Gjesteinnlegg; Fotografi som terapi

Da jeg begynte å ta bilder var det ikke i mine tanker at dette var noe jeg skulle bli så knyttet til og så forelsket i. Jeg plukket opp kamera mest fordi jeg syns det var gøy å ta bilder av fine ting, og likte å leke litt med det av og til. På alle mulige måter har denne lille hobbyen som det begynte med, gradvis utviklet seg til å bli noe av det mest dominerende i livet mitt. At dette lille apparatet skulle kunne brukes som terapi og fylle en del av et tomrom var jeg vel uvitende om på den tiden og lenge i ettertid også.

Sett tilbake på min fototid, og de bildene jeg har tatt, så ser jeg tydelig hvor dominert de er blitt av smerter jeg har opplevd og fortsatt sliter med. Jeg merker at det er de dagene jeg sitter med tanker og negativitet at jeg har størst behov for å uttrykke meg selv. Men det er også de dagene det er vanskeligst å uttrykke seg. Det høres kanskje ut som en klisjé, men ordtaket “Art never comes from happiness” er noe jeg vil si meg ganske enig i, hvertfall sett ut i fra egen erfaring. 

Når det eneste jeg ville gjøre med livet mitt, ble dratt sakte men sikkert vekk fra meg i ungdomstiden, var det ikke nok med at smerten ved å miste det man elsker å drive med gnager på innsiden, men også det at hele grunnen til tapet er på grunn av kroniske smerter fysisk sett. Det var (og er fortsatt til tider) en jævlig tid, uten at jeg skal dykke altfor dypt inn på det temaet. Det er ikke noe jeg liker å snakke om, og det er nettopp derfor jeg er så glad i å bruke foto som min måte å snakke og fortelle min historie på. 

Det er ikke dermed sagt at alle dager er smerte og elendighet. Det er litt bedre. Men jeg tror til og med de dagene jeg har det bra, så blir de bildene jeg tar da preget av det underbevisste og vonde som ligger i meg, og fort gjenspeiler de dypeste og mørkeste tankene jeg sliter sånn med. Et godt eksempel er spontane bilder jeg tar. Det er ofte de jeg ser tilbake på og kan kjenne igjen smerten og se selv at det jeg ville uttrykke skinner gjennom. Kanskje det er fordi det er da underbevisstheten får fritt spillerom.

Jeg tror det er mange som kanskje har det sånn, og bruker kunst som en terapi og kommunikasjon til både seg selv og sine nærmeste, og kanskje til og med de er så heldige at de kan dele det med resten av verden. Men jeg tror ikke kunstnere sitter under prosessen mens de skaper noe og tenker ”dette er terapi, dette hjelper”. Jeg tror det er når man ser tilbake på det, og tenker over det, at man ser hvor mye det har hjulpet og hvor mye av seg selv man faktisk har lagt igjen i det. Man har fått uttrykt seg, på en måte som er så sterk, men likevel på mange måter så svak. 

For hvem er det egentlig for? Lager man kunst for andres del, eller for sin egen del? På mange måter blir det jo for begges del, men det er viktig og ikke falle under presset, der alle går for det samme og det som føles trygt. Det er viktig å gjøre det man selv føler er riktig og man selv ønsker å uttrykke, det er da det blir ekte og da det kan brukes som terapi. Kanskje til og med for den som ser på. For jeg tror det er da man kan relatere seg til bildene når det visuelle er genuint og ekte. Og da kanskje man begynner å inspirere andre også, og kan hende er det det beste. 

Bilder og tekst av Maiken Bull  
(Se også flere bilder på Flickr-kontoen og facebooksida hennes. Det er en ordre fra moi, Siv!)

Gjesteinnlegg; Kunsten å vere lukkeleg

Eg skal fortelje dykk ei historie om ei søtten år gamal jente som bestemte seg for å verte lukkeleg. Ho bestemte seg for at i dag skal eg slutte å lengte. Slutte å lengte etter det som var, etter det som skal bli ein gong i framtida. Berre leve her og no.

Johanne heitte ho. Og ho sit her og skriv dette.

Å vere lukkeleg betyr ikkje at du ikkje har dårlege dagar. Å vere lukkeleg betyr ikkje at du alltid klarer å sjå det vakre i verda, at du aldri blir så oppgitt at du trur du ikkje orkar meir, at du ikkje har dagar der alt er berre krøll.

Å vere lukkeleg handlar nemleg om å tørre å vere det. Det handlar om å klare å setje pris på det som er akkurat her, akkurat no. Det vil alltid vere noko ein saknar med det som var. Det vil alltid ligge noko framfor deg som verkar betre. Og det er lov å gle seg, det er lov å drøyme, legge planar og smile. Så lenge ein ikkje gløymer alt det bra som er. No. Her.

Kom ikkje her og sei at verda ikkje er eit eventyr. Lev det.

Helsing Johanne. Nitten år. Lukkeleg. Akkurat no.

_________________________________________________________________________

Jeg måååå bare skrive en liten ettertekst - for Johanne. Johanne, dere. Hun er en herlig bloggperson, som tar og framkaller de mest idylliske bilder, publiserer innlegg som alltid får meg til å smile, og som gir nynorsken et av de fineste ansiktene i Norge. Tenk at Motionocean har den ære å publisere hennes verk! Http://tenkepauser.creativo.nu/, det er din neste destinasjon, sant?

Gjesteinnlegg; Malins ord

Heihei! Malin her. Dere lurer sikkert på hvem i all verden jeg er og hvorfor jeg blogger på Siv sin blogg? Først kan jeg jo fortelle litt om meg selv. Jeg heter Malin Kristina, men alle kaller meg bare for Malin. Jeg er 16 år gammel, og til vanlig blogger jeg på malinkaa.bloggr.no. Jeg er en jente som ikke er redd for å si hva jeg mener, og jeg kan også være ganske sta til tider. Jeg står for det jeg gjør, og uansett hvor mye det koster meg sier jeg det JEG MENER. Jeg gjesteblogger på Siv sin blogg fordi hun hadde en genial idé om at vi kunne gjesteblogge på hverandre sin blogg en dag.

Men over til det innlegget egentlig skal handle om. Jeg har lyst til å skrive litt om det inntrykket jeg har fått av Siv gjennom bloggen hennes. Mer reflektert jente skal du virkelig lete lenge etter! Det jeg liker så godt med bloggen hennes er at hun skriver om temaer som det ikke er så veldig mange som blogger om. Hun sier det hun mener om ting, og det er noe som jeg synes er viktig! Jeg blir seriøst irritert på mennesker som ikke har egne meninger, men som bare sier det samme som alle andre, og tror at de er sååå kule. Siv sier virkelig det hun mener, og jeg føler på en måte at jeg ligner litt på henne når det kommer til det. Sosial intelligent tror jeg også at hun er!

Hun skriver så mye klokt, og jeg har fått det inntrykket at hun ikke bare tenker på sitt eget beste men også menneskene rundt henne. Det er virkelig en viktig egenskap! Dessuten må jeg også få sagt at Siv er kjempe flink til å synge og til å skrive egne sanger! Dere har vel sett videoen hun la ut der hun synger en sang som hun selv har skrevet? Så vil jeg bare si at alle dere som er gode venner med Siv - dere er heldige dere! Hun er virkelig en venn som er verdt å ta godt vare på! Hmmm, egentlig ganske rart at jeg sitter her og skriver alt dette om en 16 år gammel jente som jeg aldri har møtt, men som jeg har fått et så sterkt inntrykk av kun gjennom bloggen hennes!

Klem fra Malin

Ps fra Siv - Malin er bra søt, det må jeg iallfall få lov til å si! Og vil dere lese mitt innlegg på Malin sin blogg, så kan dere trykke her.

Gjesteinnlegg; Me, myself & ...baby!

Siv spurte meg om jeg hadde lyst til å skrive et gjesteinnlegg i bloggen hennes, og det tar jeg som en stor ære. Jeg får alltid superangst av å skrive hos andre, fordi jeg føler at det må bli p to the erfect. Men hva gjør jeg ikke for min kjære Motionocean!? Jeg fikk lyst til å skrive litt om mine tanker om unge foreldre og det å realisere sine egne drømmer. Jeg spinner på tankene om rundt foreldrerollen og om den hindrer ens egen selvrealisering.

I vår tid og vårt samfunn er det er stort fokus på selvrealisering, selvutvikling og karrierejag. Alle skal bli noe, alle skal være best, kulest, morsomt, flinkest. Man skal ha noe å vise til, karrieremessig. At noen har som førstepri' å stifte familie, er for mange en merkelig tanke, meg selv inkludert. Fakta er at tidene har forandret seg enormt etter kvinnefrigjøringen. Før ble man sett rart på om man var tredve, ugift og barnløs. Nå får man vantro blikk om man blir gravid som tjueåring. "Skal jeg gratulere?" får man høre da. Få kan tro at dette er noe man har planlagt eller ønsker.

Jeg har aldri forstått meg på de som vil ha barn i tidlig alder. I min verden blir det som å sette seg selv, sin egen selvutvikling, sitt eget liv i et atten års fangenskap. Overdrevet selvfølgelig, men de sier jo at når man får barn, har man ikke lenger tid til seg selv. Barnet går foran alt, og slik skal det vel også være (?).

























Om man er i et stabilt og godt forhold, forstår jeg godt at ur-instinktene fra livmora skriker etter oppmerksomhet. Jeg har vært der selv, jeg, men følelsen har aldri vært så sterk at jeg virkelig har ønsket å gå fra to til tre. Mulig det er fordi jeg ikke har vært sammen med den ultimate livsledsager og pappa ennå, men også fordi jeg har et sterkere instinkt om å bli bedre kjent med både meg selv og verden først. Om jeg først skal bli mamma, vil jeg helst være den beste, sterkeste og tryggeste rollemodellen jeg kan være. Dessuten trenger jeg definitivt å boltre meg på verdens lekeplass, før barneskrik og bleieskift tvinger dagene sammen i ett.

For noen er drømmen å få barn! Virkelig, en barnedrøm. Jeg lurer på om disse menneskene føler at de "mister/gir opp seg selv" til fordel for babylykke eller om de føler at de utvikler seg selv i takt med foreldrerollen. Jeg vet hvert fall at jeg ikke var en dert moden nok da jeg var tjue. No way! Det var en lang vei til selvsikre meg, og enda er jeg ikke fullt utviklet. Haha!

Jeg respekterer virkelig andre som ønsker å være unge foreldre. Med tidlig mener jeg sen tenåring - tidlig tjueårene. (Før den tid ser jeg på deg som enten dum og uforsiktig eller ekstremt uheldig!) Tenk å "gi opp" sine desidert beste år for å sette et barn til verden! Nå høres det litt ut som om jeg mener at å bli foreldre er "the end of the world" - det er ikke så dramatisk. Jeg mener bare at mange unge ikke helt har "funnet seg selv", ikke blitt ferdig med utdanning og kanskje ikke er i stabile forhold. Jeg synes nemlig at slike ting helst bør være på plass først.

























Jeg har alltid visst med meg selv at jeg ikke ville ha barn før sent. Og ja, jeg vil ha barn, en mann, en familie. Jeg vil jo ikke være alene. Jeg begynner å nærme meg tredve, men fortsatt er tanken på at jeg kanskje får min egen familie en dag ganske sprø. Ser det ikke helt for meg, men det kommer vel som en naturlig forlengelse av et lengre forhold. Får finne meg en mann... Nå som jeg er singel er det uansett en ganske uaktuell tanke å skulle stifte familie. For meg blir det så... endelig! That's it, liksom, STUCK! Jeg er nok litt virrete og har tusen drømmer som skal fullføres først. Jeg føler heldigvis ikke press, stress eller desperasjon. Føler meg altfor ung og "uferdig". Jeg vet jo ikke engang hva jeg skal bli når jeg blir stor!

Jeg tipper at mange av Sivs lesere er unge jenter (og gutter?) som har sine egne syn på denne saken. Derfor er jeg utrolig interessert i å høre deres tanker! Hva tenker DU om å bli forelder i ung alder? Hvordan er det der du kommer fra? Det er vel ikke bare her i Tigerstaden at selvrealisering ofte går foran familieliv? Hva mener du bør være "på plass" før man setter barn til verden? Er det noen unge mødre der ute som føler de har gitt opp mye av seg selv? Eller er det noen andre mødre som føler at babylykke er den store drømmen? Fill me in.

Takk for meg!

Ida Speilvendt