Jeg lurer på om det starta allerede rundt konfirmasjonstider i fjord. Vi ba tross alt ikke hverandre i konfirmasjon, husker du det? I høst klarte vi ikke å samarbeide, og det endte opp med at vi bare så vidt kunne være i samme rom om vi virkelig måtte. Vi snakket aldri til hverandre, men via andre. Begge var så sterke personligheter, og jeg har en følelse av at ingen av oss ville vise nederlag eller svakhet ved å prøve å fikse det. Slik var det iallfall i begynnelsen. I høst, altså. Vi kutta kontakten helt, også motarbeidet vi hverandre i alt. Tenk så mye vi kunne fått gjort om vi hadde stått på samme side! Jeg har også en følelse av at det gikk litt ut over klassen. Vi så ikke på hverandre, og henvendte den ene seg til den andre, var det overlegne miner. Jeg skyldte på deg, og du skyldte på meg. Den gang følte jeg at all skyld lå på deg, men jeg kunne lett ha fiksa det om jeg hadde fått snakka ut.
For jeg planla nemlig det. Å snakke ut. Jeg lagde en liten monolog, men ikke ville jeg ta det på facebook, og ikke var det mye tid på skolen til å ta det borte fra alle blikk og dumboører. Vi bodde ganske langt unna, du og jeg, så det var en heksekunst å skulle gjøre det på fritida. Jeg vil ikke at vi skal måtte møtes på 10års-jubileet, og ikke kunne møte blikket til hverandre; Alle andre er kjempelykkelige, også skal vi ødelegge det hele med at vi ikke kan stå i den samme gjengen enda vi har alle de felles vennene. Når man møter andre i byen, gir man klem og snakker litt generelt, men jeg tror ikke vi kunne ha gjort det. Ikke sånn som ting lå an mellom oss. Jeg er glad jeg tok kontakten, for nå er vi på talefot og har snakka litt. Men jeg vil ikke si vi er venner enda, selv om vi er på god vei. Vi er ikke uvenner nemlig. Og det gjør en stor forskjell!
Siv
xxx
. Når jeg leser gjennom, får jeg en følelse av at dette er en dramaserie. Det var ganske ille, men ikke bitch-ille som det er på tv, med fights og sånn. Vi er ganske sofistikert begge to, nemlig.



