Vi er alle bekjente. Iallfall her i bygdenord. Jeg kjenner de fleste ansikter og navn, men når blir man mer enn bekjente? Når man har hilst og sagt hei mer enn et visst antall ganger? Når man har befunnet seg i det samme rommet? Kanskje når man har vært kollegaer i et halvt år? Men hvor mye kjenner man hverandre etter noen få møter; Det lurer jeg på! Kanskje man kjenner hverandre når man tør snakke om det som faller en inn, eller kanskje når man vet hvor den andre har sitt hjem...
Kjenner man hverandre når man vet hva kjæledyret heter eller hva yndlingsretten er? Jeg har jo ikke engang noen yndlingsrett; Kjenner ingen meg da? Og de man tror man kjenner finner man plutselig ut ikke er som man trodde de var. Da kjente man jo ikke hverandre egentlig allikevel, da! Eller kanskje man ikke kjente det man burde kjent? Kanskje man må være mer forsiktig når man blir kjent, for å sjekke at man blir kjent med de rette idealene. Filosofiske spørsmål eller personlige avgjørelser? Jeg vet ikke helt... Psst: Det er sånne ting jeg bryner hjernen med når jeg kobler ut. Velkommen inn i varmen!
Siv
xxx
/Bildene er linket til som vanlig.
Blir så fasinert kværgang æ les her, du e så flenk å skrive og ordlegge dæ :-)
SvarSlettJeg syns det varierer veldig fra person til person, jeg. Noen "klikker" man fort med, og det kjennes som om man har kjent hverandre hele livet etter kort tid, mens andre kommer man liksom aldri helt under huden på. Men absolutt - det er fort gjort å gå i fella og tro at man kjenner noen bedre enn man gjør, og det kan jo få litt kjipe utfall noen ganger..
SvarSlettSv: Hoho, jeg gir meg ikke før jeg har fått lurt deg til å sminke deg vet du ;) Det er mitt mål!
Du skriver så sinnssykt bra innlegg! De får meg liksom til å tenke.. Dette kommer jeg nok til å bruke kvelden til å reflektere over. :)
SvarSlettHmmm... interessante tanker du har. Jeg har egentlig fundert på det samme selv. Jeg bor på et lite tettsted "hvor alle kjenner alle", men føler ikke jeg kjenner på langt nær halvparten engang. Jeg tror det er veldig individuelt.
SvarSlettFin blogg forresten og takk for godbedring-hilsen på bloggen min :)
Filosofiske Siv :-) Morsomt å få en titt inn i tankene dine ! :-) Lurer ofte på slike ting selv, men da med grunn av at jeg har slitt med sosial angst. Har vært redd for å være for pågående, misforstå hva de egentlig mener og legger i det de sier, anta at vi er venner, men kanskje ikke de føler det? Uff, vanskelig det der! Tror det er lettest om man bare lar ting gå av seg selv. Kaller man en for en venn, så gjør man jo det. Eller sier at ja, vi kjenner henne ja. Så får vi bare føle det, og la vær å bekymre oss for hvor andre legger den grensa. Gjøre det som føles rett for OSS :-) Jeg og Kristian har hatt tendenser til å legge ALT for mye i det å finne oss et vennepar. Vi har jo lyst på en "perfekt" vennegjeng, hvor alle liker alle, alle har det kjekt, ingenting er teit, og alt er bare bra! Men som vi har funnet ut, så finner du somregel vennepar når man ikke leter! Vi skal til et vennepar i bursdag idag, var tilfeldigvis på fest med de på halloween, og vips, nå definerer vi dem som et vennepar. Kjempekoslige folk, som ikke var redd for å ta kontakt med oss etterpå, og siden har vi hatt kontakt.
SvarSlettSyns og det med venner på facebook er ganske innviklet og jeg.. Hva om man sender venneforespørsel, og så godtar de ikke? Eller tenker, herregud, traff deg en gang liksom, vi er da ikke venner? Uff, blir litt mange tanker og unødvendige bekymringer til tider, så nå legger jeg av meg filosof-hatten, og begynner med taco tror jeg! :-P Ha en flott helg fine Siv <3 Forresten; jeg føler jeg kjenner deg :-) Ikke veldig, men nok til at jeg føler det :-) hihi
Tror alle har nyanser i personligheten sin og man kan kjenne en person på mange forskjellige måter. Klassekameratene mine kjenner den jeg er på skolen. Familien kjenner den jeg er hjemme. Altså klassekameratene har sett noe ved meg som foreldrene mine nok aldri vil se, og motsatt.
SvarSlettMen er enig, synes det er vanskelig å si når jeg kjenner noen mer enn bare en bekjent. Det er sagt at: En ekte venn er en man kan snakke med om alt og ingenting.
ps. miss you! <3
Interessante spørsmål. Jeg tenker at noen blir man lettere kjent med og blir fort god venn med. Men samtidig så tenker jeg at et ekte vennskap er der hvor stillhet er behagelig. :-) At man kjenner hverandre så godt at man godt bare kan sitte sidenav hverandre å være helt stille. Slappe av i hverandre selskap og at man føler at man ikke skal trenge å si noe hele tiden eller finne på noe MORSOMT hele tiden. :)
SvarSlettVanskelig å si akkurat hvor grensene går; begrepet "kjenne" har jo flere betydninger. Noen bruker det om en person man vet hvem er, mens andre bruker det om nære venner :) Men interessant å tenke på!
SvarSlettHehe, jeg kan fortelle deg at du er ikke den eneste som tenker på filosofiske spørsmål når du kobler ut, :D
SvarSletthar faktisk tenkt over det samme tidligere, men jeg fant liksom aldri noen fasit :(
SvarSlettVeldig bra spørsmål å fundere på dette. Det værste er når man tror man kjenner noen, men finner ut at en personen har spilt et spill og vært falsk. Da føler man seg lurt. Spesielt om man har lagt følelser i vennskapet. Det gjør fryktelig vondt når man har invistert følelser i en person som ikke bryr seg tilbake. Jeg blir veldig raskt glad i mennesker, men har brent meg på "venner" før, så nå er jeg veldig forsiktig med nye bekjente, på jobb, skolen, ja du skjønner. Og det på både godt og vondt. Jeg er litt den stille som ikke gjør så fryktelig mye ut av seg, men hvis noen tar seg bryet å virkelig bli kjent med meg, så tror jeg det er verdt det :)
SvarSlettSå fint innlegg, Siv! :) Du er så flink til å tenke. Jeg har tenkt på det samme selv - når kjenner man egentlig noen? Og hvem kjenner egentlig meg? Det er rart, det der. Jeg sier jo at jeg kjenner noen selv om de kun er fjerne bekjente jeg bare hilser på, men jeg gjør jo egentlig ikke det.
SvarSlettbra innlegg! du stiller et godt spørsmål...
SvarSlettFlott innlegg siv:) Har stusset på det spørsmålet før også. Hvor godt man kjenner noen?
SvarSlettSV;Det er det! Koselig å være på vennebesøk da! Er ikke ofte man får tid til å sitte foran tven:)
//Så bra:) Digger de ringene til Karoline! Lykke til i konkurransen!
Bildene du bruker er alltid spesielle! Og innleggene dine! De er veldig kreative og varierende= bra blogg :D
SvarSlettSv: Tuller du?! Nei, her har hatt en meters snø og -24 grader. Det er nok for denne gang ;)
Haha, ha en fin helg! (psst: takk for at du tar deg tid til å kommentere)
Har mange bekjente, slik som alle på øya, har en del venner, men bare noen få bestevenner som jeg har kjent i flere år :)
SvarSlettNoe å tenke på.. :-) Interessant innlegg, og fint skrevet som alltid :-)
SvarSlettHar dessverre ikke noen konkrete svar da, ble sittende å tenke litt selv nå.
Mye å tenke på av å lese dette innlegget! Men føler at det kommer veldig ann på situasjonen, personen, og hvordan man selv føler det. Er vel veldig forskjellig fra person til person hvordan man vurderer dette her...
SvarSlettSv; Ja, det har du rett i! :D
nå fikk jeg noe å tenke over.. Hvem kjenner jeg, og hvem kjenner meg?
SvarSlettTror nok at en kan si at en person kjenner meg, eller jeg kjenner personen når du blir kjent med en person på et følelsesmessig nivå, noe som graver dypere enn bare det overfladiske. Hva heter kjæredyrene, hvor en bor osv. Når du stoler på en person, og kan prate og fortelle om ting som ligger langt inne da føler jeg at jeg kjenner en person.
// Er nokså heldig som har det store garderoberommet. Vi har 5 soverom i huset, og jeg skal aldri ha så mange barn at jeg fyller opp de rommene:)
Synes faktisk det er en vanskelig problemstilling.. Men man skal vite en god del om en person før man kjenner noen mener jeg hvertfall. Tror ikke jeg kjenner så mange når jeg tenker meg om.. haha.
SvarSlettGod helg til deg også :-D
Du skriver så utrolig bra Siv, akkuratt disse tankene florerer i mitt hode hver eneste dag.
SvarSlettDet skal ganske mye til for at jeg kaller noen min venn, for en venn for meg betyr så utrolig mye, men så stiller jeg meg alltid det spørsmålet "er jeg min venns venn eller er jeg en bekjent?". Kanskje dumt å stille seg selv det spørsmålet, men jeg vet ikke hva definisjonen på vennskap er egentlig, siden jeg forvirrer meg selv hele tiden.
Hmm, jeg tenker aldri på sånt jeg! Jeg er flink til å faktisk koble ut!
SvarSlettSV: Vel, har dere sommer er jeg sjalu på DEG...
SV: Takk det samme, Siv :)
SvarSlettSV: Bilder av klærne på er lagt ut, Siv :) Håper du har hatt en fin helg <3
SvarSlettSånn kan det gå i hodet mitt også noen ganger. Tror det er vanskelig å vite hvor grensen går, men kanskje man kan si at det er flere grader av å kjenne noen? Noen mennesker som jeg omgås med får jeg for eksempel ikke til å holde en lang samtale med, mens andre blir jeg bare sittende å prate og prate og prate med når vi egentlig har tenkt til å gjøre noe annet. Til tross for det føler jeg at jeg kjenner begge og er forbi bekjentstadiet, men kjenner ikke dem like godt for det er ikke samme "kjemi" :)
SvarSlettHmm. Dette har jeg ikke tenkt på noe særlig før nå :P Nå gjor du meg forvirret, haha :D
SvarSlettTenker faktisk veldig ofte på det samme spørsmålet.. :)
SvarSlettEg har lenge lurt på kor linja mellom å vere bekjente og venner.
SvarSlettSv: Eg elskar alle cdane til Glee (eg har ikkje sett den nyaste sesongen endå, rare greier)
jeg bruker oftere vet om enn kjenner..
SvarSlettdet er vel egentlig vanskelig å definere når det går fra å vite om noen til å kjenne noen. det er vel egentlig noe man bare vet?
bekjente er når jeg kun har hørt om de eller truffet de en gang. når man er på vei til å bli venner så har man gjerne truffet hverandre flere ganger, pratet sammen over tlf osv. hvertfall etter min mening :))
SvarSlettFikk meg til å tenke på ordtaket: Det finnes ingen fremmede, bare venner du ikke kjenner :)
SvarSlettjeg føler i alle fall for meg selv, at jeg kjenner noen når jeg kjenner på meg selv at jeg har let my guard down. da kjenner jeg dem i alle fall for meg selv, men om dem kjenner meg, er jo en annen sak. Bra innlegg.
SvarSlettUtrolig fint innlegg. Sier som Tone. Noe klikker man bare med, mens andre kanskje er som en god vin, blir bedre med årene. Også har du de som faller fra når man havner i forskjellige livssituasjoner.
SvarSlettDet er så vanskeleg, eg føler ofte at eg kjenner ein person etter veldig kort tid, av og til utan å ha møttest i verkelegheita eingong! Men eg kan jo ikkje seie at eg kjenner dei på ordentleg då.. eller kan eg det?
SvarSlettInteressant, jeg har alltid tenkt på det samme. Syns det er morsomt å lese alle innleggene dine, vi har lit like hjerner :) Jeg merker selv at jeg kjenner folk på så sykt ulike måter, uten at noen av dem overgår hverandre. Spennende tanke i grunn. Og en ting jeg syns er skummelt, er at man kan vite alt om en person, leve med den, men man vet jo aldri hva som egentlig er i tankene dems, merkelig greie. Men ikke vits å dvele over det så masse, velger heller å nyte livet :)
SvarSlettTakk for at jeg fikk komme inn i varmen.
SvarSlettVeldig interessant. Jeg har ei venninne, ei veldig god venninne, og etter tre års vennskap så fikk jeg vite/det gikk opp for meg noe jeg burde ha visst hele tiden. Men jeg følte ikke at det gjorde at jeg ikke kjente henne likevel. Og jeg følte meg ikke som ei dårlig venninne. Det bare gjorde oss nærmere som venninner.
Men når man møter en ny person. Når blir man venner? Det er et veldig godt spørsmål. Jeg vet ikke. For meg tror jeg at man må finne på noe utenfor den settingen der man først møttes. :)
Skjønner akkurat hva du mener. Jeg sliter litt med det samme problemet selv. For jeg aner egentlig ikke helt hvem som er mine "nermeste" lenger. Før var det jo en bestemt gjeng man hang med, men med alderen så er det bare å gå ut og så finner man en eller annen som man har møtt før, og så henger man med den personen resten av kvelden. Kanskje den personen har med seg andre venner, og så blir man kjent med dem osv. Noen ganger tar jeg meg selv i tanken på at jeg føler jeg kjenner blogg-vennene mine bedre enn mine virkelige venner. Det er merkelig at man kan føle en sånn kontakt og et 'vennskap' med en person man aldri har hatt en skikkelig samtale med, annet med noen kommentarer i uken.
SvarSlettDu har et godt poeng og jeg skjønner hva du mener. Selv har jeg ingen fasitsvar på når man kjenner noen, men etter å ha hatt kjæreste i over tre år, så kan jeg fremdeles si at jeg ikke kjenner han fullt ut. Det dukker jo stadig opp ting jeg ikke vet om han. Så hvor mye må man vite før man kjenner noen? Skal man vite alt, så kjenner man jo kun seg selv.
SvarSlettMeget godt spørsmål! Tror det varierer veldig til person til person ;p
SvarSlettSå filosoferende du har blitt da Siv! ;P Men jaa det å bli kjent. tror det varierer fra person til person og gang til gang. Ei av mine bestevenner følte jeg jeg ble godt kjent med med en gang. men har også ei i klassen jeg tar toget med hver dag og som jeg har sett nå omtrent hver dag siden august og jeg føler allikevel ikke at jeg kjenner henne noe særlig. Noen ganger connecter man med en gang mens andre så forblir man kanskje bare "bekjente" uansett hvor lenge du er med personen.
SvarSlettYou can certainly see your expertise in the article you write.
SvarSlettThe sector hopes for even more passionate writers
such as you who aren't afraid to say how they believe. All the time follow your heart.
Here is my website ... Tuition Tutor