Livsgnist

Den gamle senga under ham ga fra seg et knirk. Plankene på undersiden av madrassen var ikke så nye som de en gang hadde vært, og de klagde hver gang han rørte på seg. Han skulle så gjerne ha kjøpt seg ei ny seng, men pengene rakk ikke til. Det sto iallfall øverst på listen over ting han skulle kjøpe seg når han fikk råd. Lydene kom denne gangen fordi han hadde reist seg for å hente sitt livs kjærlighet som sto i kroken og gjemte seg.

”Hva er meningen med livet?” Læreren var ganske ung, og de fleste likte henne, men hun maste til stadighet om livets store spørsmål, og nå var hun i gang igjen. Hun tok noen skritt fra kateteret og stirret ut over den søvnige tiendeklassen. ”Dougie, du har ikke noen formening om det?” Hun så på ham gjennom de altfor store brillene og samlet hendene bak ryggen. Dougie stirret tilbake, irritert over hvorfor han måtte være hakkematen hennes hver gang hun ga en leksjon i filosofi. Han hadde ikke noe mer peiling på hva som var meningen med livet enn de andre i klassen. ”Jeg vet ikke, frøken,” svarte han høflig og så besluttsomt på henne.


























Han bevegde seg stille over gulvet for ikke å vekke moren som lå i rommet ved siden av. Hun jobbet hardt for å ha råd til å leie den lille leiligheten de bodde i, og tidlig på morgenen var ikke tida for å vekke henne med masse bråk. Hånden hans strakte seg automatisk etter gitaren da han var nær nok, og han løftet sin kjæreste eiendel over gulvet og bort til senga. ”Hvilken sang skal vi spille i dag, Johanna?” spurte han sin strengbekledde venninne. Han ventet ikke på svar, men plasserte fingrene på halsen, og slo svakt an en akkord. Han følte seg bedre med det samme. Disse skoleminnene var ikke noe han likte å tenke på, men de dukket til stadighet opp i hukommelsen hans. Læreren hadde noen gode spørsmål, men hun besvarte dem aldri. Hadde hun bare hatt like gode svar…

Sola skinte inn i det allerede altfor varme klasserommet. Elevene satt og halvdøste med religionsbøkene oppslått på pulten. De gikk igjennom det samme kapittelet som de hadde gjort hele året, filosofi. ”Hvordan ble jorda til? Hvorfor lever vi? Hva er meningen med livet? Dougie, har du fått tenkt over det?” Han så overrasket opp på læreren. Det var det samme spørsmålet som hun hadde stilt sist gang, og han hadde enda ikke noe svar. ”Frøken, jeg vet ikke. Kan ikke du gi oss svaret på det?” Hun stirret sjokkert tilbake som om han hadde sagt noe forferdelig. ”Men kjære Dougie da. Dette er filosofi. Det finnes ikke noe korrekt svar. Hver og en har sin egen oppfatning om hva som føles rett for dem.”Ansiktsuttrykket mildnet og hun satte seg til rette på kateteret. ”Jeg håper alle tenker litt på dette til neste time. Hva tror dere er meningen med deres liv?”





















Tankene svirret rundt de vanskelige spørsmålene, og for å klarne tankene så han ut av vinduet mens han klimpret stille på gitaren. Han kikket ned på veien to etasjer under seg og fulgte en rød bil med øynene helt til den kjørte rundt kvartalet. Veien ble travlere og travlere ettersom minuttene gikk. Folk skulle vel på jobb på lørdager også, tenkte han og vendte blikket bort fra trafikken. Han kjente eksoslukta sive inn gjennom det åpne vinduet og lukket det igjen. Hva var egentlig meningen med livet? Hvorfor levde han? Hvorfor hadde han kommet til jorda? Han var ikke god i noe, han hadde ingen venner, han visste ikke hva han skulle bli, og han var ikke med på noe i fritida. Det eneste han likte å gjøre, var å spille på gitaren. Men kunne han si at det var meninga med livet? Å spille gitar? ”Hva tror du, Johanna?” spurte han gitaren, og spilte noen nye akkorder.

”Vær så god Dougie, du skal få lov til å starte. Det virker som om du vet hva du skal si i dag?” Læreren så fornøyd på Dougie der han satt ved pulten sin med gitaren mellom bena. Han så utover klassen og merket seg at alle så kvikke ut for en gangs skyld. ”Vel, jeg har lyst til å si noen ord før jeg spiller en sang for dere. Gitaren min gir meg så mye. Den er grunnen til at jeg står opp om morgenen; jeg gleder meg til å spille en ny sang eller bare til å slå noen akkorder. Hver gang jeg er irritert, roer gitaren meg ned, og tankene får fritt spillerom. Den gir meg glede, og glede er en viktig faktor i livet. Dette er grunnen til at jeg mener at å spille gitar er meningen med livet mitt.”

Hva gir deg livsgnist?

Siv
xxx

Ps. Bare så vi har alle fakta på bordet, så er dette bokmålstentamen min. Jeg hadde 4 feil, der 3 av dem var kommafeil. De har jeg rettet, men uansett feil, så fikk jeg 6. Du får en god følelse når andre liker tekstene dine! Bildene er alle funnet på nett. Det første er linket.