig glad i å prate. Og at jeg var A-menneske, i motsetning av majoriteten av vennene mine. Sistnevnte var egentlig bare et problem når jeg hadde, og var på, overnatting hos mine jevnaldrende.

Jeg ble interessert i å lære nye ting, og spesielt likte jeg å gjøre det bra på skolen. Noen ville kalt det å være skolelys, og det ville jeg vært enig i. Jeg elska å lese bøker, mens de fleste andre barn foretrakk å spille fotball. Da jeg var åtte begynte jeg å spille kornett, lærte meg noter, begynte i korps. Det var jeg derimot ikke aleine om, og det var aldri sett på som nørd i min oppvekst. Jeg begynte å spille gitar og trekkspill. Sistnevnte er nok det jeg selv synes er mest nørd.

Som barn var jeg aldri interessert i klær. Jeg fikk høre ganske ofte at klærne mine var merkelige, og spesielt rart syntes de andre barna det var at jeg ikke brukte dongeribukser. Jeg holdt på å legge til at "Jeg brukte mascara fra tidlig alder, men har aldri brydd meg så mye om sminke". Dette er jo ikke helt sant. Jeg har aldri brukt masse sminke, men i overgangen barneskole til ungdomsskole brukte vi alle både eyeliner, mascara og foundation.

Men jeg har så lenge jeg kan huske vært både utadvent og ganske ekstrovert: jeg ville alltid være med andre mennesker. Bestemor sa nylig om lillesøster og meg: "Dere måtte alltid være sammen med venner, selv om dere hadde hverandre." Jeg elska å snakke med de andre barna på lekeplassen i Sverige, og har alltid likt å stå på en scene, om det var skuespill eller med en gitar. Også var jeg glad i å ytre meningene mine, også om alle de andre mente noe annet enn meg.

Her i Trondheim er det jo annerledes å være nordlending blant alle søringene. Men det er ganske gøy, for da kan 1) jeg spille på alle stereotypene om nordlendinger, og 2) noen av mine "annerledes"-trekk unnskyldes med at jeg er nordlending. Selv om jeg var akkurat like annerledes hjemme. (Jeg tror mange nordlendinger opplever det samme. Man er ikke helt som de andre nordpå, flytter sørpå også passer man plutselig inn som nordlending). Jeg kan godt være en ambassadør for nordlendinger, jeg.

Det å være A-menneske som voksen er ikke alltid like lett når man blir trøtt når klokka bikker 21. Å holde ut til folk blir brisne på fest kan i blant være tøft. De gangene festene er skikkelig morsomme og jeg blir like lenge, får jeg derimot skryt og gode ord fra de andre. Å stå opp tidlig dagen etterpå derimot, har jeg aldri sett noe negativt ved. Det er deilig å være våken før verden står opp.

"Hvorfor er det så viktig for meg å sette meg selv i bås hele tiden? Hjernen min bruker så mye energi på å alltid plassere meg i rett kontekst og det er sykt teit."

Men der jeg er mest annerledes, er nok allikevel hvordan jeg alltid krever oppmerksomhet. Jeg blogger, vlogger, chatter, tekster og skriver. Nå er jeg ikke lengre i avisen slik jeg pleide da jeg bodde hjemme, men jeg finner alltid en måte å få mer oppmerksomhet på. Som en venninne sa for noen uker siden: "Nei, Siv, jeg har aldri skjønt hvorfor du trenger så mye oppmerksomhet".

Jeg vil bli sett, likt, snakka om og til. Jeg snakker høyt, ler høyt, er overalt og liker å snakke med hvem det skulle være. Jeg er glad i dype samtaler og tullete samtaler. Jeg mener noe om det meste og kaster meg på det som skjer. Mitt engasjement inkluderer det som skjer rundt meg i samfunnet, og folk som jeg har lyst å bli kjent med. Samfunnet sier vel helst at du ikke skal skille deg ut, men jeg har ikke tenkt å late som jeg er noen andre for å passe inn i en stereotypi som samfunnet vil presse meg inn i.

Jeg tror jeg alltid har vært sånn, og i perioder tenker jeg over at mange sikkert synes jeg er litt mye. Spesielt har jeg lagt merke til min egne kritiske sans denne høsten, ettersom jeg det siste året har vært så lite meg selv som jeg kunne komme. Det siste året har jeg vært litt anti-Siv; Ikke trengt oppmerksomhet, helst være for meg selv. Det kom veldig brått på å være seg selv igjen i høst. Hele Siv på én gang, uten noe forvarsel. Plutselig en trang til å produsere ting og bli sett.

I blant tenker jeg at det kanskje hadde vært bedre om jeg bare var halvparten så mye meg. At folk hadde likt meg bedre. At livet hadde vært lettere. (Som Gudmor Bella sa i konfirmasjonen min: "Den som stikker seg fram må tåle kritikk.") At det er noe galt med meg som krever så masse oppmerksomhet. Vennene mine er jo ikke sånn. Jeg er heldigvis ærlig om det, så vennene mine vet at de må la seg høre fra i blant. Og jeg har masse venner som setter pris på meg for den jeg er. Jeg får høre at jeg er tøff og kul, og aldri har noen sagt at jeg er krevende, selv om jeg kanskje innbiller meg det selv i blant. Så min personlighet må jo være en av grunnene til at de liker meg.

Jeg er vel alltid litt redd for å være for mye. Kanskje det er akillesen min, spesielt når det kommer til romantiske forhold. At jeg er redd for å være for mye for ett enkelt menneske. For engasjert. At det skal skremme folk bort. For jeg er veldig dårlig til å late som jeg ikke er interessert. På mange måter er nok redselen for å være for mye en av grunnene til at jeg holder mange folk rundt meg til enhver tid. Jeg kan ikke ha få venner, i frykt for at de skal få for mye av meg. Jeg er en ekstremt ekstrovert person, og da må jeg ha mange kort å spille på; Både for å ha noen som kan stille opp på kort varsel, men også for å avlaste alle andre venner. At ingen får en overdose Siv.

Så jeg veit jeg er annerledes. Og det trives jo egentlig godt med det. Jeg hadde syntes det var veldig kjedelig å være som alle andre. Men også ekstroverte, utadvente, oppmerksomhetssyke mennesker har dager der man lurer på hvorfor man er som man er og gir seg selv tyn for å tolke alt i verste mening. Heldigvis digger jeg meg sjæl, og jeg har mange venner som gjør det samme!

12.11.2019

Høydepunkter etter jeg flytta hjemmefra

Jeg lever alltid framover. Jeg vet hva jeg gjør to uker fram i tid, men jeg husker ikke hva jeg gjorde i forgårs. Det er litt synd at jeg glemmer alt jeg har oppnådd og hele tiden higer etter nye mål. For å minne meg selv på hvor mye kult jeg har gjort de siste årene har jeg valgt å kompilere en liste med kule ting jeg har gjort de siste fem-seks årene.

Ble valgt til leder av linjeforeningen Nabla
Det var 2016 og jeg gikk i andreklasse på fysikk og matematikk da linjeforeningen valgte meg som leder. Da jeg flyttet til Trondheim hadde jeg ingen ambisjoner om å ta verv, spesielt ikke et slikt prestisje-verv. Det skulle være forbeholdt viktige og seriøse folk. Etter et år i styret ble jeg derimot overbevist. Det er noen år siden, men det er mitt største ubetalte verv å sette på CV-en. Det var en 100% jobb på siden av 100% studier. Den største lærdommen fra det året er at selv om man er uenige om et mål, kan man allikevel godta avgjørelsen og jobbe som et samla team for å få gjennom en bra løsning. Dessuten førte dette året med seg mange bekjentskaper og venner som jeg enda tar glede og lærdom fra tre år etterpå.



Møtte yndlingsbandet mitt, McFly
Det var juni 2016, og lillesøsteren min og jeg dro til Oslo for å se McFly som da var oppvarmingsband for One Direction. I stedet for å bli igjen for å se hovedbandet, løp vi ut av Oslo arena da McFly var ferdigspilt i håp om å få et glimt av dem før de kjørte avgårde. Etter mye hyling og venting kom de kjørende ut i maxitaxien sin og lot oss komme inn. Der fikk vi noen ord og et bilde hver før vi gikk hjem i lykkerus og gledestårer.







Løp 10 km i et løp 
For min del var ikke det største problemet å løpe 10 km, for det er noe jeg har gjort noen ganger. Mitt største problem er å delta på ting der det er veldig mange andre mennesker. Under Trondheim Maraton nå i september var det, bare i puljen for 10 km, rundt 1900 stykker som deltok. Ikke bare persa jeg (1t3min49sek), men jeg møtte opp for å løpe selv om jeg ikke hadde lyst overhodet. Dagen før hadde jeg skadet fingeren ganske mye (se punkt under "skader"). Venninna mi, Karine, troppet opp som støttekontakt og var en av hovedgrunnene til at jeg faktisk gjennomførte til slutt.













Couchsurfing
Litt som Airbnb, bare at man ikke tar betalt for det, har couchsurfing introdusert meg til en mengde spennende folk. Jeg prøver å møte noen nye og lokale mennesker på alle plasser jeg drar, fordi det gir en mer autentisk opplevelse av en ny plass. Dessuten gir det en opplevelse i hverdagen å la tilreisende overnatte på sofaen hos meg. Jeg har fått veldig mange gode venner og opplevelser gjennom couchsurfing.

Vært i 14 nye land
Høsten 2014 fikk jeg være med den gamle VGS-læreren min til Canada på konferanse (det finnes et gammelt blogginnlegg om det). Våren 2016 arrangerte en av mine kamerater en klassetur til CERN i Sveits. Høsten 2016 ble jeg med Natur og Ungdom til Russland for å besøke Kola atomkraftverk. Jeg dro med kjernefamilien til Tanzania jula 2016. Det var en kul opplevelse, med safari, bading, nye mennesker og masse spennende mat.

I 2017 var jeg tre uker i Asia som en del av tredjeklasse-ekskursjon på NTNU, og da var jeg innom Japan, Vietnam, Kambodsja og Thailand. Elska Vietnam og vil gjerne tilbake, mens Thailand må jeg tilbake til fordi jeg bare var to dager i Bangkok. Samme høsten besøkte jeg også ei venninne som var på utveksling i Spania.

I fjorsommer dro jeg på "interbus" (høres ikke like kult ut som interrail) gjennom noen av landene i Europa; Danmark, Nederland, Tyskland og Frankrike. Da besøkte jeg en blanding av studievenner og couchsurfere. Også i sommer tok jeg buss gjennom Europa, denne gangen sammen med søsteren min og helt ned til Italia, der vi var i tre hele uker.




Skader
Jeg er ikke en person som skader meg mye, og jeg har aldri brukket et bein. Etter jeg flytta til Trondheim har jeg derimot kutta fingrene en del ganger. Alle gangene har jeg nesten besvimt, og det har tatt litt tid for sårene å gro.

Første gangen var våren 2016 da jeg kom hjem fra trening sent på kvelden og skulle lage meg kveldsmat. Å skjære vårløk med lukkede øyne er ikke noen god idé, for å si det sånn. Jeg ringte en taxi og satt på legevakta og gråt ganske lenge mens jeg syntes synd på meg selv. Våren 2019 drev kollektivet og flytta og jeg la alle kjøkkenkniver i en boks, med eggene opp. Da jeg etterpå skulle legge mer i eska, slo jeg knoken på en av knivene. Kjempeteit.

Den siste skaden jeg fikk var dagen før jeg løp under Trondheim maraton i høst. Jeg skulle resirkulere min gamle laptop og fant ut jeg måtte ødelegge harddisken for å kvitte meg med personlig informasjon. En kompis åpna den opp og ga meg det som så ut som en mini-CD. Jeg har jo knekt mange CD-er i mitt liv, så jeg satte i gang på samme vis med denne. I etterkant fant jeg jo ut at den er laget av 100% glass. Så den gikk rett i fingeren. Nå har jeg et arr på venstre pekefinger, men heldigvis har jeg fingertuppen i god behold!










Gått til psykolog
I fjor høst ringte jeg endelig en psykolog, lik de fleste mennesker som moter seg opp for å ringe fastlegen som man aldri drar til. Det var mest for hjelp til å takle en depresjon jeg gikk gjennom. I løpet av 2019 har jeg jobbet meg gjennom mange ting som jeg egentlig syntes var ganske vanskelig, men som nå bare er enda en del av livet. Det er noe av det beste jeg har gjort for min mentale helse.

Hatt mange kule penge-jobber
En av de mest givende jobbene jeg har hatt, har vært et engasjement som nå har vart i fem år. Jeg har vært ansatt hos NTNU og holdt foredrag på VGS, vært med å arrangere forskjellige arrangement (som f.eks. Researchers' Night, Teknologiuka for jenter og Forskningsdagene) i regi av NTNU og sittet i møter med arbeidsliv og fakultet. Jeg har knyttet mange kontakter (aka møtt kule folk) og lært mye behind the scenes og jobbet tett på dem som tar avgjørelser, noe jeg ser som er god erfaring til senere.

Jeg har også jobbet som institutt-tillitsvalgt for institutt for fysikk (beste instituttet, masse bra folk), som jeg følte var litt forlengelse av ledervervet i Nabla. Sommeren 2016 klipte jeg gress for kommunen (se vlog fra det her) og året etter programmerte jeg for Andøya Space Center (se vlog her).





Blitt gudmor 
Gudmor-ungen (aka fadderbarnet) min er ei jente som ble 4 år i august, og det er så gøy å se henne vokse opp til å bli en snakkesalig person med egne meninger. Det er også en god unnskyldning for å holde kontakt med min bestevenninne fra barndommen.

Ridd på hest
Jeg var skikkelig glad i å ri på hest da jeg var lita og vi dro på familieferie til Sverige. De siste årene har jeg under besøk nordpå vært på fysio-behandling på hesteryggen. Det har gitt en slags stolthetsfølelse av å klare noe nytt og krevende, og det toppa seg da jeg klarte meg helt alene i sommer. De andre red ut i fjæra og da min hestekompanjong og jeg skulle følge etter fikk hesten litt panikk. Jeg holdt meg på hesten med bare den ene foten i stigbøyla, fikk roa hesten med tøyelene i ei hånd og tatt de andre igjen. Det var mye adrenalin i bildet, men en veldig god følelse etterpå.

Treningsfreak
I motsetning til barne-Siv, der jeg foretrakk å sitte i sofaen med ei god bok eller film, så brakte voksenlivet med seg lysten til å være i aktivitet. På VGS løp jeg på fjell annen hver dag, men livet som student brakte med seg en forkjærlighet for styrke og lengre løpeturer. Dessuten hadde jeg plutselig folk å trene med. Trening ble en unnskyldning til å møte venner gjennom hele uka, og på et tidspunkt ble jeg omtalt som PT-Siv av noen venner. Jeg lærte meg å ta pullups og masse pushups! På et tidspunk måtte jeg trene seks dager i uka for å kunne leve med meg selv, noe jeg ikke tror er helt sunt. I dag trener jeg når jeg føler for det, men jeg går mer turer enn jeg løper dem.



Veggislivet
Jeg flytta hjemmefra og var egentlig litt lei av kjøtt. Dessuten var det billigere å være veggis enn kjøtteter. Og mer miljøvennlig. Etterhvert lærte jeg meg mange nye skills på kjøkkenet og kjøpte inn masse spennende krydder. Jeg lever egentlig ganske greit som flexitarianer i dag, der middagene er veggis, men pålegget kan være kjøtt – ost blir litt kjedelig i lengden. På den måten kutter jeg kraftig ned på mitt årlige kjøttforbruk.

Andre ting
- Blitt mye mer komfortabel i kjoler og skjørt, og jeg har lært meg litt sminke.
- Bodd i fire forskjellige kollektiv og med åtte forskjellige mennesker.
- Tatt mer enn 300 studiepoeng.
- Har lært å programmere i blant annet Matlab, Python og C++.
- Har lært å bruke Linux sitt filsystem og jobbe i kommandovindu.
- Lært å pusse sko.
- Blitt kjent med mange mennesker med forskjellig bakgrunn fra meg, noe som har utvidet min horisont og forståelse for «de andre».
- Feira to stykk jul uten foreldrene mine, både jula 2017 og 2018. Det går mot nok en jul i Skottland med den skotske delen av familien.
- Blitt flinkere i videoredigering og laga min mest meningsfulle video så langt, nemlig en om homofili.

10.11.2019

"Når du får deg kjæreste, Siv"

Kommentaren kommer en gang i blant. «Men når du får deg kjæreste, Siv...» Og det er jo forståelig. Vennene mine venter bare på at min drømmeprins skal komme ridende på hesten sin (se tidligere innlegg). De forteller meg at jeg fortjener både gull og grønne skoger, og at de er sykt spent på å møte min framtidige utkårede. Men det er noe grunnleggende kjipt med en sånn forventning til framtida.

For hva om jeg ikke får meg kjæreste? Det er ikke det at jeg vil være aleine til jeg dør, men man kan ikke planlegge livet sitt rundt hva som kanskje skjer i framtida. Å vente med å leve fordi man venter på en partner in crime å gjøre ting med, det synes jeg er en trist tanke. Det er jo så mye jeg har lyst til å gjøre, og jeg har ikke lyst til å vente til jeg er et ukjent antall år gammel. Hva skal jeg gjøre mens jeg venter; råtne?

Det føles også litt merkelig å snakke om dette når jeg ikke har hatt en kjæreste siden barnehagekjæresten da jeg var 4 år gammel. Jeg har jo aldri hatt en kjæreste, og for meg gir det ingen mening å være i et forhold. Jeg er vant til å fikse ting selv og be venner med på sosiale greier. Selvfølgelig hadde det vært hyggelig med noen som bryr seg litt mer enn alle andre, spesielt når majoriteten av mine venner nå er i forhold. Men hvor avhengig skal jeg trenge å være av ett enkelt menneske? Jeg har jo en horde av venner. Forhåpentligvis også når alle reiser hver til sitt og stifter familier.

I love you, and I am content without you.
           - Sarah Perry, The Essex Serpent


Jeg har høye krav til en eventuell partner og det er uten tvil en av grunnene til at jeg enda er singel. Men hvorfor skal jeg ikke det? Damer har måttet ta til takke med dårligere matches i tusenvis av år. Hvorfor skal jeg også det? Jeg tenker jeg fortjener å være singel fram til jeg finner noen som godtar meg for den jeg er og ikke må begrense mitt jeg for å passe inni en boks med forventninger. Med mindre en mann er verdt å slå seg ned med, har ikke jeg tenkt til å godta noe annet enn min egen lykke. Og til dags dato er den i mitt eget selskap.

Men jeg må snart gi meg selv lov til å innrømme at det hadde vært fint med noen som bryr seg litt ekstra. Det bare føles som om jeg da åpner en dør til en verden der jeg må være ufullstendig. En ny era der jeg mangler noe viktig i livet mitt. En verden der jeg tenker på alt det jeg ikke har. Jeg skulle jo være selvstendig business woman that need noone, no man. En såkalt strong, independent woman. Men jeg er et menneske. Og dette mennesket har flere følelser enn det er plass til i en liten kropp. Alt blir kjempebra og kjempegøy, men også kjempetrist. Og det hadde vært fint med noen som kan dele alle disse hektiske følelseøktene av en berg-og-dal-bane. Kanskje en som sender uoppfordrede meldinger for gøy og som ser at jeg må imøtekommes med initiativ.

Det er også lettere å møte verden som singel hvis man har valgt den single tilværelsen selv. Både ovenfor seg selv, men også i møte med andre mennesker. Så det er vel egentlig litt sårt å skulle innrømme at jeg føler meg litt ensom i blant.

Dette innlegget endte opp med veldig motstridende følelser, men det er sånn hodet og hjertet mitt har jobbet det siste året. Følelser mot fornuften. Tankene mot kroppen. Og det å innrømme mine egne svakheter er det vanskeligste og skumleste å gjøre. Men jeg tror også det er viktig for å komme seg videre.

03.11.2019

En verden av tanker

Bare en kort notis angående mitt forrige innlegg: jeg var ikke egentlig ute etter sympati. Det er ikke sånn: "Ååå stakkars meg som ikke har en kjæreste". Det er mer den følelsen av å ha gått glipp av noe som alle andre har opplevd. For eksempel når alle drar til Legoland og du er den eneste som ikke har vært der. Alle andre har jo hatt en kjæreste på et eller annet tidspunkt i livet, og her står jeg uten den erfaringen. 



24.oktober.


Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Hodet mitt har så mange tanker på en gang at jeg ikke vet hvilken tanke jeg har foran meg til ethvert tidspunkt. Jeg har prøvd å skrive på prosjektoppgaven min i et par timer, men hodet mitt er ikke på rett plass i dag. Det er altfor mange følelser og tanker som jeg ikke har spunnet opp i til at jeg klarer å være et nøytralt forsker-hode.

Når ting ikke går som planlagt bebreider jeg meg selv. Jeg tenker alltid på forhånd hva andre skal si og mene, og det går jo aldri som man har tenkt seg. Andre mennesker tenker andre tanker enn meg, og det er umulig å forutsi før det skjer. Kanskje har jeg vanskelig for å la andre ta kontroll ettersom jeg gjennom hele livet har kontrollert hva som skal skje i min egen historie.

Jeg vet at jeg er kul, og utadvendt og at folk liker meg som venn. Men av og til vil man ha bekreftelse på at man er sexy, morsom og smart. Og de bekreftelsene kunne jeg gjerne fått litt oftere. Men hvordan kan jeg forvente at andre skal gi meg bekreftelse, når jeg er for feig til å gi andre det samme?

De siste årene har jeg ikke hatt så stort behov for å eksponere meg selv for andre. Jeg har foretrukket å lese bøker og se på serier på rommet mitt. Denne høsten har brakt med seg et stort oppmerksomhetsbehov, på linje med det jeg husker å ha hatt tidligere år. Jeg trenger likes og at andre tar kontakt med meg. Jeg har alltid vært den som holder kontakt med andre, men i perioder av livet skulle jeg ønske at jeg var den som ble kontaktet.

Det er ikke sånn at jeg går rundt og tenker på disse tingene hele tiden. Men noen dager går hjernen i et annet gir, og da er det ryddigst å skrive ned tankene, legge notatene ned i en boks og lukke eska med ekstra lås på. Få det ut av verden.

19.10.2019

Evig singel

Jeg er 24 og evig singel. Av og til lurer jeg på om det er noe feil med meg, fordi alle rundt meg er i forhold, forlover seg, gifter seg og får barn. Samfunnet sier jo helst at man skal klare å få noen på kroken for å være en suksessrik person, men heldigvis har ingen av dem rundt meg noen gang stilt spørsmål ved hvorfor jeg ikke er i et forhold. Og det i seg selv er egentlig veldig befriende.

Jeg så over et gammelt dagboknotat fra et par år tilbake. Da satt jeg med et knust hjerte og prøvde å skrive ut alle de triste følelsene mine. Til slutt i tankerekka hadde jeg skrevet ned en liste over alle guttene jeg var forelska i opp igjennom oppveksten, dog uten noen videre tanker om hvorfor det ikke funka. Det største problemet er vel at jeg aldri blir ordentlig kjent med de fleste av disse menneskene, og jeg lar heller fantasien bestemme hvem jeg vil at de skal være.

Det siste året har jeg tenkt veldig mye over hva som er grunnen til at jeg bare aldri finner en fyr jeg har lyst til å ta vare på. Jeg har liksom alltid hatt en unnskyldning. På barneskolen var jeg opptatt av å lese bøker, lære nye ting, etterhvert ble jeg dratt inn i musikkverdenen. Klassevenninnene mine tok seg av løpingen etter guttene. I blant tenkte jeg kanskje at jeg skulle vært sånn jeg også, men det holdt med det ene kjærlighetsbrevet som ikke ble så godt mottatt da jeg var åtte. De andre la jeg pent i en boks på rommet mitt. På ungdomsskolen var jeg mest opptatt av McFly og blogging. Jeg skrev vel også noen dikt og halvkleine sanger om de jeg var småforelska i. Videregående tok med seg masse pengejobb, jaget etter gode karakterer og masse frivillig arbeid, blant annet i ungdomsrådet og Natur og Ungdom. Universitetet brakte med seg enda tyngre verv, mer pengejobb og karakterpress.

Jeg hadde alltid en unnskyldning. Men innerst inne tror jeg det bunner i frykt. Noen er redde for edderkopper og slanger, høyder eller trange rom. Jeg er redd for å bli avvist, ikke likt og forlatt til meg selv. Og selv om jeg aldri har vært i noe forhold, har jeg fått hjertet mitt knust flere ganger.


You cannot always keep yourself from away from things that hurt you. 
- The Essex Serpent, Sarah Perry


Jeg har alltid vært opptatt av å samle venner. Jeg elsker å bli kjent med nye mennesker, finne ut av hva som gjør den foran meg spesiell, lære av andres opplevelser. Men hvis du går inn med intensjonen om å være venner, skjærer du som regel over det ekstra håpet om at noe annet kan ta form. Jeg friendzoner rett og slett meg selv, kanskje fordi jeg da ikke trenger tenke hva mine egne intensjoner er underveis. Jeg møter for eksempel nye folk hele tida via couchsurfing, og jeg elsker det. Forutsetningene om et gjensidig vennskap gjør det til en trygg møteplass.

Jeg legger egentlig all skyld på meg selv. For hva annet kan være problemet, når jeg kjenner så mange kjekke folk. Hvordan skal han foran meg vite at jeg liker ham litt bedre enn han andre, når min filosofi er å behandle alle helt likt. Når jeg alltid skal være så profesjonell i alle settinger.

Innerst inne tenker jeg vel at det en dag kommer en prins på sin hvite hest og tar meg med inn i solnedgangen. Det har iallfall vært avslutningen i alle bøker jeg noen gang har lest. Og kanskje er det også et av problemene.

18.10.2019

Sandnessjøen, Nord-Norge

Jeg er hos besteforeldrene mine i Sandnessjøen, og jeg har masse tid til å tenke. Som jeg skrev på twitter:


Jeg har med meg en bok å lese (gir den så langt bare 3 av 5) og en serie å se på. Men jeg tar meg selv i å sjekke Twitter hvert femte minutt og føle at ingen setter pris på hvor jævla morsom jeg er. Som jeg liker å si: hvis man ikke ler av sine egne vitser, hvordan skal man kunne forvente at andre skal gjøre det?

Jeg har perioder der jeg er avhengig av forskjellige ting: om det er sosiale medier, blogging eller youtube, eller spisende ting som Nugatti zero, yoghurtnøtter og Cola zero. For tida er det Twitter. Sist jeg tweeta like mye som jeg gjør nå var i 2009-2011, da McFly fikk alle sin fans til å registrere seg på nettsida for å følge med på hva de som band og enkeltpersoner holdt på med. Jeg svarte på det de og fansen tweeta om og tweeta selv om alt som hadde med dem å gjøre. For å si det sånn: kanskje greit jeg ikke bruker hverken nikotin eller alkohol, tror ikke det hadde endt så bra.

Ellers er det jo koselig å være hos besteforeldrene sine noen dager. Vi rekker å snakke om litt mer enn vi gjør over telefonen. I morgen kommer en kompis til byen som også har sine besteforeldre her. Da kom det fra besteforeldrene mine: "Ja, e dokker kjæresta?" Jeg måtte jo jeg si som sant var, at jeg skal si fra om jeg en dag får meg kjæreste. Også lo vi. Jeg kan ikke huske at de har mast om sånt før, så jeg synes det er helt kurant at de er nysgjerrige.

Besteforeldrene mine bruker også masse ord som jeg glemmer å bruke når jeg er i Trondheim. Noen ord slutta jeg å bruke fordi ingen forsto dem og jeg ikke orka å forklare det hele tida. Andre ord har bare glidd ut mellom fingrene mine. Her er en liste med slike ord og uttrykk med oversettelse:

  • Gluint      Gutt
  • Veikja      Jente
  • Å snåvve    Snuble
  • Ta ottur      Ta ut av
  • Kopptua    Oppvaskklut
  • Det va jævt      Det va bra
  • Det e trasig      Det er veldig trist
  • Slutt å jåsse     Slutt å tulle
  • Å ta ihop         Samle sammen
  • Likedan           Likens/lik
  • Sigen               Sliten, trøtt
  • Mellabær        Når buksa/gensern ikke dekker og du har mage/rygg bar.  
  • Å hotte sæ      Å fikse på mellabær-problemet; dra opp buksa eller putte gensern i buksa
  • Buksesig        Å "sægge", eller når buksa faller ned. 

Noen fler ord og uttrykk som jeg ofte må forklare for søringer (samlebetegnelse for alle sør for Nordlands-grensa):
  • Æ e på tur           Jeg er på vei
  • Sæme            Bruke unødvendig lang tid på noe
  • Kvælle over        Helle over 
  • Ka mordi sei tel godt?   Hvordan har mordi det, hva snakka dere om?
  • Være lammi          Være sammen med
  • Istakje              Orker ikke
  • Æ blir hautuillat         Jeg blir sprø
  • Nu kjæm han me han    Uværet er på vei
  • Han e stygg ute i dag    Det er dårlig vær

06.10.2019

Tenke mindre, føle mer

Jeg har alltid vært en tenker. I alle situasjoner må jeg reflektere over hva jeg har sagt og gjort. Mye fordi jeg både har lyst til å være det beste mennesket jeg kan være, men også fordi jeg ikke vil at noen skal bli såra eller skuffa over meg. Jeg tror grunnen til at jeg hele tiden må vurdere mine egne samtaler og handlinger har å gjøre med at jeg ikke vil miste nettverket mitt. Jeg vil ikke at de jeg liker og er glad i skal mislike meg, avslutte kontakten og forlate meg. Fordi jeg er så avhengig av menneskelig kontakt oppleves fallhøyden som stor hvis jeg gjør noe feil. Men det er jo egentlig litt slitsomt å alltid skulle vurdere enhver situasjon i stedet for å bare være til stedet i nuet.

Kanskje er det fordi å føle er en ganske overveldende aktivitet. Du føler ting øverst i brystkassen. Du blir urolig. Det prikker i fingrene. Blodet pumper fra hjertet. Det presser mellom øynene. Tårer sprenger og triller ned langs kinnene. Hele kroppen blir varm. Det er så slitsomt.

Følelsen av å være glad er fin, men etterhvert blir den borte, og da virker resten av livet så trist – vanlige følelser blir dølle i sammenligning. Følelsen av å være lei seg er så sår, og da er det enklere å finne ut av hvorfor man er lei seg fordi du da kan tenke på noe annet enn den pressende følelsen i brystet. Å være sint er kanskje den følelsen jeg takler best, men kanskje fordi jeg bruker sinnet mitt til å konfrontere dem eller det som gjør meg sint. Videre kan det hende denne kampgleden fører til endringer som senere skal gjøre meg mindre sint.

Med én gang jeg føler noe vil hjernen min spørre: «Men hvorfor denne følelsen? Hvorfor ble jeg plutselig lei meg og begynte å gråte? Hva var det som gjorde meg trist?» «Hvorfor er jeg så glad i dag? Hva spesifikt var så bra?» Eller: «Hvorfor stresser jeg? Hva kan jeg si om stresset inni meg i dag?» Kanskje er det for å unngå disse følelsene i framtida.

Jeg tar meg aldri tid til å føle. Kanskje er det for skummelt. Å være rasjonell i stedet er så mye enklere. Da kan jeg bruke følelsene som inspirasjon for å skrive. Men egentlig burde jeg jo tenke mindre og føle mer. Nyte følelsen av å være glad. Godta at livet inneholder opplevelser som uten forvarsel får meg til å gråte. At noen opplevelser gjør meg eitrende forbanna, men at det i blant ikke er noe man kan gjøre med det. Tenke mindre, føle mer og leve i nuet.

01.10.2019

Paranoid og hysterisk

Jeg er ganske mørkeredd. Da jeg flytta til Trondheim lurte jeg meg selv til å tro at jeg hadde blitt voksen og flytta fra mørkereddheta. De siste årene har jeg innsett at jeg ikke har vokst det av meg og funnet ut at jeg bare må godta det og finne måter jeg kan leve med det. Hvis jeg er ute alene i mørket ringer jeg hjem sånn at jeg ikke trenger se meg over skuldra hvert femte skritt. (Det er jo også en fin unnskyldning for å ha jevnlig kontakt med dem jeg er glad i.)

Å gå hjem i mørket er det ikke bare jeg som unngår. Jeg vet mange unge damer tar en ekstra vurdering før de eventuelt spaserer hjem alene i mørket. Sannsynligheten for å bli overfalt og/eller voldtatt på åpen gate er svinnende liten. Allikevel kjenner jeg mange som heller tar taxi hjem enn å ta sjansen. Og det respekterer jeg. Selv synes jeg det er ubehagelig å gå hjem i mørket fordi jeg er redd for at en vampyr plutselig skal hoppe ut av buskene. Sannsynligheten for det er jo lik null, det vet jeg, men det gjør meg ikke mindre mørkeredd når folk kommenterer det.

Jeg har hele livet vært redd for at huset skal brenne ned. Da jeg var lita måtte pappa hver kveld forklare hvorfor huset ikke kom til å brenne ned mens jeg sov. Det er ikke sånn at jeg hver dag tenker: «Ånei, tenk hvis jeg kommer hjem til et nedbrent hus». Men de gangene jeg reiser bort er jeg ekstra nøye med å sjekke stikkontakter og ovner. Det jeg er mest redd for å miste om det skulle brenne er harddisken min. Det er det mest verdifulle jeg har, fordi jeg har bilder og videoer fra hele oppveksten min, ofte har jeg vært den eneste i omgangskretsen min som har foreviget opplevelser og tatt vare på det i ettertid. For et par år siden kjøpte jeg en backup som jeg la på en trygg plass i et annet bygg. Det er en irrasjonell tanke at huset skal brenne ned, og kanskje litt drøyt å spille på en irrasjonell tanke. Men nå føler jeg meg mye tryggere når jeg drar på ferie, og hvorfor skal det være så galt?


Å være modig er å trosse frykten. Du kan ikke være modig hvis du ikke er redd.

 – alle barnebøker



Jeg har ikke lyst på uvelkomne i huset mitt. Å låse døra om natta er noe vi alltid gjorde da jeg vokste opp. Jeg ser på det akkurat som jeg ser på det å ta på hjelm før en sykkeltur  sannsynligheten for å kræsje på sykkel er lav, men jeg lar ikke være å bruke hjelm av den grunn. Akkurat på samme måte føler jeg at det er en unødvendig risk å la være og låse døra, når det er så enkelt å låse den. Nå er ikke innbruddstyver det jeg er mest redd for, både fordi et studentkollektiv ikke har så veldig masse av verdi for andre enn oss selv, men også fordi det er andre ting jeg er mer redd for. For eksempel at en full fyr skal ramle inn døra og plage meg mens jeg sover. Sannsynligheten er svinnende liten, men hvis jeg sover bedre på natta ved å låse døra, hvorfor i helvete skal jeg la være? Så lenge døra er låst, tenker jeg jo ikke mer over det.

En annen grunn til at jeg foretrekker å sove med døra låst, er at jeg som regel sover med ørepropper. Jeg er veldig sensitiv for lyd og må stenge alle lyder ute hvis jeg skal få en god natts søvn. Dette gjør at jeg mister en viktig sans mens jeg sover og føler meg ekstra utsatt. Når jeg sover uten ørepropper våkner jeg av den minste lyd og bevegelse rundt meg, og i det scenarioet ville ikke en uvelkommen person på soverommet være like skummelt fordi jeg ville våknet allerede når døra ble åpnet. Med ørepropper i ørene er situasjonen en annen, og jeg ville ikke våknet før vedkommende hoppet i senga mi.

I sommer var lillesøstera mi og jeg i Italia og overnattet på et hostel. En natt våknet vi av at en fyr sto og ristet i døra vår og prøvde å komme seg inn. Vi måtte stå og holde igjen døra i fall låsen skulle gå og ringte resepsjonen i håp om at de kunne komme og fjerne vedkommende. Etterpå fikk vi vite at fyren var høy, men en sånn person vil ikke jeg ha inn på rommet mitt mens jeg sover (egentlig ikke mens jeg er våken heller).


Jeg er også redd for å bli antastet av havets levende organismer når jeg er ute og bader. Spesielt på store dyp er jeg redd for at stor-torsken skal bite meg i tåa.



Jeg har vel aldri følt at jeg er helt alene uansett hva jeg gjør. Litt som å være med i en sesong av Big Brother. I oppveksten var jeg overbevist om at foreldrene mine hadde hemmelige kameraer i alle rom (dette trodde jeg vel egentlig var vanlig i alle hus, ikke bare hos oss). Kanskje så jeg for mye på Super Nanny og Big Brother og underbevisst tenkt at sånne kameraer måtte være vanlig å ha i hjemmene sine. Når jeg gikk på gata, tenkte jeg at naboene sikkert så på meg fra vinduene sine. Da var det viktig å ikke gjøre rare ting, for eksempel ikke pille seg i nesa så alle kunne se det. Måtte være litt kul. Selv om husene står spredt i bygda mi, og de fleste er opptatt med andre ting enn å bry seg med små barn som går forbi.

Kanskje er jeg litt paranoid, men så lenge jeg kan leve med det, er det da så farlig? Jeg tenker at det å ringe hjem mens jeg er ute og går, eller låse døra mens jeg sover ikke er de mest drøye måtene å takle livet på. I blant kan jeg komme på å tøyse litt med at jeg er så mørkeredd, men jeg vil allikevel ikke at andre skal si slemme ting om mine frykter. Hvorfor skal andre prøve å "helbrede meg" og få meg til å slutte med vanene jeg har lagt meg, annet enn at jeg må leve livet mitt med mer stress enn jeg føler nødvendig? Jeg anser ikke meg selv som hysterisk annet enn de gangene jeg bikker sinnstilstanden "5 år gammel overtrøtt jente" etter klokka 21, og den enkleste medisin for nevnte er å sove.

27.09.2019

Uten tittel

Av og til lurer jeg på om noe hadde vært annerledes hvis jeg hadde fortsatt å blogge. Hadde jeg vært flinkere til å uttrykke følelser? Flinkere til å skrive? Fortsatt hatt et relativt bra ordforråd? Jeg tror iallfall jeg hadde hatt en plattform som var min, der jeg kunne dele mine innerste tanker, uten å føle at jeg plaget mine nærmeste.

Jeg har full tro på at det å dele følelser og opplevelser og tanker er viktig for psyken. Når jeg har det som verst prøver jeg å skrive for hånd i min personlige dagbok. Den har i snitt to innlegg per år, og de gir ikke egentlig så mye mening, heller ikke for forfatteren. Det er sårt å lese igjen, og tankene er ikke egentlig sortert. Mer en stream of consiousness. Det å blogge gir på en måte tankene en helhet, og tvinger meg til å rydde både i tankene, setningene og formidlingen.

Jeg har egentlig mini-blogga på twitter, men jeg føler meg begrenset av måten du må gjøre alt til en vits. Man må være morsom for å få likes, og ikke alle mine tanker og observasjoner passer publikumet mitt der. Dessuten er det flest menn som interakterer med meg der, og på et vis føler jeg at jeg må være annerledes for å bli akseptert. Mine tweets må resonnere med flest mulig for å være populær. Ikke at det er viktig å være populær, men man vil jo ikke være til bry for sine følgere. Av og til vil jeg bare være meg, og det føler ikke lengre jeg kan bruke twitter til. Den tiden er forbi nå som det ikke bare er et tomrom jeg roper ut i.

Kanskje er det lettere å åpne seg her inne, i viten om at de fleste som pleide å sjekke innom her daglig nå har glemt at plattformen eksisterer. At dette blir min personlige dagbok, med et bakenforliggende ønske om at kanskje én eller to er innom og kan ta inspirasjon fra mine, hva skal man si, sorger omgjort til refleksjoner. Ikke at jeg er en stor, svart klump med sorg hele tida, men i blant er det slitsomt å late som om man er glad og blid hvis man ikke er det.

02.09.2017

Bøker og bibliotek

Jeg har begynt å lese bøker igjen. Og det føles godt. Hvorfor jeg slutta? Det ble for mye styr. Jeg unnskyldte det med studier og verv. Men i sommer innså jeg hovedgrunnen: at biblioteket lå for langt unna. Og denne grunnen fant jeg ut av fordi jeg fant et bibliotek like ved der jeg bor.

Reading in the Dark

Når det blir et styr å låne bøker, da gidder du ikke. Spesielt ikke når du uansett ikke rekker å lese ferdig bøkene før de må leveres inn igjen. Det jeg har gjort de siste tre årene, er å kjøpe bøker. Men for å bruke penger på bøker, så må du ha ganske lyst til å lese dem. Det endte opp med at jeg ikke leste så veldig mye.

I sommer bestemte jeg meg for å slutte og kjøpe bøker. Dette kommer av at jeg skal prøve meg på en shoppestopp. Jeg vet dette høres veldig "shoppegal fjortisblogg år 2010" ut, bakgrunnshistorien kommer som et eget innlegg senere. Ingen flere innkjøp av bøker, kan enten bety ingen mer lesing, eller "ta deg sammen og finn et bibliotek". Jeg gikk for den siste. Det er jeg ganske fornøyd med.

Så snart jeg kom tilbake til Trondheim fra ferie, reserverte jeg masse bøker på nettsidene til folkebiblioteket. Og jeg har lest! Jeg har også tatt mer aktivt i bruk nettsiden Goodreads. Der kan man lagre bøker man ønsker å lese og bøker man har lest. Jeg er venner med folk og kan se hva de har lest for inspirasjon. (Jeg aner ikke hvordan dere kan legge meg til, men hvis dere er mer pro enn meg, så finner dere meg kanskje som Siv-M).

På folkebiblioteket kan man forhåndsstemme, leie DVD-er, sitte og chille (denne muligheten har jeg ikke tatt i bruk enda) eller bare snakke med folk om bøker (denne har jeg heller ikke prøvd ut). Den siste måneden har jeg vært innom biblioteket iallfall en gang i uka, og jeg har funnet tilbake til den gamle lesegleden. Kanskje er det lesing som gjør at jeg også får lyst til å skrive. Ikke vet jeg, men det er godt å være tilbake! For nå.

xoxo
Siv-Marie

04.10.2016

Litt for mye

Det er ikke det at du har tatt på deg for mye. Det er mer det at folk forventer for mye. Klager for mye. Syter for mye. Alt er litt mye. For få positive kommentarer og for lite av det som er bra.

Dessuten er det lett å klandre seg selv. Man hører det negative bli gjentatt flere ganger, og egentlig bekrefter det barer det du tenker innerst inne. Du blir jo aldri like god som de som var før - alt var bedre før. Men det var det jo ikke - bare se hvor annerledes ting er nå, når mye har blitt til det bedre. (Dette er ikke en metafor på dagens politikk, altså, for der var mye bedre før.)



Du savner for mye. Av og til tenker du på de som har forlatt livet ditt. Men mest tenker du på de som bare er fysisk borte fra livet ditt, men som du gjerne skulle hatt i umiddelbar nærhet. De som du vet bare er borte for et år, de som du ikke vet hvor lenge vil være i fjern avstand, og de som alltid vil være på den andre siden av kloden. Du merker hvor stort påvirkning folk har i livet ditt når de ikke lengre er der.

Du savner en god klem. Noen å gråte på. Noen å le med. Noen å dele dagens historier med. Noen som tar insj når du selv er for sliten. Noen som forstår om du ikke orker å være med på insj allikevel.

Kanskje stresser du for mye. Tenker for mye. Men det er ikke alltid så lett å gjøre noe med. Hjernen er på høygir og alt må analyseres. Du vil gjøre en god jobb, ikke ta feile konklusjoner, ikke anta for mye eller legge ord og handlinger på folk som ikke stemmer. Du vil ikke utnytte posisjonen du er i eller utnytte andre. Men hva med å utnytte seg selv?

17.07.2016

Prosjekt: bli et bedre meg

Jeg føler jeg må ta tak i livet - gjøre noe bra med livet. Sittende på gressklipperen en dag på jobb, tenkte jeg at: "en god plass å starte må jo være å føle meg max bra i eget skinn". Derav mine mål om å kutte noen uvaner. Disse har jeg vært av og på i flere år - jeg husker jeg holdt på å skrive et blogginnlegg om det for fem år sia blant annet. Det å skrive ned målene sine, og spesielt det å dele mål med venner, gir deg en ekstra puff på å faktisk gjennomføre. Jeg har ikke delt disse målene med andre enn søsters før, og hun har sett litt av hvert gå i dass. Here it goes:


  • Her legger jeg inn et par punkter under én. Den ene har jeg utøvd i et år allerede, nemlig å prøve ut minst én ny matrett i måneden. Det er superspennende å prøve nytt. Jeg blir veldig lei av å spise den samme maten dag ut og dag inn. Med en ny rett i måneden, prøver jeg ut både nye ingredienser, smaker og kombinasjoner. Liker'e! Den andre er at jeg vil lese mer ikke-faglig litteratur. Mer fantasy, for det meste. De siste to årene har jeg brukt til å lese Game of Thrones - mest fordi jeg ikke egentlig leser så mye. Også venter jeg i spenning på om George klarer å fullføre serien...


  • Sukkerinntaket går opp og ned som en jojo. På ungdomsskolen kutta jeg gummigodt, og det har jeg holdt ved siden. Jeg har hatt strikt lørdagsgodteri-policy i mange år, og det funger for så vidt ganske bra, men i det siste har jeg heller hatt lavere sukkerinntak lørdager, og kost meg sammen med andre ellers i uka. Etter jeg kom hjem fra semesterslutt, har jeg derimot spist kjeks og 'skjit' hver dag, og det funker ikke i det lange løp. Så nå er jeg på strikt "ingen raffinert sukker"-plan. Det betyr egentlig bare at jeg prøver å leve på "ingen tilsatt sukker"-produkter. Just because. Også prøver jeg til stadighet å spise fem om dagen. Det e'kke så lett, ass...
  • Et slitent sinn er ikke et årvåkent sinn. Det sier seg selv, men både på tur til seng om kveldene og i halvsøvne på morgener er jeg visstnok på mitt svakeste. En skikkelig stygg uvane er at jeg hele tiden grafser på kviser og ting som egentlig ikke er kviser og. Jeg bare plukker hull på ansiktet og ødelegger min ellers så vakre hud. Tilfører bakterer, fisj. Dette gidder jeg ikke mer! Nei til kroppspress, ja til kviser (ikke egentlig, men you know what I mean).

insta.jpg

  • Mobiltelefon ved senga. Vi er der alle. Den er vanskelig å legge vekk, for det er alltid noe mer man kan sjekke, alltid en del av internett vi enda ikke har rukket å surfe. Internett er det første jeg gjør når jeg står opp og det siste jeg gjør før jeg legger meg. Forskere er enige - lys fra TV, mobil og datamaskiner er ødeleggende for søvnen. Ikke bare tar det lengre tid å sovne, men du får også dårligere kvalitet på søvnen. Nå skal jeg prøve en telefonfri sengekant noen uker for å se hvordan det går. De siste månedene har jeg sovet urolig; nå er jeg spent på å se forskjeller!
  • Det siste målet er kort, men jeg vil inkludere det uansett, for sikkerhetsskyld. Ryggen min er ikke helt god, og for å gjøre det bedre må jeg trene både mage og rump. Det skal jeg gjøre og. Derav tror jeg at jeg må legge på hylla litt av styrketreninga jeg har drevet med i det siste, og heller fokusere på egenvekt, strikkøvelser og bevegelighet. 
  • Jeg vil også ta meg til å bli bedre på gitaren, da jeg egentlig ikke har spilt så mye de siste årene. Også vil jeg utfordre meg selv i hverdagen - gjøre ting som er litt utenfor komfortsonen. Dette har jeg gjort mye av i vår. Hele sommerjobben var en utfordring til meg selv. Så det siste punktet her tror jeg at jeg allerede er i god gang med!

Flere enn meg som har mål å gjennomføre?