Uten tittel

Av og til lurer jeg på om noe hadde vært annerledes hvis jeg hadde fortsatt å blogge. Hadde jeg vært flinkere til å uttrykke følelser? Flinkere til å skrive? Fortsatt hatt et relativt bra ordforråd? Jeg tror iallfall jeg hadde hatt en plattform som var min, der jeg kunne dele mine innerste tanker, uten å føle at jeg plaget mine nærmeste.

Jeg har full tro på at det å dele følelser og opplevelser og tanker er viktig for psyken. Når jeg har det som verst prøver jeg å skrive for hånd i min personlige dagbok. Den har i snitt to innlegg per år, og de gir ikke egentlig så mye mening, heller ikke for forfatteren. Det er sårt å lese igjen, og tankene er ikke egentlig sortert. Mer en stream of consiousness. Det å blogge gir på en måte tankene en helhet, og tvinger meg til å rydde både i tankene, setningene og formidlingen.

Jeg har egentlig mini-blogga på twitter, men jeg føler meg begrenset av måten du må gjøre alt til en vits. Man må være morsom for å få likes, og ikke alle mine tanker og observasjoner passer publikumet mitt der. Dessuten er det flest menn som interakterer med meg der, og på et vis føler jeg at jeg må være annerledes for å bli akseptert. Mine tweets må resonnere med flest mulig for å være populær. Ikke at det er viktig å være populær, men man vil jo ikke være til bry for sine følgere. Av og til vil jeg bare være meg, og det føler ikke lengre jeg kan bruke twitter til. Den tiden er forbi nå som det ikke bare er et tomrom jeg roper ut i.

Kanskje er det lettere å åpne seg her inne, i viten om at de fleste som pleide å sjekke innom her daglig nå har glemt at plattformen eksisterer. At dette blir min personlige dagbok, med et bakenforliggende ønske om at kanskje én eller to er innom og kan ta inspirasjon fra mine, hva skal man si, sorger omgjort til refleksjoner. Ikke at jeg er en stor, svart klump med sorg hele tida, men i blant er det slitsomt å late som om man er glad og blid hvis man ikke er det.