Sexarbeid

Den nordiske modellen for sexarbeid blir av mange sett på som den «rette» modellen, fordi man ikke tar de stakkars damene som blir trafficka gjennom verden og tvunget til å selge sex, men at vi heller tar de slemme, gamle grisene som kjøper sex og utnytter mennesker. Dette var også mitt syn da jeg fikk min feministiske oppvåkning på videregående og meldte meg inn i Kvinnegruppa Ottar. Fordi jeg kjente jo ingen sexarbeider, så selvfølgelig ble de alle sammen tvunget til å gjøre ting de ikke ville. But no more!

At man ser ned på sexarbeid tror jeg i stor grad kommer av at det er et tradisjonelt kvinneyrke, og at man mener kvinner ikke kan nyte sex. Rett og slett enda en måte å stigmatisere kvinners seksualitet og autonomi. Et gammeldags kvinnesyn, om at kvinner egentlig bare blitt utnytta uansett hva vi gjør. Kvinner som er åpne og snakker om sex er «løse» og ikke ordentlige nok. Kvinnelige sexarbeidere er jo da enda verre! (Vil også poengtere at alle kjønn selger sex, og at alle kjønn kjøper sex.)

Hovedargumentet til folk som er mot sexarbeid er ofte at: «Jammen menneskehandel. Alle som selger sex har en bakmann som tar pengene, og det er ikke noe de vil selv». Det finnes det også, akkurat som folk må sy klær for 20 øre dagen på varehus i Bangladesh, eller selge mat på gatekjøkken og bli behandlet dårlig av kunder, som sikkert ikke er drømmejobben for dem heller. Men når mennesker sier at de liker å selge sex og gjør det av egen fri vilje, skal de ikke da få lov til å gjøre det? Og burde vi ikke høre på dem hvilke lover og regler som er best for deres liv?

Sexarbeidere selger ikke kroppen sin til noen for odel og eie. De selger et arbeid. Hvorfor skal det være noe verre å selge et fysisk arbeid som sex enn å jobbe på store verksted? Hvis man liker sex og uansett «ligger rundt», hvorfor kan man ikke ta betalt for det? De som liker å tegne kan jo, med god samvittighet, selge sine tegninger fordi de er gode til det. Hvis man er god på sex, hvorfor skal det være moralsk forkastelig og ulovlig å kjøpe? Hvis noen vil ha det, og de som selger liker det, hvorfor skal noen andre sitte der på sin høye hest og dømme?

Jeg vet om et par sexarbeidere som har møtt opp på parolemøter før 8. mars. Når de har gått på talerstolen blir de ledd av fra andre i salen, og andre sexarbeidere vegrer seg da for å gå på talerstolen for å si hva slags kamp de selv vil kjempe. Dagens feministgrupper ser ikke på sexarbeidere som verdige mennesker, og at sexarbeidere ikke vet hva som er best for seg selv. Når sexarbeidere foreslår paroler så er det paroler feministgjengen er uenige i. Hvite, rike, cis-feminister jobber for sin egen regning. Men hva er vitsen med feminisme hvis man ikke skal jobbe for bedre vilkår for ALLE kvinner? Terskelen er veldig høy for å snakke offentlig for sexarbeidere. Man må si at man selv er sexarbeider om man skal fortelle hva sexarbeidere vil ha, noe som gir dem som lytter makt til å «oute» sexarbeiderne på talerstolen til andre mennesker. Det å være sexarbeider med fullt navn offentlig er ikke heldig med tanke på stigma i dagens samfunn.

I Norge er det ulovlig for oss å jobbe sammen, kjærester og venner er mål for politiet, og migranter blir deportert for egen regning. Gatearbeidere melder om økende trakassering fra politiet som tross alt skal være der for å hjelpe dem. Det er ikke ulovlig å selge sex i Norge. Helsevesenet snurper sammen munnen og tar på doble sett med hansker om vi er ærlige om jobb. Stigmatisering skal ikke forekomme, men det er nå engang her vi er.

Dette sier HilsenHannah i sitt blogginnlegg. 

Folk som selger sex i Norge har ingen fagforening. Det er ulovlig for oss å ha et arbeidsmiljø, i det hele tatt. Om to av oss jobber sammen er det hallikvirksomhet, med alle konsekvenser det kan bringe. Fengsel, deportering, å miste leilighet og barn, og å aldri kunne jobbe med mennesker igjen. Du får ikke jobbe på skole om du er dømt for hallikvirksomhet. Det virker kanskje helt naturlig. Men det er ikke slik at om du i en periode solgte sex for å overleve økonomisk og valgte å jobbe sammen med en annen person, så blir du automatisk et dårlig menneske som ønsker å utnytte andre mennesker og barn. Å være dømt for hallikvirksomhet tar fra deg mange muligheter for fremtidig arbeid, selv om alt du ønsket var å overleve og å være trygg i øyeblikket. Lovverket rammer feil og skiller ikke mellom de som vil utnytte sexarbeidere, og sexarbeidere som jobber sammen for å unngå vold.

Fra HilsenHannah sitt blogginnlegg på arbeidernes dag.


Ifølge sexarbeidere selv er det tryggere å jobbe sammen på bordell. Der kan man si fra til sine kollegaer om noen kunder er voldelige eller lignende. Men det er ikke lov med dagens lov i Norge. Det er heller ikke lov til å leie ut plass å bo til folk som selger sex. Og det hjelper jo ingen. Alle trenger en plass å bo, uavhengig av hva man jobber med. Politiet skal gå etter de som kjøper sex, men ofte går det utover de som selger sex også.

Personer som selger sex får ikke betale skatt av arbeidet sitt, noe som betyr at de ikke får bidra til fellesskapet, og heller ikke rett til sykepenger eller mer enn minstepensjon. Enkelte prøver å betale skatt, men det er dårlig veiledning fra skatteetaten. Hvis man vil finne et annet arbeide enn sex får man laveste sats fra NAV, noe som igjen gjør at folk går tilbake til å selge sex, nettopp for å få mer penger i kassa. Og om man ikke kan vise til at man har inntekt, noe sexarbeidere ikke kan fordi det er sexarbeid, får man ofte ikke leie bolig. Det er altså en liten sirkel å gå rundt.

Bilde fra NSWP. 



I dagligtalen i dag har vi en del ord og uttrykk som er veldig stigmatiserende for dem som selger sex. Noen eksempler er:

• Prostituert: Gir assosiasjoner til å bli prostituert, at noen gjør det mot deg og at du ikke er din egen person. Bruk heller sexarbeider eller person som selger sex.
• Hore: Samme som over, bare at ikke bruk det. Det er nedverdigende. Men om de vil bruke det selv er det greit, akkurat som at en homofil kan kalle seg selv homse, men at andre ikke trenger bruke det i sin omtale om hen. 
• Bomba horehus: Hvorfor antar vi at sexarbeidere er rotete og uhygienisk? Jeg anbefaler uttrykket krigssti eller krigssone. 
•  (Noen) ser ut som en hore (på håret og/eller klesstil): Ingen sexarbeidere er like. De har ikke noe spesielt utseende, hår eller stil. Bruk et annet uttrykk.

Jeg sier ikke at jeg kunne arbeidet som sexarbeider, men jeg kunne heller ikke jobba på en tekstilfabrikk i Bangladesh. Men selv om jeg ikke kunne jobba på en tekstilfabrikk i Bangladesh, ønsker jeg allikevel bedre arbeidsforhold for dem. Det samme gjelder sexarbeid. Hvis det ble sett på som et arbeid akkurat som annet fysisk arbeid, hadde det gjort livene til sexarbeider lettere, og kanskje de en dag kan gjøre et arbeide uten å drepes for valgt arbeid.

Hvis dere vil lese mer om sexarbeid, fra sexarbeidere, anbefaler jeg dere å starte her:
Pion Norge (sexarbeidernes interesseorganisasjon)
Pionpodden (finnes på soundcloud og spotify)
HilsenHannah sin blogg
Global Network of Sex Work Projects

Norsk oljevirksomhet - ei innføring for oss vanlig dødelige!

De fleste skjønner ikke hvorfor naturaktivister som Natur og Ungdom og Bellona skriker mot oljenæringa. Hallo, Norge tjener seg jo styrtrike, hvorfor klage? Jeg har i dette innlegget tenkt å legge fram problemet i forhold til det globale perspektivet og hvorfor det er så problematisk med oljeboring utenfor LoVeSe og Barentshavet. Kanskje dere skjønner standpunktet mitt når dere har lest dere litt opp på temaet!

Det globale miljøperspektivet
Av Norges klimautslipp, står olje- og gassvirksomhet for en fjerdedel (2006). Dette er da bare snakk om utslipp når man tar opp og videreforedler olje, og ikke forbrenning av den. Norge står for 2,7% av verdens utslipp, bare i olje og gass. Som et lite land, med få innbyggere, slipper hver nordmann ut omtrent 6,5 ganger så mye som en gjennomsnittlig amerikaner.

Verdens klimaforskere sier at vi må kutte utslipp med 85% før 5050. Det er bare 36 år til - og til nå har vi ikke kutta noe, men økt utslippene. Dog i noe lavere tempo. Å åpne for nye felt for oljeindustrien, vil ikke gjøre problemet mindre. Det vil tilføre enda mer karbondioksidgass i lufta, fra å ha ligget under havbunnen i millioner av år. På det viset, vil vi ikke klare å begrense den temperaturøkningen i verden som forekommer når vi øker mengden CO2 i atmosfæren.

En annen vinkel som kan være interessant å få fram, er at norske politikere mener at norsk olje og gass hjelper folk i fattige land; et internasjonalt solidaritetsprosjekt. Fattige får ikke glede av norsk petroleum. Klimaproblemene som skapes av petroleumsindustrien, rammer de svake hardest. Det er de fattige som ender opp som klimaflyktninger på grunn av oversvømmelser, tørke og superstormer.

LoVeSe
Nå har debatten om LoVeSe gått i flerfoldige stortingsperioder. Konsekvensutredning av oljefelt utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Konsekvensutredning betyr oljeboring. Alltid. Konsekvensene vet vi allerede, fra rapporter fra havforskningsinstituttet, men mye vil ha mer; de som har masse penger, vil ha enda mer penger. Det er flere grunner til at miljøaktivister er mot boring utenfor LoVeSe:

1) Kysten ved LoVeSe er gyteplassen for en av verdens største torskebestander. I denne saken er det snakk om å ofre det fornybare matfatet mot kortsiktig, fossilt brensel og profitt. 

2) Utenfor Nordlandskysten har vi verdens største forekomster av kaldvannskorallrev. Som i varmtvannskorallrev, er det stort naturmangfold i kaldvannskorallrev, og derfor viktig å ta vare på. Disse er sårbare for fysisk skade, og for havforsuring på grunn av økt CO2-mengde i atmosfæren.

3) Utenfor kysten av LoVeSe, kommer hval fra hele verden for å spise av havets matfat. Forskjellige arter trives på forskjellige tider av året; spermhval, som lever på blekksprut, finnhval, knølhval og spekkhuggere, som lever av verdens største sildebestand. Hval bruker ekko-lokalisering både til kommunikasjon, navigering og jakt. Seismikkskyting (som trengs før oljeindustrien kan starte aktivitet på/i nye felt), kan ødelegge hvalers mulighet til å høre, eller ved å skremme maten deres. I tillegg til hval, har vi også mye lundefugl og ørn, for å nevne noen få av de mange artene som vil være truet av en oljeindustri her i nord.

4) Konflikt med fiskerinæringa. Eventuelle oljeinstallasjoner utenfor LoVeSe vil være mye nærmere land enn i Nordsjøen. På det smaleste er kontinentalsokkelen 15 km fra land her i nord. I Nordsjøen er avstanden mellom 100 og 200 km. De feltene hvor oljenæringa er interesserte i oljeaktivitet, er også de feltene hvor fiskere har sine arbeidsplasser. Til og med i Nordsjøen har fiskere uttrykt at de må vike for oljenæringa, så hvordan skal olje og fiske kunne gå hand i hand på så liten plass som det er snakk om i LoVeSe?

Barentshavet
Områdene i nord er sykt sårbare. Ikke bare fordi livet er mye mer krevende der oppe, men også fordi områdene som økosystemene lever i, blir mindre og mindre ettersom pol-isen smelter. Høye bølger, mørke og kulde gjør at oljevernberedskap er vanskelig i arktiske områder. En oljeulykke her vil kunne få enorme konsekvenser. I dag har vi ingen gode metoder for å fjerne oljesøl fra iskanten. Den ene metoden går ut på å brenne olja bort, som fører til aske og sot på isen, som fører til smelting av denne isen og da økt drivhuseffekt. Den andre metoden er ikke egentlig noe bedre, da man tilsetter kjemikalier som løser opp olja, i håp om at organismer i havet skal spise olja. Som dere ser på bildet, både over og under - avstanden er lik null, fra plattform til iskant. Det er rett og slett ikke tid nok til å stoppe et eventuelt utslipp. 

Dagens teknologi gjør ikke petroleumsindustriem utslippsfri, og det vi ser i avisene, er for det meste bare lovprising av pengemaskineriet. "Dagens teknologi gjør oljebransjen ren!" er en typisk påstand, og de aller fleste lever i god tro på at norske oljeplattformer ikke slipper ut hverken olje eller annet skitt i havet, og at vi derfor ikke trenger være bekymret for dyrelivet der dett bores. Oljeplattformer har utslipp av kjemikalier og borevæske, og også olje. Senest 23. januar i år, hadde Statfjord C oljelekkasje på 23 kubikkmeter (23 000 liter) olje. De mørke hemmelighetene kommer sjeldent fram i lyset. Vil også anbefale artikkelen om et utslipp for 25 år siden, der naturen enda ikke har leget seg selv.




Petroleum er fossilt og vil ikke vare evig. Når det er snakk om oljeboring nær kysten, truer det både det biologiske mangfoldet (kaldtvannskorallrev), det marine økosystemet (fisk, hval og fugl) og arbeidsplasser innen fiskeri, friluftsliv og turisme. For å klare å kutte på klimautslippene, hjelper det ikke å pumpe ut enda mer fossilt brennsstoff fra bakken. Det er ikke snakk om å stoppe opptaket momentant, men heller la være å åpne nye felt i sårbare områder. I denne saken er det som regel snakk om penger vs miljø og klima. Og dere vet jo hvilken side jeg står på... 

Kilder:
[1] http://nu.no/faktaark/olje-article2460-244.html
[2] http://www.pbl.nl/en/publications/trends-in-global-co2-emissions-2013-report
[3] http://www.regjeringen.no/nb/dep/kld/tema/hav--og-vannforvaltning/kaldtvannskorallrev.html?id=415047
[4] http://www.framtiden.no/201308206207/aktuelt/energi/ny-rapport-avliver-oljemyte.html
[5] http://www.abcnyheter.no/nyheter/2013/12/17/bellona-anmelder-statoil-utslipp-pa-statfjord
[6] http://www.statoil.com/no/NewsAndMedia/News/2014/Pages/26Jan_Statfjord.aspx
[7] http://www.marefa-whaleresearch.org/
[8] Bildene er linket så langt det var mulig!

Glede i stedet for vrede

Hvorfor er det sosialt akseptabelt å være gretten om morgenen, men ikke i godt humør? Det skjønner ikke jeg; så i dag skal jeg skrive om det å være dagligdags fornøyd og i godt humør, både for andre og seg selv.

Jeg liker ikke samfunnets press på å ha et perfekt liv. Og jeg synes det er fint når folk framstiller livet som det faktisk er: fullt av oppturer og nedturer, ikke bare overfladisk lykke overalt. Men jeg synes det skal være greit å være fornøyd med det man har; fordi dét er viktigere enn å eie de riktige tingene, eller gjøre og spise det som samfunnet og rosabloggere mener er riktig.

Jeg synes det er viktig å ikke bare se det negative i livet. Da virker alt negativt, og hva vil i så fall være positivt? Jeg tror mange ville følt mer lykke i hverdagen, om man la lykkelista litt lavere. Hva skal gjøre deg lykkelig? Å vinne i lotto, eller det å se en blomst vokse fram fra under snøen? Man må måle egne forventninger, og ikke prøve nå det som samfunnet forventer; for det er ikke menneskelig å skulle være både 100% sunn, sprek, materialistisk, kapitalistisk og utrette alt i hele verden på egenhånd. Alt ligger ikke for alle:

“Everybody is a genius. But if you judge a fish by its ability to climb a tree, it will live its whole life believing that it is stupid.”

- Albert Einstein

I kjernen av meg selv, så er jeg en glad person. Jeg liker å bli glad av små ting og enda mer glad av større ting. Vi har for eksempel mange fine soloppganger, med de vakreste fargene noensinne. (Det er en skikkelig klisjé, men dere hadde smelta om dere hadde sett noe lignende.) Når noen kommenterer at håret mitt er fint, eller at jeg ser ekstra bra ut en dag, så hopper hjertet mitt nesten ut av brystet. Fordi jeg ikke hører det så ofte, og det er fint å få bekreftelse i blant. Dere kan tro jeg føler meg som en stolt hane etterpå! Små ting, men allikevel så fint.

En større ting å bli glad av, kan være at jeg har bestilt flybilletter til Skottland i påsken, og at jeg da skal se både de søte, små søskenbarna mine i tillegg til McFly og Busted. Eller det beste av alt: når noen tar initiativ til å finne på noe sammen med meg. Det varmer et eller annet dypt inni meg. Som en svær glødestein.

Jo mer energi jeg gir, jo mer energi får jeg ut. De dagene jeg prøver å være stille, rolig og wannabe-deppa som alle andre – det er også de dagene der jeg ikke er glad på innsida. Jo mer deprimert jeg er, eller prøver å framstå, jo mer deprimert blir jeg. Men når jeg tenker på fine ting og deler den gleden jeg har av å stå opp hver dag, så gjør det ting litt bedre. Jeg blir glad av å være glad. Jeg elsker det naturlige dopaminet som skilles ut i hjernen min når jeg er i godt humør. Om jeg gjør meg glad, så blir jeg som regel glad. Og da kommer latteren mye enklere. Og positive tanker.

På ungdomsskolen pleide de fleste å bli glade av gleden, og der ble jeg akseptert som en happy person. Etter jeg starta på videregående, har jeg fått inntrykket av at det ikke er naturlig med lykkelige personer. Det har ført med seg enda trøttere dager, og jeg har følt at folk faktisk ikke liker en glad morgen. 2014 skal derimot være det året da jeg gjør det som er best for meg og ikke alle andre. Jeg lever på teori og forskning om at glede er smittsomt: om man ser noen smile, er det faktisk større sannsynlighet for å smile selv.

/Bildene er linket!

Geit til Afrika

I fjor åpna jeg julegave på julegave i håp om å finne det jeg ønska meg. Spesielt håpefull ble jeg da jeg åpna konvolutter, for der kan det jo ligge lapper og sånt. Men jeg ble mer og mer skuffa for hver gave jeg åpna. Ikke fordi jeg ikke ble takknemlig. Ikke fordi jeg ikke trodde folk var glade i meg. Men fordi jeg følte at ingen hadde tatt ønskelista mi seriøst. Hvorfor var det ingen som trodde på at jeg ønska meg ei geit til Afrika i julegave??

Det er jo ikke en himla dyr gave. 250 kroner er mindre enn mange parfymer, billigere enn en smartphone. Det er bare litt dyrere enn en film på DVD. Og det var jo ikke sånn at jeg måtte ha ei geit. Jeg er glad i oliventrær også, som koster 150. Og kyllinger, som bare koster en hundrelapp. Geita er bare et fint symbol på en symbolsk gave. Det var det eneste jeg ønska meg i fjor. Og det er det eneste jeg ønsker meg i år også. (Eller donasjon til Røde Kors, Redd Barna, WWF eller annet hjelpearbeid. Det er fint).

Jeg trenger jo ikke noe nytt. Jeg ønsker meg ikke noe nytt. Et mer utdypende innlegg på hvorfor jeg ikke trenger noe nytt kan dere lese fra i fjor her, eller her fra i 2011. Jeg tror jeg forklarte alt som måtte forklares, og jeg orker ikke gjenta meg selv i det uendelige. For i dag skal jeg heller utdype geita litt.

Når du kjøper ei geit gjennom kirkens nødhjelp, vil ei geit bli gitt til en familie i Afrika. De får da tilgang på melk, kjøtt, skinn og naturgjødsel. Om de får geitekillinger på geita, må de gi de bort til andre familier i bygda, sånn at rikdommen blir fordelt på alle, og flere familier vil kunne få glede av geita som du kjøpte til den første familien. Jeg synes det er en himla flott ting å gjøre, så jeg oppfordrer alle til å kjøpe meg julegave i år. Hihi.

Retten til selvbestemt abort

Diskusjonen blir aldri gammel. I 1978 klarte driftige damer å sikre seg retten til å bestemme over egen kropp. 38 år etter, og folk mener enda at samfunnet skal få bestemme hva kvinner skal gjøre med livet sitt. Fordi vi ved abort "dreper" et liv som kunne vært. Allerede i niendeklassen, hadde jeg tanker om temaet, da dog litt usikker. Fire år er gått, men som kvinne, som menneske og som feminist, sier jeg helt ærlig, at jeg er forkjemper for abort.

Jeg er ingen morder. Jeg er ingen hatefull person, kommunist, nazist eller terrorist. Jeg mener bare at kvinner skal få bestemme over egen kropp. Egentlig er det ikke flere argumenter å komme med. Det handler om likestilling. Menn kommer aldri til å havne i den problemstillinga - de kan stikke av og leve et liv etter egne ønsker. Kvinner kan ikke stikke av.

Det er vanskelig også for dem som tar abort, men ville det vært like tungt, om ikke samfunnet legger på jenter dårlig samvittighet fordi de tar abort? Fordi det forventes at de skal elske barn, bli mødre og vie hele sitt liv til å oppdra et annet menneske? Det er ikke alle som ønsker det, og det er ikke alle som har kapasitet til det. (Her kan det være snakk om så mangt: penger, tid, egne psykiske eller fysiske helseproblemer, både store og små).

Klart det er et liv etter 18 uker, og da er det kapabelt til å leve også utenfor en annen menneskekropp. Men det å kunne ta abort mens det enda er et foster, mener iallfall jeg er en rett som alle individer burde ha. Mange av de som er for abort, mener at det er for incestgravide, voldtekstofre, folk som er psykisk og fysisk syke og som har vanskelig for å ta vare på seg selv. Men ville det ikke også vært, som barn, fælt å vokse opp og vite at du ikke er ønsket? Og når man snakker om å ikke kunne ta abort, men heller adoptere bort ungen: finnes det ikke allerede nok barn i verden som trenger foreldre?

æ skjønne ikkje kordan det kan settes først, det som enda ikkje e, framfør en person som faktisk e. 

• Dette innlegget er himla bra, av Sukkerspinnet. 
• Også dette, av Fraülei. Litt provoserende må vi være!

Engasjement - en mangelvare?

Jeg er bare 18, men allikevel har jeg hatt så himla mange tilfeller, der jeg har mista gnisten, og mista håpet på menneskeheta. Jeg har fått den følelsen av hjelpesløshet: den følelsen da jeg innser at jeg ikke kan redde verden alene. Men ikke bare det - følelsen av at resten av menneskeheta hverken har noen plan om å redde verden sammen med meg, eller overhode noe ønske om å redde den i det hele tatt. Det er den verste følelsen jeg kjenner til.



Hver gang jeg prøver å videreformidle hvor ståa er, for min del iallfall, så stopper ordene før de har rukket å bli ferdigtenkt. Jeg gir opp. Mister håpet. Jeg føler ikke at noen kommer til å orke å bry seg uansett, så hvorfor skal jeg? De fleste ler, når jeg forteller om mine personlig valg for å redde verden. Valg som jeg gjør av prinsipp. Valg, som jeg faktisk trodde alle gjorde. Av prinsipp, sant. Og av kjærlighet til Moder Jord.

Jeg har så lyst til å være engasjert. På ungdomsskolen snakka jeg med en del politikere i håp om at de ville åpne for en sjanse til å danne et ungdomsparti på øya. Men jeg følte meg ikke hørt. Så da turte jeg ikke ta noe større skritt. De var jo tross alt de voksne; de som hadde peiling. Nå er jeg på et stadie der jeg ikke lengre er et barn, men jeg er heller ikke voksen, selv om det står så på papiret.

Og jeg tror at det i denne mellomfasen, faktisk er tiden der det man sier har størst slagkraft. Om man bruker de midlene man har, riktig. Voksne snakker bare svada. Man blir lei av å høre dem snakke det samme søppelet dag inn og dag ut. De får som regel betalt for å si det de sier. Barn hører man på, men de fleste av oss smiler bare, for så å glemme alt sammen. Ungdommer derimot, kan få til ganske så mye. Om de bare orker!

For om ikke vi endrer verden, hvem vil?

Om jeg finner igjen gnisten (noe jeg jo faktisk ser jeg gjør, om jeg bare setter meg ned og lar meg fyre opp), så får dere mer av prinsippene som jeg snakka om, og mitt siste stunt i å redde verden. Jeg kan gi dere et tips: Stem grønt i høst. Som i "De grønne". Jeg følger dem som en hauk og er stor fan.

/Alle bildene er linka!

Det store beløpet - original

Denne våren har jeg prøvd å skrive en ny sang. Inspirasjonen kom ikke akkurat fra oven, men med litt press, fikk jeg endelig en sang ferdigskrevet. Og jeg tror jeg er ganske fornøyd. Jeg kunne hatt en bridge, men jeg fikk ikke tid til å øve det inn, så da får den heller være uten foreløbig. Og tittelen er jeg enda litt usikker på. Men jeg tenkte dere skulle få høre den uansett, for budskapet i seg selv har ganske stor verdi.

Dere finner teksten i beskrivelsen under videoen, altså her.

Et helt enkelt og uskyldig spørsmål

Hvorfor er det sånn at dette:

(bildet er retusjert)


liksom selger bedre enn dette?

/Takk til Indianna for bildetakningshjelp, og til Renate Solhaug for redigering av det første bildet!

Ufrivillig sølibat

Da jeg var 14 var jeg skikkelig redd for at jeg måtte leve i ufrivillig sølibat resten av livet. Dette kom jo mest av at det ikke fantes stort med gutter som egnet seg til kyssing, og de kjekke guttene på film, de holdt seg som regel der - på film. Livet som tenåring skal ikke være enkelt, ass!



Omveltelsen skjedde midt i januar, da den nylig myndige Siv ikke tenkte helt som hun gjorde da hun nettopp var trådd inn i tenårene. For er det sånn at ukyssa nødvendigvis må bety uelska? Eller at dårlig utvalg i bekjente på ei lita øy, betyr at man for alltid vil være stuck med sin egen sjel? Jeg tror ikke det, og jeg tror ikke det skal være flaut å si at man aldri har vært i noe forhold. Det har jeg aldri vært (hverken flau eller i noe forhold). Jeg vet at veldig mange jenter i denne alderen er selvbevisste og higer etter en kjæreste (kanskje heller litt yngre jenter også, for 18 er jo alderen der alle er på fylla og ligger rundt med alle, er det ikke?). De føler at livet ikke på noe vis kan være fullkommet uten en gutt som forteller dem hva de skal og ikke skal gjøre.



Selvfølgelig, i blant skulle jeg også ønske jeg hadde noen som fortalte meg hvor fin jeg var, spesielt de dagene jeg føler meg helt alene i verden. Men jeg higer ikke etter et forhold bare for the sake of being in one. Jeg er ikke kjærlighetssyk (iallfall ikke i dag. Blink, blink). Det eneste jeg (tror) jeg vet, er at når jeg en dag møter min sjelfrende, vil jeg ikke støte den O'hellige sjel bort. Jeg er jo tross alt ingen gammel grinebiter - er litt av en romantiker om jeg bare vil. Hvem vet; men er det så mye å stresse med?

/Bildene er linket

The 8 truths

Ida vil jo så absolutt at jeg skal brette ut verdens sannheter for dere, så jeg får vel bare begynne med de som omhandler livet mitt, da. Here it goes:



Uno. Jeg elsker å være i godt humør, og da spesielt om morgenene. Et lykksalig liv tidlig på dagen passer ikke alle rundt meg, men de gangene jeg har prøvd å tøyle humøret, har jeg endt opp som den verste deppa-maniacen ever. Energien må ututuuut! Cheese!

Dos. Mye i samfunnet er ufattelig forkastelig. Som at vi skal bruke og kaste så mye som mulig. At det skal være en hobby å "shoppe" (jeg tror ikke man behøver så veldig mange personlige egenskaper for å bruke penger på ting man ikke trenger). Det er sinnsykt crazy at vi skal ødelegge naturen, fordi vi må ha nye bukser og sko hver uke. Og da helst klær som bare varer en vask eller to.

Tres. Jeg er veldig glad i sånn, 60-tallsmusikk. The Beatles og The Beach Boys spesielt. Synes de har fengende beats - me gustan los canciónes! Jeg føler meg så feelgood og glad når jeg hører på dem!

Cuatro. Jeg har ikke pleid å lese nettmagasiner, men jeg leser Oh Cherie. Det er så utrolig bra med en plass der man kan lese om andre ting enn mote, sminke, slankehysteri og pengebruk.



Cinco. Dere har sikkert skjønt det, men jeg er feminist, jeg. Selv om vi har det kjempebra i Norge, blir jeg superirritert når gutter kommer med slebrige kommentarer om at jenter er det "svake kjønn", hører til på kjøkkenet, er i veien, er dummere enn gutter blablabla. Noen må jo gi dem en på tygga - om det så skal være meg! (Og enda mer irritert blir jeg, når jenter sier at feminister ikke trengs. Nei, for da ville jo selvsagt du fått lov til å uttale deg i offentligheten, ja.)

Seis. Jeg er svak for cookies og kinder maxi, men bare på lørdager. Er veldig flink til å begrense lørdagsgodt til lørdager. Jippi!

Siete. Det siste halvanna året har vært sosialt tungt, fordi det sjeldent har vært noen som har tatt initiativ til å finne på noe med meg. Jeg er jo en himla sosial person, men det bor ikke så mange på min alder her i området lengre. I blant har jeg følt meg ganske ensom, fordi jeg har tenkt at jeg ikke har noen som setter meg først. Jeg har venner, og travle tider kommer og går; det er vel sånn for de fleste. Det aller viktigste er vel at jeg setter meg selv først, er det ikke?

Ocho. En eller annen gang skal jeg kunne si at jeg har besøkt både Sør-Amerika, India, Italia, Hellas, Spania, Frankrike, Irland, Karibien og diverse land i Afrika.. Det er så mange kulturer og plasser jeg har lyst til å se!

Del gjerne noe, dere også! Tror jeg så skulle utfordre åtte andre til å fortelle om sine sannheter. Tar dere utfordringa, jenter? Johanne, Kathrine Louise, Marlene, Eva Beate, Jeanette Marie, Katrine Ü, Ragnhild og Sigrid.

Tilgjengelig, eller egentlig utilgjengelig?

Det er disse hersens smartphones'ene, dere. Teknologi er himla flott, men jeg synes det blir for dumt når dagens ungdom skal prioritere å sende grimasebilder over snapchat på telefonen, i stedet for faktisk være sammen. Og folkens - det teller ikke å være i det samme rommet; det er det å være sammen i tankene, sjela og handlinga også.



Hvor sosialt er det å bla gjennom haugevis med bilder på instagram, tatt av personer du ikke kjenner - når ei venninne sitter ved din side? Jeg har opplevd det mange ganger, og jeg synes det virker ganske respektløst. Er jeg virkelig så kjedelig? Det er som om snapchat, instagram og andres sladring på facebook er mer spennende enn mine grimaser, levende bilder og historier. Synes ikke dere også det er ganske uhøflig? For hvor mye klarer man vel å leve seg inn i ei handling, når de du er sammen med ikke viser interesse overhodet.



Man kan jo begynne å lure, når man sitter i ei forsamling av jenter, samla på fritida for å ha det gøy sammen, og man plutselig oppdager at alle de andre sitter med nesa i telefonen for å oppdatere facebook om hvor ufattelig gøy det er - når alle sitter med telefonen i hånda. Og disse som, uansett hva slags samtale de er i, plutselig strekker hånda fra seg og tar bilde av seg selv for å sende til noen en helt annen plass. Hvor mye oppmerksomhet gir de egentlig deg og samtalen du prøver å holde?



Er det så nødvendig å være 100% tilgjengelig? Har det blitt sånn, at det er viktigere å være tilgjengelig på sosiale medier, enn for de du bruker tida di på, her og nå? Vil ikke e-postene ligge i innboksen også etter det sosiale samkvemet? Jeg mener folk må kunne begrense bruken. Vi har ikke noe behov for å være avhengige av teknologien. Hvorfor ikke styre telefonen, i stedet for å bli styrt av den? Jeg har jo enda troa på at vi mennesker er smartere enn smartphones, og at de skal være til hjelp, ikke som enda et ledd i avhengigheta.

Uttelling for innsatsen

"Siv, du er så flink som jobber hardt på skolen og får toppkarakterer hele tiden." Jeg liker den vendinga, og jeg blir glad for at folk ser at jeg er seriøs med hensyn til egen læring. Men er det nødvendigvis sånne som meg, som har toppkarakterer i det jeg virkelig går inn for å klare, som jobber hardest og legger mest arbeid i oppgavene? I klassen min er vi ikke på langt nær en gjeng nerder, men allikevel er det heller sjeldent vi gjør ting sammen på fritida. Nettopp fordi så mange av oss legger mange timer daglig i skolearbeidet.

Ja, jeg jobber for toppkarakterene. Men det er det så absolutt mange andre som gjør også - folk som veldig sjeldent ser både femmere og seksere. Det er nemlig ikke alltid tallet på prøvevurderinga som avgjør arbeidet som er lagt ned bak. Mye kan komme i veien for arbeid versus god karakter: prestasjonsangst, plutselig jernteppe, læremetoder som ikke langrer ting på riktig lagringsplass, eller at maskinen på toppen av hodet er ute av trening. Kanskje ligger ikke basiskunnskapen som grunnmur, også må det som skulle vært der fra tidligere års skolegang læres, i tillegg til nåværende pensum. Noe som resulterer i enda mer arbeid.

Jeg vil fortelle dere om Celin. Hun går i klassen min, og hun er kanskje ikke den første til å få slebrige kommentarer om å være for smart. Men hun er ei bestemt jente, og når hun først har fått noe for seg, setter hun inn alle gir for å nå målene sine. Jeg tror hun er den av oss som sitter lengst med lekser, og enda så mye tid og strev det tar, har hun enda realfag. R1, kjemi og biologi. Fag som tar tid. Fag som er krevende. Fag som stjeler mye energi for å forstå seg på. Celin begir seg ut på noe hun i utgangspunktet ikke kan; og det er det som er å være tøff. Hun sliter seg gjennom uforståelige formler dag ut og dag inn, men hun gir seg ikke. Selv om karakterene ikke alltid blir som man skulle tro arbeidet tilsa. Celin fortsetter - og det med godt humør!

En annen person som jeg vil gi creds til, er Kaja. Hun er ikke på langt nær den første til å få ros for skolearbeid. Kanskje heller en av de siste. Det er ikke så rart, ettersom hun hele fjoråret blåste regelrett i alt som het lekser og prøver. Hun var uten motivasjon og skjønte ikke vitsen. Men da hun så at karakterene endte opp på det aller nederste bunnsjiktet, innså hun at hun var nødt til å legge innsats i fagene. Hun forsto at hun måtte gjøre dette om hun ville videre i livet, og det er det hun burde få utrolig mye ros for. Et sånt holdnings-skifte skal det en hel del guts til for å fikse!

"Æ vil at alle som har gjort, eller gjør, det samme som æ gjorde, skal innse at man må jobbe førr det man vil ha. Det funke ikkje å lure sæ unna skolearbeid."
- Kaja (17)

Så klart vil jeg gjerne være et godt forbilde. For ja, jeg jobber for alle målene jeg når. Men jeg briljerer bare med gode vaner som jeg har øvd på siden jeg starta på skolen for 12 år siden. Akkurat som de som kan spille fotball; de langer ut foten og klinker ballen i nettet. Kanskje går den ikke alltid i mål, men fotballspilleren vet hvordan det gjøres, versus en som bare sparker ballen på måfå.

Kanskje lærer jeg lett og har fine metoder for å huske. Det betyr derimot ikke at gode måloppnåelser kommer gratis. Det betyr heller ikka at "ingen toppkarakter" er synonymt med "ingen arbeid". Vi kan heller si at arbeidet lønner seg. Tenk hvordan utslaget ville vært uten nedlagt arbeid!

/Bildene er linket

All I want for Christmas...

.... is a gooat. I år ønsker jeg meg én ting; Symbolske Gaver. Enten fra Kirkens nødhjelp, Redd Barna, Røde Kors, Plan (fadderorganisasjon), WWF (hjelper blant annet utrydningstruede dyr rundt om i verden), eller andre organisasjoner som gir penger til de som faktisk trenger det. Når jeg surfer rundt på sidene deres, klør håpet om å få en symbolsk gave.

Tenk alle disse i nød, som faktisk trenger litt av de pengene vi ødsler rundt oss i juletider; medmenneskelighet. Tenk på alle de verdiene som er så lette å glemme i kjøpepresset; på det som jula handler om. Tenk på gleden man kan vise andre, ved å gi noe man har laga selv. Det som viser at man har lagt ned tid og arbeid i julegaven. Tenk på alle tingene du har på rommet ditt, og i huset ditt generelt. Tenk på hvor lenge du har overlevd med de midlene du allerede har; ikke-materialisme. Tenk på alt stresset penger egentlig påfører oss, og på all gleden du kan få av opplevelser; Jeg tenker på julemagien.



Der er ikke det at man ikke skal kunne ønske seg fine ting til jul. Om man har ønska seg noe lenge, viser det jo faktisk at det er noe man har lyst på, og ikke bare en impuls. Også er det jo ekstra fint om noen andre vil kjøpe det for deg, istedet for å kjøpe det selv! Det jeg mener, er at vi kan slå to fluer i en smekk, spesielt til de som ikke ønsker seg noe spesielt fordi de har alt - som for eksempel til meg!



Jeg blir glad for andre gaver også, men jeg håper folk vil bruke de få kronene de skal bruke på meg (om de skal), til noen som trenger det mer enn meg. Dette er det jeg faktisk ønsker meg i år, akkurat som andre skriver laptop, smartphone og utenlandsreise på sine lister. Dette er mi ønskeliste - og jeg vil bli ufattelig glad om jeg får kort der det står "Siv, på vegne av deg er det nå sendt 200,- til ungene i Sierra Leone".

/Bildene er lenket

Vorte

For et himla stygt ord. Eller, assosiasjonene vi lager oss er iallfall veldig stygge. Jeg tror det er litt instinktivt at vi holder oss unna vorter og andre utvekster som ikke egentlig holder til på kroppen. Fra gammelt av var det vel de med utvekster som ikke overlevde, og sånn fikk de som reagerte "rett" føre sine gener videre. (Biologi, people). Men vorter forbinder vi ikke med noe vi ønsker oss, det er iallfall sikkert!



Det som er så dumt med både vorter og andre ubehageligheter som kan påføres kroppen, er det tabubelagte og det tabu fører med seg. Rundt tabubelagte temaer blir det alltid spunnet myter, unøyaktigheter, oppspinn og usikkerhet. For ikke å glemme forlegehet! Vorter smitter lett - det er sikkert. Man kan allikevel omgås de med vorter! Men de som har vorter sier som regel ikke så mye om det, og ikke sjeldent klør de på den i håp om å kunne rive den av. De uten disse utvekstene føler avsky mot dem. Og det er jo ikke så rart det heller - vi menger oss ikke med folk med spysjuka heller!

Så om ingen vet hvem som har vorter, og de som har vorter ikke vet hvordan behandle dem, har man allerde havnet i en ond sirkel. For den som sitter igjen med denne accesorien, er det ikke en behagelig situasjon, og de har jo ikke akkurat valgt tilbehøret selv... Som lita hadde jeg ei vorte under foten, og det var så flaut. Det var jo aldri noen som snakka om sånt. Enda værre var det å ha en på fingeren på ungdomsskolen, men da var vi (heldigvis?) flere. Men det fører en del skamfølelse med seg å ha noe sånt på kroppen, og det kan lett gjøre noe med selvtillitta.

Det som er aller mest irriterende med vorter, er at de er akkurat som katter: de eier flere liv. Det skal litt til for å kvitte seg med dem, for virus tviholder på cellene dine som ingenting annet. Man må være konsekvent og bruke motmiddelet helt til den er borte. Vorte-tema i dag tenkte jeg på som en avslutning på november og Movember-aksjonen. Vorter er noe både menn og kvinner kan plages med, selv om det kanskje er enda mer tabu innen kvinners helse.

 /Bildene er linket

Ps. gavekortet er det Iris som får! Smil. Og dere? Det kommer faktisk mer deres vei!

Omtanke for de ukjente og vanskeligstilte

Jeg vil engasjere meg, men har ikke klart å finne ut hvor, når og hvordan - så da jeg på slump i en biologitime kom over "Gullbarbie" og videre til Press sine sider, meldte jeg meg inn. Vips, så hadde jeg sendt inn kontaktinformasjon, og i forgårs kom det en medlemsskap-pakke i posten. Vanskeligere var det ikke!



Redd Barna er Press sin moderorganisasjon, der Press er av unge for unge. Jeg liker aksjonen de holder på med nå, da jeg synes presset på unge er mye media sin skyld. Selv ser jeg ikke lengre på TV, og leser heller ikke ungdomsmagasiner, og jeg merker hvor mye mindre jeg blir påvirka nå - jeg har enda mindre lyst på nye ting (som hverken du eller jeg egentlig trenger uansett). Pakken jeg fikk i posten var egentlig (materialistisk) verdt pengene i seg selv. Jeg fikk blant annet lært litt om brudd på barnekonvensjonen og lest spalten til Are Kalvø. Og jeg vil få fire blad i året for den lille femtilappen!



Det jeg tenker, er at jeg foreløpig skal være bare støttemedlem: Finne ut hva de driver med og tenke litt på hva jeg selv kunne bidratt med. Jeg er vel kanskje en evig sofa-aktivist - jeg liker å påvirke andre, men helst til mine egne tidspunkt og gjennom mine dagligdagse handliger. Blogg er også en fin kanal, for jeg ser hvor stort potensiale internett har. Om dere vil være aktive medlemmer eller støttemedlem for en femtilapp; Do it! Og om dere mailer meg, så kan jeg verve dere, hurra!

Til slutt vil jeg også nevne "Radi-aid"-kampanjen som har gått den siste uka. Den er ment som en kritikk på den manglende informasjonen om hvor godt det egentlig går i Afrika. Hjelpa vår hjelper faktisk, og ikke alle har det så ille som reklamer skal ha det til, selv om det fortsatt er mange som kunne trenge bistand. But hey - even Norway needs help sometimes!

Til alle med kjærester

Som yngre ungdom kom man til stadighet over artikler der det sto: "Ikke glem vennene dine". På tida som 13-åring, tenkte jeg at dette aldri ville bli et problem jeg måtte tenke over. Men ettersom årene har gått, har jeg merka meg at de fleste som får kjæreste, faktisk glemmer bort vennene i alt kjærlighetskremmeriet.



Det er sikkert ikke med vilje. Men vi som står her uten å sitte i klisset, merker godt at vennene ikke lengre har like god tid. Det er trist når man plutselig ikke vet hva som skjer i livet til en venn, men aller verst er det når det blir flere og flere som faller for den samme fristelsen. Én venn som faller bort er overlevbart - du har jo heldigvis enda noen å snakke med, selv om den ene merkes er borte. Men flere av vennene dine? Ikke riktig overkommelig. Faktisk heller tøft.

Nå må ikke dere tro at jeg er en gledesdreper og uromantisk tosk. Jeg skjønner godt at folk vil bruke tid med kjæresten når det er så nytt og spennende. Men et par ganger i året må man ta seg tid til vennene sine: Foreslå å møtes, eller i det minste snakkes. Merker dere her hvordan "være med venner" hver helg, plutselig blir til "så vidt tid til venner én gang i året"? Jeg synes det er trist at jeg ikke lengre vet hva venninnene mine driver med, eller at jeg ikke kan ringe dem når jeg har noe spennende å meddele, eller bare vil snakke; Jeg vet at de uansett er opptatt med kjæresten.Vi trenger alle en som vi vet har tid til deg, der du ikke er i veien og til bry.

/Bilder er linket

Amnesty

Det blir ikke noe OD på hverken meg eller skolen min i år, trist nok. Men jeg håper mangemange av dere som leser bloggen vil få mulighet til å jobbe for ungdommene i Nepal, selv om jeg ikke får det. For å lette hjertet litt, og for å hjelpe til på et annet plan i stedet, sa jeg ja til å gå med bøssa på søndag. Gult er kult, og spesielt når det blir brukt til å hjelpe i gode saker gjennom Amnesty International. 

Pengene via bøssene og fra folket, går til kampen om ytringsfrihet, og de skal brukes på følgende fem plan (informasjon funnet her)

1. Gi støtte og beskyttelse til de som tør å utfordre urettferdighet, 
2. Hjelpe ofre etter væpnede konflikter så de kan oppleve rettferdighet, 
3. Presse internasjonale regjeringer som ikke beskytter innbyggerens menneskerettigheter tilstrekkelig,  
4. Støtte folket i Tunisia og Egypt som prøver å opprette fredelige og demokratiske samfunn etter den "nye våren" og  
5. Prøve å gripe inn når store og små selskaper bryter menneskerettighetene.

Jeg håper dere gir noen kroner når bøssene kommer på døra på søndag. Om det ikke kommer noen innom, eller om dere er bortreist, kan dere ringe 820 44 110 og dermed gi 200,- til Amnestys arbeid.

Bilens vedlikehold

Om man skal ha bil, må man også vite hvordan man holder den ved like. Jeg som feminist er veldig oppsatt på at jenter også kan skru og mekke om vi vil, så pappa ble vel ganske letta over at jeg hadde godviljen vendt til oppgaven å skifte til vinterdekk. Nå vet jeg hva jeg skal gjøre om jeg punkterer langs veien, uten å måtte stå som ei intetanende sminkedukke som venter på den reddende prins på sin hvite hest.

Nederst her var pappa i full gang med oljeskift. Jeg vet hva som skjer, men jeg skal ikke skryte på meg å ha gjort det selv. Enda.

Kjoler og underskjørt

Kjoler er fine, de. Det finnes så mange fine kjoler, også jenter i kjoler, da. Vi jenter må jo bare være helt uimotståelige i kjole. Men jeg føler meg alltid så utilpass, dollet og stivpynta når jeg har på meg kjole. Sukkersøtt og bling-blingete. Sånt som hører kjoler og fine arrangementer til. Det er bare ikke helt meg, det.

Man kan ikke hoppe og veive med hendene når man har på kjole. Ikke kan man lage rare grimaser, ha dobbelthake eller grevinneheng i kjole, heller. Oppførselen skal være stilren, man skal ha tålmodighet og pripne vaner. Skoene, tilbehøret, håret og sminken skal matche antrekket: Og ingen av disse ligger i min natur. Da er jeg flinkere til å hive på meg ei finere bukse og en topp. Løst, ledig og tilgjengelig for eventuelle arbeidsoppgaver. I kjole blir man låst. Ubehjelpelig. Så alt for ubehjelpelig og utsatt. I kjole forventer man egentlig at det meste blir servert på sølvfat.

Alle andre er så utrolig pene i kjoler. De har ny kjole ved hvert arrangement, ny hårfrisyre og ny sminke. Jeg mangler egentlig alt på den korte lista. Det har bare aldri interessert meg. Og når det da er forventa at man stiller i pene klær, trekker jeg som regel det korteste strået. Pent kledd - joda, men ikke Disney-prinsesse-fint. Ikke galla-fint. Ingen lange kjoler, skjørt eller underskjørt. Jeg heller vel mer mot den røffe stilen, med skinn og støvletter. Det trengs mindre planlegging. Og nå lurer jeg selvfølgelig på hva dere tenker om finere kledt-arrangementer!?

/Bildene er linket

Deprimerende latsabber

Vet dere hva som gjør meg supertrist og provosert? Hvor late og egoistiske ungdommer er nå. Iallfall tendensene jeg ser på min egen skole. Det er OD jeg tenker på. Operasjon Dagsverk, der man kan jobbe en hel skoledag og tjene 400 kroner til årets aksjon. En aksjon som kan hjelpe 25 000 kastesløse ungdom i Nepal til å få seg et års skoleutdanning. Ja, for det må jo være egosentrisme som driver så mange til å si nei til å gi noen timer av sin dag - til å hjelpe en annen ungdom ut av elendighet?

Jeg skal ikke gre all ungdom under én og samme kam. Klassen min, for eksempel, de er superflinke. De gjør meg glad. 74% av 27 stykker sa ja til å jobbe på OD. Om hele skolen hadde hatt en ja-prosent på 74%, ville vi som vil hjelpe, fått hjelpe. Men når de fleste sier nei, er det ikke hensiktsmessig å sette av en hel dag til OD. Og det gjør meg trist. Jeg har lyst til å tro at elever sier nei fordi de ikke vet hva disse hardt arbeidede pengene går til. Derfor skal jeg dele med dere hva pengene fra årets aksjon går til.

OD har som formål å hjelpe ungdommer i dårligere stilte deler av verden, til å få sin rett til utdanning. Ungdom hjelper ungdom. I år kan en kasteløs ungdom i Nepal gå på skole et helt år, om tre stykker i Norge jobber inn 400 kroner. Et helt år! Personen kan lære å lese, skrive, få et grunnlag for å få seg jobb. Han eller hun kan lære om likestilling, seksualitet og helse. Alt det som vi tar for gitt, vet ikke de om en gang. Om alle jobber noen timer hver, kan det gjør et helt livs forskjell.

Jeg håper at flest mulig sier ja til OD. Det skjærer meg så langt ned i hjertet når nei-ene ruller etter hverandre, at tårene ikke kan stoppes. De fleste kjenner kanskje ikke til en sånn følelse - en ild som brenner i dypet av skrotten - men jeg er sikker på at verden kunne blitt mye bedre om alle lette etter den følelsen. Iallfall prøve å late som om de har et engasjement. Ta den rette avgjørelsen - Gjør det som er best for flest mulig. (Ps. Dere som er sjuke og ikke kan hjelpe - denne er ikke rettet mot dere. Dere har andre måter å hjelpe på, det er jeg sikker på!!) Se mer om årets aksjon, om OD, årets film eller om alternativt dagsverk på OD.no

/Alle bilder er linket