En verden av tanker

Bare en kort notis angående mitt forrige innlegg: jeg var ikke egentlig ute etter sympati. Det er ikke sånn: "Ååå stakkars meg som ikke har en kjæreste". Det er mer den følelsen av å ha gått glipp av noe som alle andre har opplevd. For eksempel når alle drar til Legoland og du er den eneste som ikke har vært der. Alle andre har jo hatt en kjæreste på et eller annet tidspunkt i livet, og her står jeg uten den erfaringen. 

24.oktober.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Hodet mitt har så mange tanker på en gang at jeg ikke vet hvilken tanke jeg har foran meg til ethvert tidspunkt. Jeg har prøvd å skrive på prosjektoppgaven min i et par timer, men hodet mitt er ikke på rett plass i dag. Det er altfor mange følelser og tanker som jeg ikke har spunnet opp i til at jeg klarer å være et nøytralt forsker-hode.

Når ting ikke går som planlagt bebreider jeg meg selv. Jeg tenker alltid på forhånd hva andre skal si og mene, og det går jo aldri som man har tenkt seg. Andre mennesker tenker andre tanker enn meg, og det er umulig å forutsi før det skjer. Kanskje har jeg vanskelig for å la andre ta kontroll ettersom jeg gjennom hele livet har kontrollert hva som skal skje i min egen historie.

Jeg vet at jeg er kul, og utadvendt og at folk liker meg som venn. Men av og til vil man ha bekreftelse på at man er sexy, morsom og smart. Og de bekreftelsene kunne jeg gjerne fått litt oftere. Men hvordan kan jeg forvente at andre skal gi meg bekreftelse, når jeg er for feig til å gi andre det samme?

De siste årene har jeg ikke hatt så stort behov for å eksponere meg selv for andre. Jeg har foretrukket å lese bøker og se på serier på rommet mitt. Denne høsten har brakt med seg et stort oppmerksomhetsbehov, på linje med det jeg husker å ha hatt tidligere år. Jeg trenger likes og at andre tar kontakt med meg. Jeg har alltid vært den som holder kontakt med andre, men i perioder av livet skulle jeg ønske at jeg var den som ble kontaktet.

Det er ikke sånn at jeg går rundt og tenker på disse tingene hele tiden. Men noen dager går hjernen i et annet gir, og da er det ryddigst å skrive ned tankene, legge notatene ned i en boks og lukke eska med ekstra lås på. Få det ut av verden.

Evig singel

Jeg er 24 og evig singel. Av og til lurer jeg på om det er noe feil med meg, fordi alle rundt meg er i forhold, forlover seg, gifter seg og får barn. Samfunnet sier jo helst at man skal klare å få noen på kroken for å være en suksessrik person, men heldigvis har ingen av dem rundt meg noen gang stilt spørsmål ved hvorfor jeg ikke er i et forhold. Og det i seg selv er egentlig veldig befriende.

Jeg så over et gammelt dagboknotat fra et par år tilbake. Da satt jeg med et knust hjerte og prøvde å skrive ut alle de triste følelsene mine. Til slutt i tankerekka hadde jeg skrevet ned en liste over alle guttene jeg var forelska i opp igjennom oppveksten, dog uten noen videre tanker om hvorfor det ikke funka. Det største problemet er vel at jeg aldri blir ordentlig kjent med de fleste av disse menneskene, og jeg lar heller fantasien bestemme hvem jeg vil at de skal være.

Det siste året har jeg tenkt veldig mye over hva som er grunnen til at jeg bare aldri finner en fyr jeg har lyst til å ta vare på. Jeg har liksom alltid hatt en unnskyldning. På barneskolen var jeg opptatt av å lese bøker, lære nye ting, etterhvert ble jeg dratt inn i musikkverdenen. Klassevenninnene mine tok seg av løpingen etter guttene. I blant tenkte jeg kanskje at jeg skulle vært sånn jeg også, men det holdt med det ene kjærlighetsbrevet som ikke ble så godt mottatt da jeg var åtte. De andre la jeg pent i en boks på rommet mitt. På ungdomsskolen var jeg mest opptatt av McFly og blogging. Jeg skrev vel også noen dikt og halvkleine sanger om de jeg var småforelska i. Videregående tok med seg masse pengejobb, jaget etter gode karakterer og masse frivillig arbeid, blant annet i ungdomsrådet og Natur og Ungdom. Universitetet brakte med seg enda tyngre verv, mer pengejobb og karakterpress.

Jeg hadde alltid en unnskyldning. Men innerst inne tror jeg det bunner i frykt. Noen er redde for edderkopper og slanger, høyder eller trange rom. Jeg er redd for å bli avvist, ikke likt og forlatt til meg selv. Og selv om jeg aldri har vært i noe forhold, har jeg fått hjertet mitt knust flere ganger.

You cannot always keep yourself from away from things that hurt you. 

- The Essex Serpent, Sarah Perry

Jeg har alltid vært opptatt av å samle venner. Jeg elsker å bli kjent med nye mennesker, finne ut av hva som gjør den foran meg spesiell, lære av andres opplevelser. Men hvis du går inn med intensjonen om å være venner, skjærer du som regel over det ekstra håpet om at noe annet kan ta form. Jeg friendzoner rett og slett meg selv, kanskje fordi jeg da ikke trenger tenke hva mine egne intensjoner er underveis. Jeg møter for eksempel nye folk hele tida via couchsurfing, og jeg elsker det. Forutsetningene om et gjensidig vennskap gjør det til en trygg møteplass.

Jeg legger egentlig all skyld på meg selv. For hva annet kan være problemet, når jeg kjenner så mange kjekke folk. Hvordan skal han foran meg vite at jeg liker ham litt bedre enn han andre, når min filosofi er å behandle alle helt likt. Når jeg alltid skal være så profesjonell i alle settinger.

Innerst inne tenker jeg vel at det en dag kommer en prins på sin hvite hest og tar meg med inn i solnedgangen. Det har iallfall vært avslutningen i alle bøker jeg noen gang har lest. Og kanskje er det også et av problemene.

Sandnessjøen, Nord-Norge

Jeg er hos besteforeldrene mine i Sandnessjøen, og jeg har masse tid til å tenke. Som jeg skrev på twitter:

Så ikke dra hit med mindre du har kjenninger her eller du skal gå "De Syv Søstre".

— Siv-Marie (@motionocean) October 17, 2019

Jeg har med meg en bok å lese (gir den så langt bare 3 av 5) og en serie å se på. Men jeg tar meg selv i å sjekke Twitter hvert femte minutt og føle at ingen setter pris på hvor jævla morsom jeg er. Som jeg liker å si: hvis man ikke ler av sine egne vitser, hvordan skal man kunne forvente at andre skal gjøre det?

Jeg har perioder der jeg er avhengig av forskjellige ting: om det er sosiale medier, blogging eller youtube, eller spisende ting som Nugatti zero, yoghurtnøtter og Cola zero. For tida er det Twitter. Sist jeg tweeta like mye som jeg gjør nå var i 2009-2011, da McFly fikk alle sin fans til å registrere seg på nettsida for å følge med på hva de som band og enkeltpersoner holdt på med. Jeg svarte på det de og fansen tweeta om og tweeta selv om alt som hadde med dem å gjøre. For å si det sånn: kanskje greit jeg ikke bruker hverken nikotin eller alkohol, tror ikke det hadde endt så bra.

Ellers er det jo koselig å være hos besteforeldrene sine noen dager. Vi rekker å snakke om litt mer enn vi gjør over telefonen. I morgen kommer en kompis til byen som også har sine besteforeldre her. Da kom det fra besteforeldrene mine: "Ja, e dokker kjæresta?" Jeg måtte jo jeg si som sant var, at jeg skal si fra om jeg en dag får meg kjæreste. Også lo vi. Jeg kan ikke huske at de har mast om sånt før, så jeg synes det er helt kurant at de er nysgjerrige.

Besteforeldrene mine bruker også masse ord som jeg glemmer å bruke når jeg er i Trondheim. Noen ord slutta jeg å bruke fordi ingen forsto dem og jeg ikke orka å forklare det hele tida. Andre ord har bare glidd ut mellom fingrene mine. Her er en liste med slike ord og uttrykk med oversettelse:

• Gluint      Gutt
• Veikja      Jente
• Å snåvve    Snuble
• Ta ottur      Ta ut av
• Kopptua    Oppvaskklut
• Det va jævt      Det va bra
• Det e trasig      Det er veldig trist
• Slutt å jåsse     Slutt å tulle
• Å ta ihop         Samle sammen
• Likedan           Likens/lik
• Sigen               Sliten, trøtt
• Mellabær        Når buksa/gensern ikke dekker og du har mage/rygg bar.  
• Å hotte sæ      Å fikse på mellabær-problemet; dra opp buksa eller putte gensern i buksa
• Buksesig        Å "sægge", eller når buksa faller ned. 

Noen fler ord og uttrykk som jeg ofte må forklare for søringer (samlebetegnelse for alle sør for Nordlands-grensa):

• Æ e på tur           Jeg er på vei
• Sæme            Bruke unødvendig lang tid på noe
• Kvælle over        Helle over 
• Ka mordi sei tel godt?   Hvordan har mordi det, hva snakka dere om?
• Være lammi          Være sammen med
• Istakje              Orker ikke
• Æ blir hautuillat         Jeg blir sprø
• Nu kjæm han me han    Uværet er på vei
• Han e stygg ute i dag    Det er dårlig vær

Tenke mindre, føle mer

Jeg har alltid vært en tenker. I alle situasjoner må jeg reflektere over hva jeg har sagt og gjort. Mye fordi jeg både har lyst til å være det beste mennesket jeg kan være, men også fordi jeg ikke vil at noen skal bli såra eller skuffa over meg. Jeg tror grunnen til at jeg hele tiden må vurdere mine egne samtaler og handlinger har å gjøre med at jeg ikke vil miste nettverket mitt. Jeg vil ikke at de jeg liker og er glad i skal mislike meg, avslutte kontakten og forlate meg. Fordi jeg er så avhengig av menneskelig kontakt oppleves fallhøyden som stor hvis jeg gjør noe feil. Men det er jo egentlig litt slitsomt å alltid skulle vurdere enhver situasjon i stedet for å bare være til stedet i nuet.

Kanskje er det fordi å føle er en ganske overveldende aktivitet. Du føler ting øverst i brystkassen. Du blir urolig. Det prikker i fingrene. Blodet pumper fra hjertet. Det presser mellom øynene. Tårer sprenger og triller ned langs kinnene. Hele kroppen blir varm. Det er så slitsomt.

Følelsen av å være glad er fin, men etterhvert blir den borte, og da virker resten av livet så trist – vanlige følelser blir dølle i sammenligning. Følelsen av å være lei seg er så sår, og da er det enklere å finne ut av hvorfor man er lei seg fordi du da kan tenke på noe annet enn den pressende følelsen i brystet. Å være sint er kanskje den følelsen jeg takler best, men kanskje fordi jeg bruker sinnet mitt til å konfrontere dem eller det som gjør meg sint. Videre kan det hende denne kampgleden fører til endringer som senere skal gjøre meg mindre sint.

Med én gang jeg føler noe vil hjernen min spørre: «Men hvorfor denne følelsen? Hvorfor ble jeg plutselig lei meg og begynte å gråte? Hva var det som gjorde meg trist?» «Hvorfor er jeg så glad i dag? Hva spesifikt var så bra?» Eller: «Hvorfor stresser jeg? Hva kan jeg si om stresset inni meg i dag?» Kanskje er det for å unngå disse følelsene i framtida.

Jeg tar meg aldri tid til å føle. Kanskje er det for skummelt. Å være rasjonell i stedet er så mye enklere. Da kan jeg bruke følelsene som inspirasjon for å skrive. Men egentlig burde jeg jo tenke mindre og føle mer. Nyte følelsen av å være glad. Godta at livet inneholder opplevelser som uten forvarsel får meg til å gråte. At noen opplevelser gjør meg eitrende forbanna, men at det i blant ikke er noe man kan gjøre med det. Tenke mindre, føle mer og leve i nuet.

Paranoid og hysterisk

Jeg er ganske mørkeredd. Da jeg flytta til Trondheim lurte jeg meg selv til å tro at jeg hadde blitt voksen og flytta fra mørkereddheta. De siste årene har jeg innsett at jeg ikke har vokst det av meg og funnet ut at jeg bare må godta det og finne måter jeg kan leve med det. Hvis jeg er ute alene i mørket ringer jeg hjem sånn at jeg ikke trenger se meg over skuldra hvert femte skritt. (Det er jo også en fin unnskyldning for å ha jevnlig kontakt med dem jeg er glad i.)

Å gå hjem i mørket er det ikke bare jeg som unngår. Jeg vet mange unge damer tar en ekstra vurdering før de eventuelt spaserer hjem alene i mørket. Sannsynligheten for å bli overfalt og/eller voldtatt på åpen gate er svinnende liten. Allikevel kjenner jeg mange som heller tar taxi hjem enn å ta sjansen. Og det respekterer jeg. Selv synes jeg det er ubehagelig å gå hjem i mørket fordi jeg er redd for at en vampyr plutselig skal hoppe ut av buskene. Sannsynligheten for det er jo lik null, det vet jeg, men det gjør meg ikke mindre mørkeredd når folk kommenterer det.

Jeg har hele livet vært redd for at huset skal brenne ned. Da jeg var lita måtte pappa hver kveld forklare hvorfor huset ikke kom til å brenne ned mens jeg sov. Det er ikke sånn at jeg hver dag tenker: «Ånei, tenk hvis jeg kommer hjem til et nedbrent hus». Men de gangene jeg reiser bort er jeg ekstra nøye med å sjekke stikkontakter og ovner. Det jeg er mest redd for å miste om det skulle brenne er harddisken min. Det er det mest verdifulle jeg har, fordi jeg har bilder og videoer fra hele oppveksten min, ofte har jeg vært den eneste i omgangskretsen min som har foreviget opplevelser og tatt vare på det i ettertid. For et par år siden kjøpte jeg en backup som jeg la på en trygg plass i et annet bygg. Det er en irrasjonell tanke at huset skal brenne ned, og kanskje litt drøyt å spille på en irrasjonell tanke. Men nå føler jeg meg mye tryggere når jeg drar på ferie, og hvorfor skal det være så galt?

Å være modig er å trosse frykten. Du kan ikke være modig hvis du ikke er redd.

 – alle barnebøker



Jeg har ikke lyst på uvelkomne i huset mitt. Å låse døra om natta er noe vi alltid gjorde da jeg vokste opp. Jeg ser på det akkurat som jeg ser på det å ta på hjelm før en sykkeltur – sannsynligheten for å kræsje på sykkel er lav, men jeg lar ikke være å bruke hjelm av den grunn. Akkurat på samme måte føler jeg at det er en unødvendig risk å la være og låse døra, når det er så enkelt å låse den. Nå er ikke innbruddstyver det jeg er mest redd for, både fordi et studentkollektiv ikke har så veldig masse av verdi for andre enn oss selv, men også fordi det er andre ting jeg er mer redd for. For eksempel at en full fyr skal ramle inn døra og plage meg mens jeg sover. Sannsynligheten er svinnende liten, men hvis jeg sover bedre på natta ved å låse døra, hvorfor i helvete skal jeg la være? Så lenge døra er låst, tenker jeg jo ikke mer over det.

En annen grunn til at jeg foretrekker å sove med døra låst, er at jeg som regel sover med ørepropper. Jeg er veldig sensitiv for lyd og må stenge alle lyder ute hvis jeg skal få en god natts søvn. Dette gjør at jeg mister en viktig sans mens jeg sover og føler meg ekstra utsatt. Når jeg sover uten ørepropper våkner jeg av den minste lyd og bevegelse rundt meg, og i det scenarioet ville ikke en uvelkommen person på soverommet være like skummelt fordi jeg ville våknet allerede når døra ble åpnet. Med ørepropper i ørene er situasjonen en annen, og jeg ville ikke våknet før vedkommende hoppet i senga mi.

I sommer var lillesøstera mi og jeg i Italia og overnattet på et hostel. En natt våknet vi av at en fyr sto og ristet i døra vår og prøvde å komme seg inn. Vi måtte stå og holde igjen døra i fall låsen skulle gå og ringte resepsjonen i håp om at de kunne komme og fjerne vedkommende. Etterpå fikk vi vite at fyren var høy, men en sånn person vil ikke jeg ha inn på rommet mitt mens jeg sover (egentlig ikke mens jeg er våken heller).

Jeg er også redd for å bli antastet av havets levende organismer når jeg er ute og bader. Spesielt på store dyp er jeg redd for at stor-torsken skal bite meg i tåa.

Jeg har vel aldri følt at jeg er helt alene uansett hva jeg gjør. Litt som å være med i en sesong av Big Brother. I oppveksten var jeg overbevist om at foreldrene mine hadde hemmelige kameraer i alle rom (dette trodde jeg vel egentlig var vanlig i alle hus, ikke bare hos oss). Kanskje så jeg for mye på Super Nanny og Big Brother og underbevisst tenkt at sånne kameraer måtte være vanlig å ha i hjemmene sine. Når jeg gikk på gata, tenkte jeg at naboene sikkert så på meg fra vinduene sine. Da var det viktig å ikke gjøre rare ting, for eksempel ikke pille seg i nesa så alle kunne se det. Måtte være litt kul. Selv om husene står spredt i bygda mi, og de fleste er opptatt med andre ting enn å bry seg med små barn som går forbi.

Kanskje er jeg litt paranoid, men så lenge jeg kan leve med det, er det da så farlig? Jeg tenker at det å ringe hjem mens jeg er ute og går, eller låse døra mens jeg sover ikke er de mest drøye måtene å takle livet på. I blant kan jeg komme på å tøyse litt med at jeg er så mørkeredd, men jeg vil allikevel ikke at andre skal si slemme ting om mine frykter. Hvorfor skal andre prøve å "helbrede meg" og få meg til å slutte med vanene jeg har lagt meg, annet enn at jeg må leve livet mitt med mer stress enn jeg føler nødvendig? Jeg anser ikke meg selv som hysterisk annet enn de gangene jeg bikker sinnstilstanden "5 år gammel overtrøtt jente" etter klokka 21, og den enkleste medisin for nevnte er å sove.

Uten tittel

Av og til lurer jeg på om noe hadde vært annerledes hvis jeg hadde fortsatt å blogge. Hadde jeg vært flinkere til å uttrykke følelser? Flinkere til å skrive? Fortsatt hatt et relativt bra ordforråd? Jeg tror iallfall jeg hadde hatt en plattform som var min, der jeg kunne dele mine innerste tanker, uten å føle at jeg plaget mine nærmeste.

Jeg har full tro på at det å dele følelser og opplevelser og tanker er viktig for psyken. Når jeg har det som verst prøver jeg å skrive for hånd i min personlige dagbok. Den har i snitt to innlegg per år, og de gir ikke egentlig så mye mening, heller ikke for forfatteren. Det er sårt å lese igjen, og tankene er ikke egentlig sortert. Mer en stream of consiousness. Det å blogge gir på en måte tankene en helhet, og tvinger meg til å rydde både i tankene, setningene og formidlingen.

Jeg har egentlig mini-blogga på twitter, men jeg føler meg begrenset av måten du må gjøre alt til en vits. Man må være morsom for å få likes, og ikke alle mine tanker og observasjoner passer publikumet mitt der. Dessuten er det flest menn som interakterer med meg der, og på et vis føler jeg at jeg må være annerledes for å bli akseptert. Mine tweets må resonnere med flest mulig for å være populær. Ikke at det er viktig å være populær, men man vil jo ikke være til bry for sine følgere. Av og til vil jeg bare være meg, og det føler ikke lengre jeg kan bruke twitter til. Den tiden er forbi nå som det ikke bare er et tomrom jeg roper ut i.

Kanskje er det lettere å åpne seg her inne, i viten om at de fleste som pleide å sjekke innom her daglig nå har glemt at plattformen eksisterer. At dette blir min personlige dagbok, med et bakenforliggende ønske om at kanskje én eller to er innom og kan ta inspirasjon fra mine, hva skal man si, sorger omgjort til refleksjoner. Ikke at jeg er en stor, svart klump med sorg hele tida, men i blant er det slitsomt å late som om man er glad og blid hvis man ikke er det.

Bøker og bibliotek

Jeg har begynt å lese bøker igjen. Og det føles godt. Hvorfor jeg slutta? Det ble for mye styr. Jeg unnskyldte det med studier og verv. Men i sommer innså jeg hovedgrunnen: at biblioteket lå for langt unna. Og denne grunnen fant jeg ut av fordi jeg fant et bibliotek like ved der jeg bor.



Når det blir et styr å låne bøker, da gidder du ikke. Spesielt ikke når du uansett ikke rekker å lese ferdig bøkene før de må leveres inn igjen. Det jeg har gjort de siste tre årene, er å kjøpe bøker. Men for å bruke penger på bøker, så må du ha ganske lyst til å lese dem. Det endte opp med at jeg ikke leste så veldig mye.

I sommer bestemte jeg meg for å slutte og kjøpe bøker. Dette kommer av at jeg skal prøve meg på en shoppestopp. Jeg vet dette høres veldig "shoppegal fjortisblogg år 2010" ut, bakgrunnshistorien kommer som et eget innlegg senere. Ingen flere innkjøp av bøker, kan enten bety ingen mer lesing, eller "ta deg sammen og finn et bibliotek". Jeg gikk for den siste. Det er jeg ganske fornøyd med.

Så snart jeg kom tilbake til Trondheim fra ferie, reserverte jeg masse bøker på nettsidene til folkebiblioteket. Og jeg har lest! Jeg har også tatt mer aktivt i bruk nettsiden Goodreads. Der kan man lagre bøker man ønsker å lese og bøker man har lest. Jeg er venner med folk og kan se hva de har lest for inspirasjon. (Jeg aner ikke hvordan dere kan legge meg til, men hvis dere er mer pro enn meg, så finner dere meg kanskje som Siv-M).

På folkebiblioteket kan man forhåndsstemme, leie DVD-er, sitte og chille (denne muligheten har jeg ikke tatt i bruk enda) eller bare snakke med folk om bøker (denne har jeg heller ikke prøvd ut). Den siste måneden har jeg vært innom biblioteket iallfall en gang i uka, og jeg har funnet tilbake til den gamle lesegleden. Kanskje er det lesing som gjør at jeg også får lyst til å skrive. Ikke vet jeg, men det er godt å være tilbake! For nå.

xoxo
Siv-Marie

Litt for mye

Det er ikke det at du har tatt på deg for mye. Det er mer det at folk forventer for mye. Klager for mye. Syter for mye. Alt er litt mye. For få positive kommentarer og for lite av det som er bra.

Dessuten er det lett å klandre seg selv. Man hører det negative bli gjentatt flere ganger, og egentlig bekrefter det barer det du tenker innerst inne. Du blir jo aldri like god som de som var før - alt var bedre før. Men det var det jo ikke - bare se hvor annerledes ting er nå, når mye har blitt til det bedre. (Dette er ikke en metafor på dagens politikk, altså, for der var mye bedre før.)

Du savner for mye. Av og til tenker du på de som har forlatt livet ditt. Men mest tenker du på de som bare er fysisk borte fra livet ditt, men som du gjerne skulle hatt i umiddelbar nærhet. De som du vet bare er borte for et år, de som du ikke vet hvor lenge vil være i fjern avstand, og de som alltid vil være på den andre siden av kloden. Du merker hvor stort påvirkning folk har i livet ditt når de ikke lengre er der.

Du savner en god klem. Noen å gråte på. Noen å le med. Noen å dele dagens historier med. Noen som tar insj når du selv er for sliten. Noen som forstår om du ikke orker å være med på insj allikevel.

Kanskje stresser du for mye. Tenker for mye. Men det er ikke alltid så lett å gjøre noe med. Hjernen er på høygir og alt må analyseres. Du vil gjøre en god jobb, ikke ta feile konklusjoner, ikke anta for mye eller legge ord og handlinger på folk som ikke stemmer. Du vil ikke utnytte posisjonen du er i eller utnytte andre. Men hva med å utnytte seg selv?

Prosjekt: bli et bedre meg

Jeg føler jeg må ta tak i livet - gjøre noe bra med livet. Sittende på gressklipperen en dag på jobb, tenkte jeg at: "en god plass å starte må jo være å føle meg max bra i eget skinn". Derav mine mål om å kutte noen uvaner. Disse har jeg vært av og på i flere år - jeg husker jeg holdt på å skrive et blogginnlegg om det for fem år sia blant annet. Det å skrive ned målene sine, og spesielt det å dele mål med venner, gir deg en ekstra puff på å faktisk gjennomføre. Jeg har ikke delt disse målene med andre enn søsters før, og hun har sett litt av hvert gå i dass. Here it goes:

• Her legger jeg inn et par punkter under én. Den ene har jeg utøvd i et år allerede, nemlig å prøve ut minst én ny matrett i måneden. Det er superspennende å prøve nytt. Jeg blir veldig lei av å spise den samme maten dag ut og dag inn. Med en ny rett i måneden, prøver jeg ut både nye ingredienser, smaker og kombinasjoner. Liker'e! Den andre er at jeg vil lese mer ikke-faglig litteratur. Mer fantasy, for det meste. De siste to årene har jeg brukt til å lese Game of Thrones - mest fordi jeg ikke egentlig leser så mye. Også venter jeg i spenning på om George klarer å fullføre serien...
  

• Sukkerinntaket går opp og ned som en jojo. På ungdomsskolen kutta jeg gummigodt, og det har jeg holdt ved siden. Jeg har hatt strikt lørdagsgodteri-policy i mange år, og det funger for så vidt ganske bra, men i det siste har jeg heller hatt lavere sukkerinntak lørdager, og kost meg sammen med andre ellers i uka. Etter jeg kom hjem fra semesterslutt, har jeg derimot spist kjeks og 'skjit' hver dag, og det funker ikke i det lange løp. Så nå er jeg på strikt "ingen raffinert sukker"-plan. Det betyr egentlig bare at jeg prøver å leve på "ingen tilsatt sukker"-produkter. Just because. Også prøver jeg til stadighet å spise fem om dagen. Det e'kke så lett, ass...
• Et slitent sinn er ikke et årvåkent sinn. Det sier seg selv, men både på tur til seng om kveldene og i halvsøvne på morgener er jeg visstnok på mitt svakeste. En skikkelig stygg uvane er at jeg hele tiden grafser på kviser og ting som egentlig ikke er kviser og. Jeg bare plukker hull på ansiktet og ødelegger min ellers så vakre hud. Tilfører bakterer, fisj. Dette gidder jeg ikke mer! Nei til kroppspress, ja til kviser (ikke egentlig, men you know what I mean).

• Mobiltelefon ved senga. Vi er der alle. Den er vanskelig å legge vekk, for det er alltid noe mer man kan sjekke, alltid en del av internett vi enda ikke har rukket å surfe. Internett er det første jeg gjør når jeg står opp og det siste jeg gjør før jeg legger meg. Forskere er enige - lys fra TV, mobil og datamaskiner er ødeleggende for søvnen. Ikke bare tar det lengre tid å sovne, men du får også dårligere kvalitet på søvnen. Nå skal jeg prøve en telefonfri sengekant noen uker for å se hvordan det går. De siste månedene har jeg sovet urolig; nå er jeg spent på å se forskjeller!
• Det siste målet er kort, men jeg vil inkludere det uansett, for sikkerhetsskyld. Ryggen min er ikke helt god, og for å gjøre det bedre må jeg trene både mage og rump. Det skal jeg gjøre og. Derav tror jeg at jeg må legge på hylla litt av styrketreninga jeg har drevet med i det siste, og heller fokusere på egenvekt, strikkøvelser og bevegelighet. 
• Jeg vil også ta meg til å bli bedre på gitaren, da jeg egentlig ikke har spilt så mye de siste årene. Også vil jeg utfordre meg selv i hverdagen - gjøre ting som er litt utenfor komfortsonen. Dette har jeg gjort mye av i vår. Hele sommerjobben var en utfordring til meg selv. Så det siste punktet her tror jeg at jeg allerede er i god gang med!

Flere enn meg som har mål å gjennomføre?

Comeback. Ish

Hei.

Først, her er et bilde av meg, i fall noen skulle ha glemt hvordan jeg ser ut. Selv om ikke dette eeegentlig representerer meg i sommer, ettersom jeg til vanlig er å finne i ullundertøy, uten sminke og med håret i en knute.

Vet ikke hvor mange som enda bruker bloglovin' og derav faktisk får varsel om at jeg blogger, men jeg kjenner at jeg trenger å skrive litt. Det eneste jeg har skrevet siden jeg sluttet å blogge er avisinnlegg, rim, appell og veldig mange facebook-poster. Jeg savner å skrive, og jeg har tenkt mye på blogg. Tror ikke egentlig jeg er tilbake heller, for jeg har ikke så mye tid til meg selv i hverdagen. Akkurat nå har jeg ferie, eller, jeg jobber i uteseksjonen til kommunen, der jeg klipper gress og sånt - og når jeg er ferdig der har jeg heller ikke overskudd til å gjøre noe annet enn hjernedøde aktiviteter. Men akkurat nå har jeg lyst til å skrive litt.

Jeg har flere ganger holdt på å skrive blogginnlegg, spesielt denne våren. Egentlig kunne jeg trengt å sette ord på ting i blant, for det har man ikke tid til innimellom likninger og fysiske forklaringer. Med tunge tankeprosesser og rare tanker, som jeg av og til tenker er egoistiske - men allikevel veldig innafor. Av og til har jeg lyst til å skrive om samfunnet, for jeg har veldig mange meninger. Hallo, ikke redde folk i nød? Mene at hvit hud gir bedre mennesker enn mørk hud? At alle muslimer er terrorister? Det finnes så mange syke mennesker i verden i dag, og med internett skulle man nesten tro de fleste var hjernedøde og at vi alle er egoistiske saikojævler. Det tror jeg faktisk ikke på. Rasistiske og over-nasjonalistiske utsagn kommer ofte av uvitenhet, også kommer de oftere fordi folk bare jatter med i sånne samtaler. Jeg vil aldri være en som bare jatter med.



Jeg er mye på instagram, da. Mye. Som i nesten hver dag. Litt fordi jeg liker å ta utsiktsbilder, litt fordi jeg vil skryte av ting jeg har sett. Det er vel det sosiale medier er til for? På instagram har jeg de siste ukene kommet over mange 'gamle' bloggere. Det er så koselig, også fikk jeg enda litt mer lyst til å blogge. Dere finner meg forresten her, om dere også vil se. Av og til poster jeg litt koselige ting, da.

Jeg lager enda videoer på youtube også. Reisevideo til Sveits og Lofoten, også litt sånne tralle-greier. Så fram til jeg skriver neste innlegg, kan dere jo sjekke ut noe av det, om dere vil.

Kanskje har jeg et ekstra stort eksponeringsbehov fordi jeg ikke møter så mye folk i sommer. Også sletta jeg snapchat etter ett års bruk. Bortkasta tid. Den tok 3G, strøm og altfor mye oppmerksomhet. Så nå får vi se hvor mye jeg føler for å skrive framover. Jeg føler iallfall jeg vil prøve noe 'nytt'.

Eksamensfest

Hei folkens! Takk for sist! Nå er jeg ferdig med mitt første år på sivilingeniørstudier, og sommeren er i gang for fullt. De siste to ukene har jeg reist rundt på Østlandet for å besøke mine studiekamerater og lånt deres hjerterom og husrom. Jeg vlogger sommeren, så jeg vil legge ut link til videoene her inne, selv om jeg ikke er aktiv på bloggfronten lengre. Her er første video i serien, fra eksamensfest-helga:

Stay with me - Sam Smith cover

Hællæis godtfolk! Jeg har forsvunnet helt fra bloggverden. Skjønner ikke hvordan jeg hadde tid til å blogge før, jeg! Men jeg liker enda å synge, så her er et nytt cover fra min kant. Håper dere har det bra - det har jeg (om man ser bort fra eksamener og sånt da, he he).