Da jeg begynte å ta bilder var det
ikke i mine tanker at dette var noe jeg skulle bli så knyttet til og
så forelsket i. Jeg plukket opp kamera mest fordi jeg syns det var
gøy å ta bilder av fine ting, og likte å leke litt med det av og
til. På alle mulige måter har denne lille hobbyen som det begynte
med, gradvis utviklet seg til å bli noe av det mest dominerende i
livet mitt. At dette lille apparatet skulle kunne brukes som terapi
og fylle en del av et tomrom var jeg vel uvitende om på den tiden og
lenge i ettertid også.
Sett tilbake på min fototid, og de
bildene jeg har tatt, så ser jeg tydelig hvor dominert de er blitt
av smerter jeg har opplevd og fortsatt sliter med. Jeg merker at det
er de dagene jeg sitter med tanker og negativitet at jeg har størst
behov for å uttrykke meg selv. Men det er også de dagene det er
vanskeligst å uttrykke seg. Det høres kanskje ut som en klisjé,
men ordtaket “Art never comes from happiness” er noe jeg vil si
meg ganske enig i, hvertfall sett ut i fra egen erfaring.
Når det eneste jeg ville gjøre med
livet mitt, ble dratt sakte men sikkert vekk fra meg i ungdomstiden,
var det ikke nok med at smerten ved å miste det man elsker å drive med
gnager på innsiden, men også det at hele grunnen til tapet er på
grunn av kroniske smerter fysisk sett. Det var (og er fortsatt til
tider) en jævlig tid, uten at jeg skal dykke altfor dypt inn på det
temaet. Det er ikke noe jeg liker å snakke om, og det er nettopp
derfor jeg er så glad i å bruke foto som min måte å snakke og
fortelle min historie på.
Det er ikke dermed sagt at alle dager er
smerte og elendighet. Det er litt bedre. Men jeg tror til og med de
dagene jeg har det bra, så blir de bildene jeg tar da preget av det
underbevisste og vonde som ligger i meg, og fort gjenspeiler de
dypeste og mørkeste tankene jeg sliter sånn med. Et godt eksempel
er spontane bilder jeg tar. Det er ofte de jeg ser tilbake på og kan
kjenne igjen smerten og se selv at det jeg ville uttrykke skinner
gjennom. Kanskje det er fordi det er da underbevisstheten får fritt
spillerom.
Jeg tror det er mange som kanskje har
det sånn, og bruker kunst som en terapi og kommunikasjon til både
seg selv og sine nærmeste, og kanskje til og med de er så heldige
at de kan dele det med resten av verden. Men jeg tror ikke kunstnere
sitter under prosessen mens de skaper noe og tenker ”dette er
terapi, dette hjelper”. Jeg tror det er når man ser tilbake på
det, og tenker over det, at man ser hvor mye det har hjulpet og hvor
mye av seg selv man faktisk har lagt igjen i det. Man har fått
uttrykt seg, på en måte som er så sterk, men likevel på mange
måter så svak.
For hvem er det egentlig for? Lager man kunst for andres del, eller for sin egen del? På mange måter blir det jo for begges del, men det er viktig og ikke falle under presset, der alle går for det samme og det som føles trygt. Det er viktig å gjøre det man selv føler er riktig og man selv ønsker å uttrykke, det er da det blir ekte og da det kan brukes som terapi. Kanskje til og med for den som ser på. For jeg tror det er da man kan relatere seg til bildene når det visuelle er genuint og ekte. Og da kanskje man begynner å inspirere andre også, og kan hende er det det beste.
Bilder og tekst av Maiken Bull
(Se også flere bilder på Flickr-kontoen og facebooksida hennes. Det er en ordre fra moi, Siv!)
(Se også flere bilder på Flickr-kontoen og facebooksida hennes. Det er en ordre fra moi, Siv!)
