"Er dere ferdig med skolen for i dag?" Jeg snakker til de to små guttene som leker i grøftekanten på min vei tilbake til skolen etter gymtimen. "Ja, går ikke du på skole?" "Jo, hvorfor tror du ikke det?" Spør jeg forundret. "Du er så snill!" "Er ikke de andre skoleelevene snille da?" Han ser litt sjenert bort. "Joooda... Hvilken klasse går du i?" "Første videregående." "Da er jo du på de voksnes vei. Er det gøy?" Overraska over en sånn metafor fra en åtteåring, svarer jeg: "Nja, det er litt kjipt, for jeg liker å være barn. Jeg kan ikke leke i lekestativer lengre!" "Så du vil ikke anbefale det altså? Hm...." Også gikk de sin vei, med blå hender fra ei ødelagt kulepenn.

Det at han reagerte så overrasket over at jeg snakket til dem, det var fint og litt fælt. Dagen
min ble lysere fordi jeg gjorde de to små barna glad for å bli snakket med av en eldre ungdom, men hvordan er andre ungdommer med dem? Det var uansett ikke det jeg skulle samtale om i dag. Dagens tema skulle egentlig være det å være barn, barnslig og det å vokse opp. Jeg synes det er rart å vokse opp. Mens vi er fjortis maser vi om at vi vil bli voksne og kunne bestemme selv, men når jeg nå nærmer meg den alderen, da har tida gått så alt for fort! Jeg liker å være barnslig. Det å kunne tøyse litt, ikke være så høytidelig og å tulle rundt, slå av en dårlig spøk og ikke være så gravalvorlig og "kul" hele tida; Dette er noe jeg setter høyt. Men folk forventer at som 16, da skal du te deg. Man skal oppføre seg som voksne og snakke som voksne, men det man sier blir ikke tatt alvorlig. Og som jeg sa til guttene; Jeg kan ikke leke i lekestativene lengre! Eller, jeg
kan, men det er ikke gøy å leke alene...
Sivxxx/Bildet er linket.