Livsgnist

Den gamle senga under ham ga fra seg et knirk. Plankene på undersiden av madrassen var ikke så nye som de en gang hadde vært, og de klagde hver gang han rørte på seg. Han skulle så gjerne ha kjøpt seg ei ny seng, men pengene rakk ikke til. Det sto iallfall øverst på listen over ting han skulle kjøpe seg når han fikk råd. Lydene kom denne gangen fordi han hadde reist seg for å hente sitt livs kjærlighet som sto i kroken og gjemte seg.

”Hva er meningen med livet?” Læreren var ganske ung, og de fleste likte henne, men hun maste til stadighet om livets store spørsmål, og nå var hun i gang igjen. Hun tok noen skritt fra kateteret og stirret ut over den søvnige tiendeklassen. ”Dougie, du har ikke noen formening om det?” Hun så på ham gjennom de altfor store brillene og samlet hendene bak ryggen. Dougie stirret tilbake, irritert over hvorfor han måtte være hakkematen hennes hver gang hun ga en leksjon i filosofi. Han hadde ikke noe mer peiling på hva som var meningen med livet enn de andre i klassen. ”Jeg vet ikke, frøken,” svarte han høflig og så besluttsomt på henne.


























Han bevegde seg stille over gulvet for ikke å vekke moren som lå i rommet ved siden av. Hun jobbet hardt for å ha råd til å leie den lille leiligheten de bodde i, og tidlig på morgenen var ikke tida for å vekke henne med masse bråk. Hånden hans strakte seg automatisk etter gitaren da han var nær nok, og han løftet sin kjæreste eiendel over gulvet og bort til senga. ”Hvilken sang skal vi spille i dag, Johanna?” spurte han sin strengbekledde venninne. Han ventet ikke på svar, men plasserte fingrene på halsen, og slo svakt an en akkord. Han følte seg bedre med det samme. Disse skoleminnene var ikke noe han likte å tenke på, men de dukket til stadighet opp i hukommelsen hans. Læreren hadde noen gode spørsmål, men hun besvarte dem aldri. Hadde hun bare hatt like gode svar…

Sola skinte inn i det allerede altfor varme klasserommet. Elevene satt og halvdøste med religionsbøkene oppslått på pulten. De gikk igjennom det samme kapittelet som de hadde gjort hele året, filosofi. ”Hvordan ble jorda til? Hvorfor lever vi? Hva er meningen med livet? Dougie, har du fått tenkt over det?” Han så overrasket opp på læreren. Det var det samme spørsmålet som hun hadde stilt sist gang, og han hadde enda ikke noe svar. ”Frøken, jeg vet ikke. Kan ikke du gi oss svaret på det?” Hun stirret sjokkert tilbake som om han hadde sagt noe forferdelig. ”Men kjære Dougie da. Dette er filosofi. Det finnes ikke noe korrekt svar. Hver og en har sin egen oppfatning om hva som føles rett for dem.”Ansiktsuttrykket mildnet og hun satte seg til rette på kateteret. ”Jeg håper alle tenker litt på dette til neste time. Hva tror dere er meningen med deres liv?”





















Tankene svirret rundt de vanskelige spørsmålene, og for å klarne tankene så han ut av vinduet mens han klimpret stille på gitaren. Han kikket ned på veien to etasjer under seg og fulgte en rød bil med øynene helt til den kjørte rundt kvartalet. Veien ble travlere og travlere ettersom minuttene gikk. Folk skulle vel på jobb på lørdager også, tenkte han og vendte blikket bort fra trafikken. Han kjente eksoslukta sive inn gjennom det åpne vinduet og lukket det igjen. Hva var egentlig meningen med livet? Hvorfor levde han? Hvorfor hadde han kommet til jorda? Han var ikke god i noe, han hadde ingen venner, han visste ikke hva han skulle bli, og han var ikke med på noe i fritida. Det eneste han likte å gjøre, var å spille på gitaren. Men kunne han si at det var meninga med livet? Å spille gitar? ”Hva tror du, Johanna?” spurte han gitaren, og spilte noen nye akkorder.

”Vær så god Dougie, du skal få lov til å starte. Det virker som om du vet hva du skal si i dag?” Læreren så fornøyd på Dougie der han satt ved pulten sin med gitaren mellom bena. Han så utover klassen og merket seg at alle så kvikke ut for en gangs skyld. ”Vel, jeg har lyst til å si noen ord før jeg spiller en sang for dere. Gitaren min gir meg så mye. Den er grunnen til at jeg står opp om morgenen; jeg gleder meg til å spille en ny sang eller bare til å slå noen akkorder. Hver gang jeg er irritert, roer gitaren meg ned, og tankene får fritt spillerom. Den gir meg glede, og glede er en viktig faktor i livet. Dette er grunnen til at jeg mener at å spille gitar er meningen med livet mitt.”

Hva gir deg livsgnist?

Siv
xxx

Ps. Bare så vi har alle fakta på bordet, så er dette bokmålstentamen min. Jeg hadde 4 feil, der 3 av dem var kommafeil. De har jeg rettet, men uansett feil, så fikk jeg 6. Du får en god følelse når andre liker tekstene dine! Bildene er alle funnet på nett. Det første er linket.

Et Ualminnelig Mord

Siden det er påske og påske er synonymt med krimnovelle, gir jeg dere ei å bryne dere på. Vær derimot obs på at det er ei litt annerledes novelle jeg har skrevet. Jeg fikk 6 av læreren, og godt er det, for hvis ikke ville jeg sikkert ikke lagt den ut! Dere må for all del skrive hva dere mener om den, for det er jeg ganske nysgjerrig på å høre.

Hun lå der livløs midt på stuegulvet. Det lange, blonde håret fløt utover det persiske teppet, og blodet rant ned i en dam fra kjøttsåret bak øret. Det var flott å se henne ligge der, ute av stand til å flørte med han som skulle vært min. Jeg gikk forsiktig rundt åstedet for å forsikre meg om at alle spor var fjernet. Den dyre, egyptiske vasen kunne bare ligge strødd utover gulvet. Det hele ville se mer dramatisk ut; det måtte se ut som om hun hadde gjort litt motstand.
































”Liket har 5 benbrudd, men det er bare ett påført sår.” Byens eneste kvinnelige patolog var viden kjent for sitt gode arbeid. Det var ikke til å stikke under en stol at Susann var en perfeksjonist. Hun hadde vært det hele livet, og ingenting unnslapp hennes skarpe øye. Hver lille skramme ble analysert som en risiko mot rikets fare. Feil i obduksjonsrapporter tok hun personlig, så alt ble nøye gjennomført.” Og såret er bak øret? Rar plass å angripe ett offer…” Sjefen hennes var en kraftig mann, men han kledde seg alltid respektabelt, og holdt orden på seg selv. Det sto i kontrakten at en måtte se anstendig ut, og Jan Birkevoll gikk foran som et godt eksempel for alle hans underordnede. Han så seg undrende rundt i det folketomme rommet, og øynene stoppet automatisk på den døde kroppen på obduksjonsbordet.

”Hva har jeg gjort?” Angeren kom umiddelbart etter at jeg hadde steget inn i min egen lille hule. På tv-skjermen lyste prinsesse Diana mot meg, og minnet meg på hva som skjer når sjalusi er med i bildet. Lukten av svidd brød kom sigende fra kjøkkenet, og ga meg beskjed om at risteren hadde stått på for lenge for den tynne skiva. Blikket vandret over den nesten tomme veggen vis-à-vis TV-en og stoppet på bryllupsbildet av den tilintetgjorte. Det hadde ikke vært vanskelig å ta livet av henne i drapsøyeblikket. Hun var svak for tiden. Jeg hadde sjekket syklusene.

”Vel, om en tenker at det er lettest å angripe et offer bakfra, så er det ikke så veldig rart at såret er bak øret. Dessuten ville et hardt slag i bakhodet gjøre større skade enn et slag i magen, for å ta et eksempel.” Susann ferdigstilte rapporten mens hun forklarte teorien sin for Birkevoll. ”Men det som er mistenkelig, er at benbruddene ikke er påført. Hun må ha falt ned alle trappene. Noen må ha jaget henne gjennom huset, for så å ha slått henne ned i stua. Alle tegnene tyder på det. Drapsmannen har ikke rørt offeret, så vi har ingen DNA å spore opp annet enn hennes eget og mannens. Vasen var så ødelagt at vi ikke fikk noe ut av den heller.” Birkevoll strøk seg over barten, som han så ofte gjorde når han funderte over noe, og uttrykte: ”Alle tegn tyder på én person. Hun hadde ingen venninner, og de eneste hun hadde kontakt med var mannen sin og kompisen, Kristoffer Jones.”
























Jeg fikk ikke sove. ”Come on Barbie, let’s go party, oh, oh, yeah yeah!” Aquas gamle hit blir visst enda spilt av ungdom når de har fest. Det er et tiår siden den var populær, og dagens ungdom var bare bleiebarn da, men allikevel spilles den for full guffe klokka to om natta. Jeg sjekket mobiltelefonen. Det lyste på LCD-skjermen, og viste beskjed om at en ny melding var innkommet. Den var fra patologkontoret.

”Beskjed til sjefspatolog; Susann bes komme til inngangshallen umiddelbart. De pårørende til kveldens offer et her.” Sprakene døde bort, og Susann hørte et klikk fra høytalerne da de ble slått av. Hun så opp fra rapporten, la et laken over den døde, og tok følge med Birkevoll til husets inngangshall. Der ble de møtt av to fordratte ansikter. ”Jan Tore.” Den avdødes nåværende enkemann hilste først på Susann og deretter på Birkevoll. Det samme gjorde mordofferets kompis. De ble stående i stillhet ei stund. Plutselig ga de to mennene hverandre en sorgfull omfavnelse. Da de slapp taket på hverandre så de begge skyldbetynget ut, og Jan Tore fortale om jentas svakhetssyndrom, ME. Hun hadde en periode med forferdelige uker og ei god uke innimellom. De kom regelmessig, og hun holdt styr på det så ting kunne planlegges til den gode uka.

Jeg så meg rundt. I et speil ikke langt fra, kunne jeg se både mordofferets kompis og hennes enkemann, som så snart skulle bli min for alltid. Vi var laget for hverandre, og fra nå skulle ingen kunne skille oss. Han er den jeg alltid har elsket, men han sa han var for glad i henne. Nå hadde han endret mening og var med på leken. Jeg sjekket speilet på nytt. Nå holdt vi hender, Jan Tore og jeg.

God Påske!

Siv
xxx

Endt Tid

”Tida er ute”, sa damestemmen i røret. ”Tida er ute?”, spurde han seg sjølv. ”Korleis kan nokon annan bestemme om mi tid er ute?” Han klemde armane rundt knea og såg utover havet. Svarberget under ham ga inga varme slik det pleier å gjøre om sommaren. Han tok eit godt drag av den kalde februarlufta og pusta inn den salte sjølukta. Mobiltelefonen låg i fanget hans, og han så på den store touch-skjermen. ”Kvifor blir eg fortald at eg har bruke opp tida mi?” Havet ga ham ingen svar, og han glei inn i tankerekker av gamle minner.

”Mor, eg orkar ikkje søndagsskule meir. Kvifor må dei alltid snakka om ein Gud og ein Jesus? Eg har ikkje lyst!” Den vesle guten ser halvt bedande, halvt irritert opp på mor si, med dei blåaste augo nokon gut på 6 kan ha. ”Eg har sagt det før, må eg verkeleg seie det igjen, Eirik?”, svarer mor hans strengt. Ho har satt det mørke håret opp i ein stram hestehale som får ho til å sjå enda strengare ut. Dressen hennes er ein slik ein advokat eller ei kontordame ville brukt. ”Du skal tru på Gud og Jesus. Viss du ikkje gjer det blir du ikkje frelst, og blir du ikkje frelst får du ikkje kome til himmelen når du døyr. Eg vil ikkje at du skal måtte dra til Helvete. Skynd deg no, så skal eg køyra deg til kyrkja.”

Han huska den hendinga veldig godt, enda det var over tjue år sia. Søndagsskule var det verste han visste, og ingen av dei kule ungane trengte å dra i kyrka for å synge songar til Gud. Det hadde vore vanskelig. Han hadde ikkje eit spor av tru i sjela den gong; kvifor skulle han tru på ein usynleg mann som det sto om i ei bok på over 2000 år? Men i det siste hadde han hatt mye tid for seg sjølv, tid til å tenkje. Han pleidde å tenkje på kva som var meininga med livet. Kvifor var akkurat han fri for tid? Kva galt har han gjort for å bli fri for tid?

























”Hei, gut! Kom tilbake med det der!” Han kan sjå den tykke mannen som kommer springande bak ham med henda veivande i været. Butikken ligg eit godt stykke bak no, og pakken med røyk har han gøymd godt nedi ei lomme i jakka. Han spring mot havet, bort frå den litle landsbyen, og bort frå den irriterande butikkmannen. Han kjennar det begynnar å danne seg sveittedråpar på dunene på overleppa. Barten han hadde prøvd å gro lurar ingen; han ser ikkje ut som om han er ein dag meir enn 16. Det hadde ikkje vore en så lur idé som han hadde trudd i førstninga. Eigentleg var det berre for å trosse Mor, men motet svikta då han hadde putta pakken i jakka. Han kunne ikkje bli tatt. ”Dei ti boda sei man ikkje skal stele, og Mor kommer til å gå heilt frå vette” pesar han for seg sjølv mens han glir lenger og lenger bort frå mannen som ligg bak han.

Han angra bittert. Det var ikkje det største tjuveriet i verda han hadde gjort, og mora hadde ikkje fått vite noko om det, men han angra. ”Unnskyld!” ropa han ut i bruset frå havet. Det var så vidt han hørte ordet sjølv. Det brølande havet overdøyvde han, men det hjelpte litt. Han følte seg lettare, akkurat som når ein har gått ein lang tur med ein tung sekk på ryggen, og ein spis all maten som er lagra i den før man går vidare. Mobiltelefonen lagde dei velkjente lydane som den lagar når ein prøvar å ringe noen. ”Tida er ute,” sa stemma på nytt. ”Ute du liksom. Eg er ute, men eg kan ikkje sjå nokon tid.” Han såg seg irritert om. Nei, han kunne ikkje sjå tida. Blikket festa seg på ein grøn stilk som vaks opp frå snøen.

Ho er så pen. Aldri har han sett nokon så pen før. ”Augo strålar som sola, og håret er som ein glorie rundt hovudet hennes,” tenkjer han for seg sjølv. Ho står ved det store eiketreet ved kyrkja og ser på han. Smilet på leppene hennes er ikkje å ta feil av; ho vil at han skal komme bort å snakke med ho. Han saumfarar bakken for å finne noko han kan gi ho, og han får auge på ein grøn stilk med ein kvit blomster på. Knea bøyer seg lett mens han setter seg på huk for forsiktig å knekke stilken der den kommer opp frå jorda. Forsiktig holdar han blomsteren i handa mens han går bestemt mot jenta. Han kjenner ho godt. Dei har møttest i skjul her ved kyrkja. Ho er smart, og dei har hatt intense diskusjonar om alt frå blomster til religion. Lydia trur på Gud. Eirik har derimot ikkje lyst til å tru, og ho tvingar han ikkje slik mor hans alltid har gjort. Ho strekk ut handa og stryk han kjærleg over det korte, mørke håret.























Han kjente kulden krype frå bakken og innover i kroppen. Fingrane var allereie forfrysa, tærne òg, og kulda spreidde seg oppover i ei rasande fart. Det skulle ikkje få nå hjertet hans, ikkje så lenge han hadde viljestyrke igjen i kroppen! Her skulle han ikkje sitte lengre. Han hørte snøen knirke på bakken då han reiste seg, og han kjente våtleiken i bakenden mens han bevegde seg bort frå svaberget. Han så seg om en siste gang før han forlét yndlingsstedet sitt. Nå skulle han skynde seg heim, så han kunne ha en rolig kveld med Lydia. Det skulle bli spennande å sjå om yndlingsbandet hans vann konkurransen, sjølv om dama i telefonen ga han beskjed om at stemmetida var ute…

Jeg håper dere klarer å overse nynorskfeilene!

Siv
xxx

ps. Tusen takk til nynorskekspertene i går! Personlig er jeg glad norsklæreren ikke rettet de feilene... Men jeg lar teksten være som jeg originalt skrev den. Det ville dessuten bare blitt krimskrams om jeg skulle skrive den om til bokmål (jeg prøvde!).

Ventar eg forgjeves?

Den første nynorske skrivedagen vi hadde i høst gikk ganske bra.
Fikk en stolt 6'er, så her kommer teksten!
Legger også ut teksten på skrivebua.



Eg sit her berre og stirar på stolen. Den er raud med blå føter. Eg synes den passar inn i rommet mitt med raude veggar og blå karmar. Det er ikkje så rart, for eg fikk den i gåve frå pappa for mange år sia, nettopp for å passe inn i dette rommet. Ikkje lenge etter malte mamma senga mi også, for at ikkje den skulle sjå malplassert ut. Men det manglar noko på rommet mitt. HAN skulle eigentleg ha sete der, på den raude og blå stolen på denne tida av dagen, slik som ein ekte pappa skal gjere.

















weheartit.com


”Nu må du kome guten min!”, ropar mamma småirritert opp til meg. Eg har som vane å ikkje høyre ho den første gongen ho rope. ”Ja da!”, ropar eg tilbake, riv med meg jakka mi, og spring ned trappene. Ho er ikkje langsint, for no smilar ho, og rufsar litt i de lyse krøllane mine. ”Vi må ikkje kome for seint den første skuledagen din, veit du!”, formanar ho, og vi tuslar saman til den mørke pickupen vår. Sia det er berre mamma og meg, får eg lov å sitte framme i passasjersetet, men eg er så liten enda, så eg må bruke eit barnesete. Det er like greitt, for setet er nemleg sort med Batman på! ”Gruar du deg til å møte alle dei nye klassekameratane dine, Danny?”, mamma spør med den mjukaste stemmen ei mor kan ha. ”Mhm, men berre litt”, svarar eg på ordentleg kult vis, sånn som store gutar skal gjere. Eg har jo tross alt blitt seks år!


Rommet mitt følast tomt. Stolen står der stolt ved døra kvar einaste kveld. Og kvar einaste kveld på denne tida, sit eg i senga mi og ventar på at pappaen min skal kome. Eg ventar og ventar, men han kjem aldri. Han vil komme ein gong, det veit eg, men eg begynner å bli utolmodig. Det er ikkje heilt i samsvar med det vi lærte på skulen i dag. Vi lærte nemleg at vi må være tolmodige og vente på tur. Det var det første frøken lærte oss da vi møtte opp, men det er ikkje alltid så lett når ein må på do, det har eg opplevd.


”Frøken, kan eg få gå på toalettet?”, spør eg høfleg då eg får ordet. ”Du må nok vente til Petter kjem tilbake, Danny”, svarer ho, og fortsetter å snakke om alle skulereglene vi må kunne. Eg høyrer det dryp dråpar i vasken, og følar dråpane inni meg som må ut. Det er visst ikkje berre eg som ikkje følgjer med. Fleire av de andre kviskrar til kvarandre. Eg overhøyrer nokon av jentene snakke om Petter. Kjem ikkje han tilbake snart? Det følast som om han har vært borte i ei ævelengd. ”Petter er jo treig som ei snigle”, kviskrar eg til naboen. Det er ei fin sjokoladejente, med sjokoladeaugo, som sit der. Det luktar lavendel av ho. Ho smilar til meg, og seier at ho heite Vicky. Eg skal til å sei at eg diggar namnet hennar, men Petter kjem tilbake, og eg huskar at eg må på do. Men mens eg reiser meg og går, tenker eg at eg likar jenta like godt som sjokolade.


Skal ikkje pappa kome snart, då? Eg synes han har bruka lang nok tid til å knø seg hit, og eg held på å sovne. Han er definitivt treigare enn Petter. Augo mine glir att, og eg kjenner kroppen blir nomen, men så høyrer eg han kome inn. Eg er for trøtt til å sprette opp, men pappa trippar inn, og gir meg ein nattklem. ”Du kom!”, seier eg glad, medan han set seg til rette på stolen. ”Ja, så klart guten min. Det har berre gått 10 minutt sia du var i stua og spurte om eg kunne kome opp! Er du klar for ei kveldsforteljing no, Utolmodige Danny?”


Ris og Ros taes i mot med takk!

Siv
xxx

Hemmeligheten

Siden jeg fikk 6 på tentamen bokmål denne våren,
skal dere få lese hele teksten min, uforandret!
Litt stolt må man jo ha lov å bli!


Jeg burde aldri vært så tankeløs. Hodet mitt burde ikke ha vært i en annen verden den natta. Jeg kløp meg selv i arma, men kjente ingenting. Den eneste følelsen som brøt gjennom var den ekle følelsen i magen. Følelsen av å savne personen i mitt liv.

”Kommer du Marthe?” Jakob begynte å bli utålmodig nå. Jeg børstet kjapt gjennom det lange, brune håret mitt, og sprang ned trappa der Jakob sto og ventet. Han hadde på seg en grå dress, sort slips og sorte lakksko som matchet perfekt. ”Det tok sin tid” sa han, og smilte lurt. Hånden hans strøk over det blå kjolestoffet som han selv hadde valgt ut til meg. ”Men det var verdt det. Du ser strålende ut, enda mer enn vanlig! Den framhever virkelig øynene dine.” Han kysset meg lett på leppene, så han la ikke merke til rødfargen som hadde funnet plass i ansiktet mitt. Han åpnet ytterdøra for meg, og fulgte etter meg inn baksetet til den sølvfargede BMWen som tilhørte faren hans.

Musklene i kroppen strammet seg automatisk til dette minnet. Festen hadde vært helt ok, men vi var der ikke lenge. Jakob hadde nemlig bestilt hotellrom til oss for natten. Rundt midnatt kom vår private sjåfør for å frakte oss dit. Jeg kjente lukten av Jakob på rommet mitt. Det var ikke lenge siden han var her sist, men det føltes som år. Jeg tenkte på kvelden på hotellrommet, og det kilte i magen.




















”Går det bra med deg?” Jakob snudde seg mot meg og sendte meg et strålende blikk med sine smaragdgrønne øyne. Jeg var i ekstase. ”Om det går bra med meg? Jeg har det stålende!” Jeg gliste tilbake og strakte meg der jeg lå i senga ved siden av ham. Jeg hørte en og annen bil kjøre forbi langt der nede på veien, og kjente Jakob tett inntil huden min.
Lite visste jeg den gangen at en strålende kveld kunne gi konsekvenser. Det tok ikke mange ukene før jeg begynte å gli bort fra personen i mitt liv. Selv om det ville forandre tilværelsen min for alltid, ville jeg ikke kalle det en feil. Jeg ville heller kalle det en ubetenksomhet. Vi burde begge tenkt over hva vi gjorde den natta. Jeg hørte noen på kjøkkenet i naborommet. Etter skrittene å dømme, gjettet jeg at det var mamma. Hun ante sikkert fred og ingen fare mens hun kokte tevannet sitt.

”Marthe, vi må holde dette hemmelig.” Jeg hadde aldri sett Jakob så alvorlig før. ”Hvordan skal vi klare det? Alle vil merke det etter hvert!” Stemmen min gikk opp en oktav. Jeg hadde hendene mine samlet inni Jakobs hender. Jeg kunne luktet usikkerheten i lufta. ”Jeg er ikke helt sikker. Vi må i alle fall prøve å være mye sammen blant folk. De vil ikke skjønne noe med det første.” Han så bekymringsfullt på meg. ”Vi må passe på ryktet vårt. Pappa vil stoppe skolegangen til oss begge om han får vite uråd.” Det så ut som om noe spiste ham opp innvendig, som om han var uenig med seg selv.

Syv måneder hadde det gått siden hotellnatta. Vi kunne ikke ha denne hemmeligheten alene lenger. Folk hadde begynt å merke at noe var i gjerde. Jakob hadde sagt seg enig. Han var redd for helsa mi. Jeg hørte det knake i ryggen, men jeg kjente bare den velkjente følelsen i magen. Nei, det kunne nok ikke forbli noen hemmelighet lenger. Vi trengte hjelp for å gjennomføre dette. Jeg aktet ikke å miste meg selv, selv om Jakob og jeg skulle bli foreldre.


Hva er meninga di om novella mi?
Og som dere vet, tar jeg imot kritikk som alltid, selv om jeg fikk 6 av læreren ;)

Siv
xxx