19.10.2019

Evig singel

Jeg er 24 og evig singel. Av og til lurer jeg på om det er noe feil med meg, fordi alle rundt meg er i forhold, forlover seg, gifter seg og får barn. Samfunnet sier jo helst at man skal klare å få noen på kroken for å være en suksessrik person, men heldigvis har ingen av dem rundt meg noen gang stilt spørsmål ved hvorfor jeg ikke er i et forhold. Og det i seg selv er egentlig veldig befriende.

Jeg så over et gammelt dagboknotat fra et par år tilbake. Da satt jeg med et knust hjerte og prøvde å skrive ut alle de triste følelsene mine. Til slutt i tankerekka hadde jeg skrevet ned en liste over alle guttene jeg var forelska i opp igjennom oppveksten, dog uten noen videre tanker om hvorfor det ikke funka. Det største problemet er vel at jeg aldri blir ordentlig kjent med de fleste av disse menneskene, og jeg lar heller fantasien bestemme hvem jeg vil at de skal være.

Det siste året har jeg tenkt veldig mye over hva som er grunnen til at jeg bare aldri finner en fyr jeg har lyst til å ta vare på. Jeg har liksom alltid hatt en unnskyldning. På barneskolen var jeg opptatt av å lese bøker, lære nye ting, etterhvert ble jeg dratt inn i musikkverdenen. Klassevenninnene mine tok seg av løpingen etter guttene. I blant tenkte jeg kanskje at jeg skulle vært sånn jeg også, men det holdt med det ene kjærlighetsbrevet som ikke ble så godt mottatt da jeg var åtte. De andre la jeg pent i en boks på rommet mitt. På ungdomsskolen var jeg mest opptatt av McFly og blogging. Jeg skrev vel også noen dikt og halvkleine sanger om de jeg var småforelska i. Videregående tok med seg masse pengejobb, jaget etter gode karakterer og masse frivillig arbeid, blant annet i ungdomsrådet og Natur og Ungdom. Universitetet brakte med seg enda tyngre verv, mer pengejobb og karakterpress.

Jeg hadde alltid en unnskyldning. Men innerst inne tror jeg det bunner i frykt. Noen er redde for edderkopper og slanger, høyder eller trange rom. Jeg er redd for å bli avvist, ikke likt og forlatt til meg selv. Og selv om jeg aldri har vært i noe forhold, har jeg fått hjertet mitt knust flere ganger.


You cannot always keep yourself from away from things that hurt you. 
- The Essex Serpent, Sarah Perry


Jeg har alltid vært opptatt av å samle venner. Jeg elsker å bli kjent med nye mennesker, finne ut av hva som gjør den foran meg spesiell, lære av andres opplevelser. Men hvis du går inn med intensjonen om å være venner, skjærer du som regel over det ekstra håpet om at noe annet kan ta form. Jeg friendzoner rett og slett meg selv, kanskje fordi jeg da ikke trenger tenke hva mine egne intensjoner er underveis. Jeg møter for eksempel nye folk hele tida via couchsurfing, og jeg elsker det. Forutsetningene om et gjensidig vennskap gjør det til en trygg møteplass.

Jeg legger egentlig all skyld på meg selv. For hva annet kan være problemet, når jeg kjenner så mange kjekke folk. Hvordan skal han foran meg vite at jeg liker ham litt bedre enn han andre, når min filosofi er å behandle alle helt likt. Når jeg alltid skal være så profesjonell i alle settinger.

Innerst inne tenker jeg vel at det en dag kommer en prins på sin hvite hest og tar meg med inn i solnedgangen. Det har iallfall vært avslutningen i alle bøker jeg noen gang har lest. Og kanskje er det også et av problemene.

18.10.2019

Sandnessjøen, Nord-Norge

Jeg er hos besteforeldrene mine i Sandnessjøen, og jeg har masse tid til å tenke. Som jeg skrev på twitter:


Jeg har med meg en bok å lese (gir den så langt bare 3 av 5) og en serie å se på. Men jeg tar meg selv i å sjekke Twitter hvert femte minutt og føle at ingen setter pris på hvor jævla morsom jeg er. Som jeg liker å si: hvis man ikke ler av sine egne vitser, hvordan skal man kunne forvente at andre skal gjøre det?

Jeg har perioder der jeg er avhengig av forskjellige ting: om det er sosiale medier, blogging eller youtube, eller spisende ting som Nugatti zero, yoghurtnøtter og Cola zero. For tida er det Twitter. Sist jeg tweeta like mye som jeg gjør nå var i 2009-2011, da McFly fikk alle sin fans til å registrere seg på nettsida for å følge med på hva de som band og enkeltpersoner holdt på med. Jeg svarte på det de og fansen tweeta om og tweeta selv om alt som hadde med dem å gjøre. For å si det sånn: kanskje greit jeg ikke bruker hverken nikotin eller alkohol, tror ikke det hadde endt så bra.

Ellers er det jo koselig å være hos besteforeldrene sine noen dager. Vi rekker å snakke om litt mer enn vi gjør over telefonen. I morgen kommer en kompis til byen som også har sine besteforeldre her. Da kom det fra besteforeldrene mine: "Ja, e dokker kjæresta?" Jeg måtte jo jeg si som sant var, at jeg skal si fra om jeg en dag får meg kjæreste. Også lo vi. Jeg kan ikke huske at de har mast om sånt før, så jeg synes det er helt kurant at de er nysgjerrige.

Besteforeldrene mine bruker også masse ord som jeg glemmer å bruke når jeg er i Trondheim. Noen ord slutta jeg å bruke fordi ingen forsto dem og jeg ikke orka å forklare det hele tida. Andre ord har bare glidd ut mellom fingrene mine. Her er en liste med slike ord og uttrykk med oversettelse:

  • Gluint      Gutt
  • Veikja      Jente
  • Å snåvve    Snuble
  • Ta ottur      Ta ut av
  • Kopptua    Oppvaskklut
  • Det va jævt      Det va bra
  • Det e trasig      Det er veldig trist
  • Slutt å jåsse     Slutt å tulle
  • Å ta ihop         Samle sammen
  • Likedan           Likens/lik
  • Sigen               Sliten, trøtt
  • Mellabær        Når buksa/gensern ikke dekker og du har mage/rygg bar.  
  • Å hotte sæ      Å fikse på mellabær-problemet; dra opp buksa eller putte gensern i buksa
  • Buksesig        Å "sægge", eller når buksa faller ned. 

Noen fler ord og uttrykk som jeg ofte må forklare for søringer (samlebetegnelse for alle sør for Nordlands-grensa):
  • Æ e på tur           Jeg er på vei
  • Sæme            Bruke unødvendig lang tid på noe
  • Kvælle over        Helle over 
  • Ka mordi sei tel godt?   Hvordan har mordi det, hva snakka dere om?
  • Være lammi          Være sammen med
  • Istakje              Orker ikke
  • Æ blir hautuillat         Jeg blir sprø
  • Nu kjæm han me han    Uværet er på vei
  • Han e stygg ute i dag    Det er dårlig vær

06.10.2019

Tenke mindre, føle mer

Jeg har alltid vært en tenker. I alle situasjoner må jeg reflektere over hva jeg har sagt og gjort. Mye fordi jeg både har lyst til å være det beste mennesket jeg kan være, men også fordi jeg ikke vil at noen skal bli såra eller skuffa over meg. Jeg tror grunnen til at jeg hele tiden må vurdere mine egne samtaler og handlinger har å gjøre med at jeg ikke vil miste nettverket mitt. Jeg vil ikke at de jeg liker og er glad i skal mislike meg, avslutte kontakten og forlate meg. Fordi jeg er så avhengig av menneskelig kontakt oppleves fallhøyden som stor hvis jeg gjør noe feil. Men det er jo egentlig litt slitsomt å alltid skulle vurdere enhver situasjon i stedet for å bare være til stedet i nuet.

Kanskje er det fordi å føle er en ganske overveldende aktivitet. Du føler ting øverst i brystkassen. Du blir urolig. Det prikker i fingrene. Blodet pumper fra hjertet. Det presser mellom øynene. Tårer sprenger og triller ned langs kinnene. Hele kroppen blir varm. Det er så slitsomt.

Følelsen av å være glad er fin, men etterhvert blir den borte, og da virker resten av livet så trist – vanlige følelser blir dølle i sammenligning. Følelsen av å være lei seg er så sår, og da er det enklere å finne ut av hvorfor man er lei seg fordi du da kan tenke på noe annet enn den pressende følelsen i brystet. Å være sint er kanskje den følelsen jeg takler best, men kanskje fordi jeg bruker sinnet mitt til å konfrontere dem eller det som gjør meg sint. Videre kan det hende denne kampgleden fører til endringer som senere skal gjøre meg mindre sint.

Med én gang jeg føler noe vil hjernen min spørre: «Men hvorfor denne følelsen? Hvorfor ble jeg plutselig lei meg og begynte å gråte? Hva var det som gjorde meg trist?» «Hvorfor er jeg så glad i dag? Hva spesifikt var så bra?» Eller: «Hvorfor stresser jeg? Hva kan jeg si om stresset inni meg i dag?» Kanskje er det for å unngå disse følelsene i framtida.

Jeg tar meg aldri tid til å føle. Kanskje er det for skummelt. Å være rasjonell i stedet er så mye enklere. Da kan jeg bruke følelsene som inspirasjon for å skrive. Men egentlig burde jeg jo tenke mindre og føle mer. Nyte følelsen av å være glad. Godta at livet inneholder opplevelser som uten forvarsel får meg til å gråte. At noen opplevelser gjør meg eitrende forbanna, men at det i blant ikke er noe man kan gjøre med det. Tenke mindre, føle mer og leve i nuet.

01.10.2019

Paranoid og hysterisk

Jeg er ganske mørkeredd. Da jeg flytta til Trondheim lurte jeg meg selv til å tro at jeg hadde blitt voksen og flytta fra mørkereddheta. De siste årene har jeg innsett at jeg ikke har vokst det av meg og funnet ut at jeg bare må godta det og finne måter jeg kan leve med det. Hvis jeg er ute alene i mørket ringer jeg hjem sånn at jeg ikke trenger se meg over skuldra hvert femte skritt. (Det er jo også en fin unnskyldning for å ha jevnlig kontakt med dem jeg er glad i.)

Å gå hjem i mørket er det ikke bare jeg som unngår. Jeg vet mange unge damer tar en ekstra vurdering før de eventuelt spaserer hjem alene i mørket. Sannsynligheten for å bli overfalt og/eller voldtatt på åpen gate er svinnende liten. Allikevel kjenner jeg mange som heller tar taxi hjem enn å ta sjansen. Og det respekterer jeg. Selv synes jeg det er ubehagelig å gå hjem i mørket fordi jeg er redd for at en vampyr plutselig skal hoppe ut av buskene. Sannsynligheten for det er jo lik null, det vet jeg, men det gjør meg ikke mindre mørkeredd når folk kommenterer det.

Jeg har hele livet vært redd for at huset skal brenne ned. Da jeg var lita måtte pappa hver kveld forklare hvorfor huset ikke kom til å brenne ned mens jeg sov. Det er ikke sånn at jeg hver dag tenker: «Ånei, tenk hvis jeg kommer hjem til et nedbrent hus». Men de gangene jeg reiser bort er jeg ekstra nøye med å sjekke stikkontakter og ovner. Det jeg er mest redd for å miste om det skulle brenne er harddisken min. Det er det mest verdifulle jeg har, fordi jeg har bilder og videoer fra hele oppveksten min, ofte har jeg vært den eneste i omgangskretsen min som har foreviget opplevelser og tatt vare på det i ettertid. For et par år siden kjøpte jeg en backup som jeg la på en trygg plass i et annet bygg. Det er en irrasjonell tanke at huset skal brenne ned, og kanskje litt drøyt å spille på en irrasjonell tanke. Men nå føler jeg meg mye tryggere når jeg drar på ferie, og hvorfor skal det være så galt?


Å være modig er å trosse frykten. Du kan ikke være modig hvis du ikke er redd.

 – alle barnebøker



Jeg har ikke lyst på uvelkomne i huset mitt. Å låse døra om natta er noe vi alltid gjorde da jeg vokste opp. Jeg ser på det akkurat som jeg ser på det å ta på hjelm før en sykkeltur  sannsynligheten for å kræsje på sykkel er lav, men jeg lar ikke være å bruke hjelm av den grunn. Akkurat på samme måte føler jeg at det er en unødvendig risk å la være og låse døra, når det er så enkelt å låse den. Nå er ikke innbruddstyver det jeg er mest redd for, både fordi et studentkollektiv ikke har så veldig masse av verdi for andre enn oss selv, men også fordi det er andre ting jeg er mer redd for. For eksempel at en full fyr skal ramle inn døra og plage meg mens jeg sover. Sannsynligheten er svinnende liten, men hvis jeg sover bedre på natta ved å låse døra, hvorfor i helvete skal jeg la være? Så lenge døra er låst, tenker jeg jo ikke mer over det.

En annen grunn til at jeg foretrekker å sove med døra låst, er at jeg som regel sover med ørepropper. Jeg er veldig sensitiv for lyd og må stenge alle lyder ute hvis jeg skal få en god natts søvn. Dette gjør at jeg mister en viktig sans mens jeg sover og føler meg ekstra utsatt. Når jeg sover uten ørepropper våkner jeg av den minste lyd og bevegelse rundt meg, og i det scenarioet ville ikke en uvelkommen person på soverommet være like skummelt fordi jeg ville våknet allerede når døra ble åpnet. Med ørepropper i ørene er situasjonen en annen, og jeg ville ikke våknet før vedkommende hoppet i senga mi.

I sommer var lillesøstera mi og jeg i Italia og overnattet på et hostel. En natt våknet vi av at en fyr sto og ristet i døra vår og prøvde å komme seg inn. Vi måtte stå og holde igjen døra i fall låsen skulle gå og ringte resepsjonen i håp om at de kunne komme og fjerne vedkommende. Etterpå fikk vi vite at fyren var høy, men en sånn person vil ikke jeg ha inn på rommet mitt mens jeg sover (egentlig ikke mens jeg er våken heller).


Jeg er også redd for å bli antastet av havets levende organismer når jeg er ute og bader. Spesielt på store dyp er jeg redd for at stor-torsken skal bite meg i tåa.



Jeg har vel aldri følt at jeg er helt alene uansett hva jeg gjør. Litt som å være med i en sesong av Big Brother. I oppveksten var jeg overbevist om at foreldrene mine hadde hemmelige kameraer i alle rom (dette trodde jeg vel egentlig var vanlig i alle hus, ikke bare hos oss). Kanskje så jeg for mye på Super Nanny og Big Brother og underbevisst tenkt at sånne kameraer måtte være vanlig å ha i hjemmene sine. Når jeg gikk på gata, tenkte jeg at naboene sikkert så på meg fra vinduene sine. Da var det viktig å ikke gjøre rare ting, for eksempel ikke pille seg i nesa så alle kunne se det. Måtte være litt kul. Selv om husene står spredt i bygda mi, og de fleste er opptatt med andre ting enn å bry seg med små barn som går forbi.

Kanskje er jeg litt paranoid, men så lenge jeg kan leve med det, er det da så farlig? Jeg tenker at det å ringe hjem mens jeg er ute og går, eller låse døra mens jeg sover ikke er de mest drøye måtene å takle livet på. I blant kan jeg komme på å tøyse litt med at jeg er så mørkeredd, men jeg vil allikevel ikke at andre skal si slemme ting om mine frykter. Hvorfor skal andre prøve å "helbrede meg" og få meg til å slutte med vanene jeg har lagt meg, annet enn at jeg må leve livet mitt med mer stress enn jeg føler nødvendig? Jeg anser ikke meg selv som hysterisk annet enn de gangene jeg bikker sinnstilstanden "5 år gammel overtrøtt jente" etter klokka 21, og den enkleste medisin for nevnte er å sove.