Evig singel

Jeg er 24 og evig singel. Av og til lurer jeg på om det er noe feil med meg, fordi alle rundt meg er i forhold, forlover seg, gifter seg og får barn. Samfunnet sier jo helst at man skal klare å få noen på kroken for å være en suksessrik person, men heldigvis har ingen av dem rundt meg noen gang stilt spørsmål ved hvorfor jeg ikke er i et forhold. Og det i seg selv er egentlig veldig befriende.

Jeg så over et gammelt dagboknotat fra et par år tilbake. Da satt jeg med et knust hjerte og prøvde å skrive ut alle de triste følelsene mine. Til slutt i tankerekka hadde jeg skrevet ned en liste over alle guttene jeg var forelska i opp igjennom oppveksten, dog uten noen videre tanker om hvorfor det ikke funka. Det største problemet er vel at jeg aldri blir ordentlig kjent med de fleste av disse menneskene, og jeg lar heller fantasien bestemme hvem jeg vil at de skal være.

Det siste året har jeg tenkt veldig mye over hva som er grunnen til at jeg bare aldri finner en fyr jeg har lyst til å ta vare på. Jeg har liksom alltid hatt en unnskyldning. På barneskolen var jeg opptatt av å lese bøker, lære nye ting, etterhvert ble jeg dratt inn i musikkverdenen. Klassevenninnene mine tok seg av løpingen etter guttene. I blant tenkte jeg kanskje at jeg skulle vært sånn jeg også, men det holdt med det ene kjærlighetsbrevet som ikke ble så godt mottatt da jeg var åtte. De andre la jeg pent i en boks på rommet mitt. På ungdomsskolen var jeg mest opptatt av McFly og blogging. Jeg skrev vel også noen dikt og halvkleine sanger om de jeg var småforelska i. Videregående tok med seg masse pengejobb, jaget etter gode karakterer og masse frivillig arbeid, blant annet i ungdomsrådet og Natur og Ungdom. Universitetet brakte med seg enda tyngre verv, mer pengejobb og karakterpress.

Jeg hadde alltid en unnskyldning. Men innerst inne tror jeg det bunner i frykt. Noen er redde for edderkopper og slanger, høyder eller trange rom. Jeg er redd for å bli avvist, ikke likt og forlatt til meg selv. Og selv om jeg aldri har vært i noe forhold, har jeg fått hjertet mitt knust flere ganger.

You cannot always keep yourself from away from things that hurt you. 

- The Essex Serpent, Sarah Perry

Jeg har alltid vært opptatt av å samle venner. Jeg elsker å bli kjent med nye mennesker, finne ut av hva som gjør den foran meg spesiell, lære av andres opplevelser. Men hvis du går inn med intensjonen om å være venner, skjærer du som regel over det ekstra håpet om at noe annet kan ta form. Jeg friendzoner rett og slett meg selv, kanskje fordi jeg da ikke trenger tenke hva mine egne intensjoner er underveis. Jeg møter for eksempel nye folk hele tida via couchsurfing, og jeg elsker det. Forutsetningene om et gjensidig vennskap gjør det til en trygg møteplass.

Jeg legger egentlig all skyld på meg selv. For hva annet kan være problemet, når jeg kjenner så mange kjekke folk. Hvordan skal han foran meg vite at jeg liker ham litt bedre enn han andre, når min filosofi er å behandle alle helt likt. Når jeg alltid skal være så profesjonell i alle settinger.

Innerst inne tenker jeg vel at det en dag kommer en prins på sin hvite hest og tar meg med inn i solnedgangen. Det har iallfall vært avslutningen i alle bøker jeg noen gang har lest. Og kanskje er det også et av problemene.