Tilgjengelig, eller egentlig utilgjengelig?

Det er disse hersens smartphones'ene, dere. Teknologi er himla flott, men jeg synes det blir for dumt når dagens ungdom skal prioritere å sende grimasebilder over snapchat på telefonen, i stedet for faktisk være sammen. Og folkens - det teller ikke å være i det samme rommet; det er det å være sammen i tankene, sjela og handlinga også.



Hvor sosialt er det å bla gjennom haugevis med bilder på instagram, tatt av personer du ikke kjenner - når ei venninne sitter ved din side? Jeg har opplevd det mange ganger, og jeg synes det virker ganske respektløst. Er jeg virkelig så kjedelig? Det er som om snapchat, instagram og andres sladring på facebook er mer spennende enn mine grimaser, levende bilder og historier. Synes ikke dere også det er ganske uhøflig? For hvor mye klarer man vel å leve seg inn i ei handling, når de du er sammen med ikke viser interesse overhodet.



Man kan jo begynne å lure, når man sitter i ei forsamling av jenter, samla på fritida for å ha det gøy sammen, og man plutselig oppdager at alle de andre sitter med nesa i telefonen for å oppdatere facebook om hvor ufattelig gøy det er - når alle sitter med telefonen i hånda. Og disse som, uansett hva slags samtale de er i, plutselig strekker hånda fra seg og tar bilde av seg selv for å sende til noen en helt annen plass. Hvor mye oppmerksomhet gir de egentlig deg og samtalen du prøver å holde?



Er det så nødvendig å være 100% tilgjengelig? Har det blitt sånn, at det er viktigere å være tilgjengelig på sosiale medier, enn for de du bruker tida di på, her og nå? Vil ikke e-postene ligge i innboksen også etter det sosiale samkvemet? Jeg mener folk må kunne begrense bruken. Vi har ikke noe behov for å være avhengige av teknologien. Hvorfor ikke styre telefonen, i stedet for å bli styrt av den? Jeg har jo enda troa på at vi mennesker er smartere enn smartphones, og at de skal være til hjelp, ikke som enda et ledd i avhengigheta.

Uttelling for innsatsen

"Siv, du er så flink som jobber hardt på skolen og får toppkarakterer hele tiden." Jeg liker den vendinga, og jeg blir glad for at folk ser at jeg er seriøs med hensyn til egen læring. Men er det nødvendigvis sånne som meg, som har toppkarakterer i det jeg virkelig går inn for å klare, som jobber hardest og legger mest arbeid i oppgavene? I klassen min er vi ikke på langt nær en gjeng nerder, men allikevel er det heller sjeldent vi gjør ting sammen på fritida. Nettopp fordi så mange av oss legger mange timer daglig i skolearbeidet.

Ja, jeg jobber for toppkarakterene. Men det er det så absolutt mange andre som gjør også - folk som veldig sjeldent ser både femmere og seksere. Det er nemlig ikke alltid tallet på prøvevurderinga som avgjør arbeidet som er lagt ned bak. Mye kan komme i veien for arbeid versus god karakter: prestasjonsangst, plutselig jernteppe, læremetoder som ikke langrer ting på riktig lagringsplass, eller at maskinen på toppen av hodet er ute av trening. Kanskje ligger ikke basiskunnskapen som grunnmur, også må det som skulle vært der fra tidligere års skolegang læres, i tillegg til nåværende pensum. Noe som resulterer i enda mer arbeid.

Jeg vil fortelle dere om Celin. Hun går i klassen min, og hun er kanskje ikke den første til å få slebrige kommentarer om å være for smart. Men hun er ei bestemt jente, og når hun først har fått noe for seg, setter hun inn alle gir for å nå målene sine. Jeg tror hun er den av oss som sitter lengst med lekser, og enda så mye tid og strev det tar, har hun enda realfag. R1, kjemi og biologi. Fag som tar tid. Fag som er krevende. Fag som stjeler mye energi for å forstå seg på. Celin begir seg ut på noe hun i utgangspunktet ikke kan; og det er det som er å være tøff. Hun sliter seg gjennom uforståelige formler dag ut og dag inn, men hun gir seg ikke. Selv om karakterene ikke alltid blir som man skulle tro arbeidet tilsa. Celin fortsetter - og det med godt humør!

En annen person som jeg vil gi creds til, er Kaja. Hun er ikke på langt nær den første til å få ros for skolearbeid. Kanskje heller en av de siste. Det er ikke så rart, ettersom hun hele fjoråret blåste regelrett i alt som het lekser og prøver. Hun var uten motivasjon og skjønte ikke vitsen. Men da hun så at karakterene endte opp på det aller nederste bunnsjiktet, innså hun at hun var nødt til å legge innsats i fagene. Hun forsto at hun måtte gjøre dette om hun ville videre i livet, og det er det hun burde få utrolig mye ros for. Et sånt holdnings-skifte skal det en hel del guts til for å fikse!

"Æ vil at alle som har gjort, eller gjør, det samme som æ gjorde, skal innse at man må jobbe førr det man vil ha. Det funke ikkje å lure sæ unna skolearbeid."
- Kaja (17)

Så klart vil jeg gjerne være et godt forbilde. For ja, jeg jobber for alle målene jeg når. Men jeg briljerer bare med gode vaner som jeg har øvd på siden jeg starta på skolen for 12 år siden. Akkurat som de som kan spille fotball; de langer ut foten og klinker ballen i nettet. Kanskje går den ikke alltid i mål, men fotballspilleren vet hvordan det gjøres, versus en som bare sparker ballen på måfå.

Kanskje lærer jeg lett og har fine metoder for å huske. Det betyr derimot ikke at gode måloppnåelser kommer gratis. Det betyr heller ikka at "ingen toppkarakter" er synonymt med "ingen arbeid". Vi kan heller si at arbeidet lønner seg. Tenk hvordan utslaget ville vært uten nedlagt arbeid!

/Bildene er linket

Å konfrontere. Både på godt og vondt.

Det er så mye enklere å klage over ting - for da slipper vi å konfrontere. Livet blir mer behagelig når man kan snakke om det, igjen og igjen, i stedet for å ta problemet ved rota. Vi er redde for at det skal slå tilbake når vi sier fra. Kanskje vi engster oss for at det er oss det er et problem med. Eller at vår virkelighetsoppfatning er full av overilt fantasi.



Egentlig, så tror jeg det gjelder enda oftere enn vi tenker over. Vi i Norge tror vi er så flinke til å skråle om alt vi mener. At vi er gode i bruken av ytringsfriheta. Men er det nå alltid vi våger si ifra? Jeg tror nemlig ikke det. Iallfall ikke når det gjelder. Og ikke bare med tanke på det vi misliker. Også når det er noe vi faktisk liker. Om andre, for eksempel, når de er flinke til å lage noe, eller de gjør noe bra. Vi er redde for at å gjøre dem høye på pæra. At de tror de er noe. Dere vet: Janteloven.



Men jeg tror også vi har vanskelig for å konfrontere folk vi liker. Vi tør ikke fortelle folk hva vi egentlig føler. Det sitter langt inne å si til noen hvor mye de egentlig betyr. Livet blir jo lettere når man slipper å spre kjærlighetsærklæringer i øst og vest. Blir det ikke? Eller er det sånn at livet blir vanskeligere når man ikke vet om den du setter høyt, lar deg stå like langt fram i køen? Kanskje det bare handler om eget ego. Vi er redde for nederlag og underlegenhet. Vegrer oss, i fare for å bli slått hånden av. At de man binder seg til, ikke selv smiler fordi man gjør dem glad. Jeg tror iallfall at det er mine grunner: redd for å tabbe meg ut, på tross av hvor dumt det høres ut.

Ps. ikke bli redd for meg, folkens. Jeg lever i beste velgående, og jeg fant min positive side igjen så snart vi bikka over i 2013. I'm back! Dette er gamle tanker og nye tanker, forent i ett. Rettet mot mitt indre, men også mot andre i samfunnet.

/Bildene er linket!

Our village, part 1 - The Village Hall

Vi brukte lørdagen på å filme samfunnshuset vårt! Jeg er superstolt av filmen og håper dere vil like den! Det eneste kjipe er at vi først brukte McFly sin "Love is Easy", men youtube ga advarsel om at sangen var lisensert av UMG.... æsj. Men nå er den lasta opp igjen, så håper jeg at jeg slipper mer tøbbel! Det er et hærk med lisenser, man må jo virkelig sette seg inn i lovverket for å skjønne noe som helst. Jeg trodde at all PR var god PR, jeg. Uansett; håper dere synes den er iallfall en brøkdel så gøy som vi hadde det med å lage den!

Hang-ups

Man kan tenke på trening, på ting man henger på veggen, eller på pin-ups (både is og jenter). Det kommer vel egentlig an på hjernens assosiasjoner. Jeg tenker litt på alle sammen. Hjernen min hopper fra den ene tanken til den andre før jeg får tid til å samle meg, og jeg har lyst til å fortelle dere om alt! Men pin-ups har jeg egentlig ikke så mye å fortelle om. Ikke har jeg hengt opp noe nytt på veggen heller, så da blir det bare trening i dag, da.

/Bildet er linket

I fjor en gang, altså for veldig mange måneder siden, spurte en av dere om ikke jeg kunne skrive noe om trening. Og jeg planla det! Ikke fordi jeg er supertrent eller übersporty eller skikkelig sunn og kjapp og sterk. Mer fordi jeg vil vise at til og med de late kan forandre seg. At alle får resultater om de bare finner sin indre viljestyrke. Kanskje publiserer jeg innleggene også, men ikke i dag. Også ble de ganske lange. Men i går fant jeg ut at jeg skal ha et nytt mål for 2013: før året er omme, skal jeg klare å ta hang-ups!

Hang-ups ser så profesjonelt ut! Tenk å løfte sin egen vekt rett opp og ned! Da jeg var mindre var hang-ups en av tingene jeg skulle ønske jeg kunne. I tillegg til ballett, kampsport, ta armhevinger på skikkelig vis og å ha fotografisk hukommelse. Hang-ups virker iallfall som en oppnåelig evne å ha. Jeg ser liksom for meg at jeg kan bli den nye MacGyver om jeg bare lærer meg sånne lure knep. Tror dere ikke?

Navn og sånt.

Dere kjenner meg jo som Siv. Og sånn har jeg likt det, for jeg har brukt det siden jeg starta å blogge i 2009. Men jeg føler jeg vil si litt om navn, for Siv er bare en brøkdel av navnet mitt, og følelsene er delte og kompliserte. Nå som jeg, på papiret, er voksen, føler jeg at jeg er stor nok til å ta noen avgjørelser selv - som å fortelle litt om navnet Siv. Jeg vil starte med begynnelsen, jeg.



Jeg har aldri ville lure noen, men Siv er bare halve meg. Da jeg starta å blogge var jeg prega av svært mange forholdsregler på Internett: Ikke utgi helt navn, adresse eller annet personalia, og jeg prøvde å holde meg så anonym som mulig, uten å bli en karikatur. Siv er et ganske vanlig navn og veldig greit når man vil anonymiseres litt. Siv-Marie derimot, det er et mindre vanlig navn. Se der, det var første gang jeg har skrevet navnet mitt på blogg. Stort skritt, men mange av dere vet det jo fra før, og jeg føler jeg har skrella bort litt av det mystiske rundt meg litt etter litt i denne cyberspace, ettersom jeg har blitt komfortabel med det.



Siv er et kallenavn. Et psydonym, om du vil. Spesielt på blogg. Venner kan kalle meg Siv, for det er et tegn på at vi er 'close'. Sånn var det før. Nå har jeg merka at de fleste sier bare Siv, uansett forhold. Familien min og de som har vært her fra barnsben av sier Siv-Marie, men mine vgs-kamerater sier Siv. Det gir meg en kameratslig følelse. Men jeg vet ikke helt hva jeg synes om at foreldre bruker Siv. Jeg heter jo tross alt Siv-Marie, og jeg tror ikke de som foreldre mener å vise at vi er kamerater ved å bruke kallenavnet mitt. Jeg tror det kan være mye min egen feil at det har blitt sånn - kanskje på grunn av blogg. Når noen derimot ikke bruker Siv overhodet, virker det som om de er i distansen. Iallfall om de egentlig skal stille på kameratslige bølgelengder.



Jeg vil ikke at dere, mine bloggvenner, skal føle dere lurt, for det har hele tiden handla om psydonymer og internettforsvarlighet. Siv er meg, den kulere meg, kanskje. Siv er bloggeren - den som dere kjenner. Siv-Marie er den som har vært her fra 4. januar 1995 - helheta. Siv er Siv-Marie, og Siv-Marie er Siv. Siv er bare en forkortelse, som man bruker som et hvilket som helst annet kallenavn. Men jeg heter jo Siv-Marie. Dere kan kalle meg Siv. Dere vet, Motionocean-Siv. For vi er venner, vi, og i bloggverdenen liker jeg å introdusere meg som Siv. Sammenlign Siv og Siv-Marie som Supermann og Tom. Det er litt sånn, tror jeg.

Bildene er fra bloggarkivet.

Å bli voksen

18 år. Voksen? Iallfall rettslig. Fra i dag av! Vel har jeg alltid tenkt litt lengre enn mange, men å ta meg selv høytydelig, det kommer jeg sannsynligvis aldri til å gjøre, selv om jeg nå visstnok skal være så 'voksen'. Det å ha selvironi er noe av det mest modne en person kan ha, synes jeg. Å bli voksen er å tørre å gå sin egen vei, strak motsatt enn det alle andre gjør; Om det er det en føler er rett.

Å feire bursdag har jeg ikke klart å la være, enda jeg sa til pappa da jeg ble 10 at: "Pappa, om jeg bare får feire stort i år, så skal jeg ikke feire mer." I år tenkte jeg at jeg kunne la folk drikke alkohol uten at jeg skulle stoppe det. Litt mainstream. Være 'vanlig'. Gjøre som de 'kule'. Men det er bare ikke meg. Jeg drikker ikke, selv om jeg fra i går til i dag har blitt voksen. Selv om man som 18 lovlig kan drikke alkohol, betyr ikke det at man må, og det betyr iallfall ikke at jeg må feire med fyllefest bare fordi jeg vil dele dagen med dem jeg er glad i! Det er ikke sånn at meninger eller smak endrer seg over natta. Selv om man på papiret har blitt voksen.



Å bli voksen er å, steg for steg, bli mer uavhengig. At man lærer seg å ta sine egne valg og stå for dem etterpå. Foreldre vil, om man er heldig, være der enda noen år, og de vil hjelpe på veien. Men en person kan ikke klenge på foreldrene sine hele livet. Å bli voksen er å ta standpunkt. Man trenger ikke å ha ei mening om alt, men de meningene man har, må man i blant ha klart for seg. Disse meningene blir til på veien, og når man blir voksen, vet man at det ikke gjør så mye at ikke alt er helt klart i øyeblikket; for alt forandrer seg med tida.

Å bli voksen er å lære seg selv nytt. Man lærer at man ikke trenger like alle eller gjøre alle like fornøyd hele tida; å være omsorgsfull betyr ikke at man skal glemme seg selv. Hvert år og hver dag blir vi alle eldre, men det er ikke alle som blir voksen. Jeg kommer til å være ansvarsfull, som jeg har vært store deler av livet (til alderens visse grenser), men jeg skal ikke bli en av de kjedelige, seriøse, mainstream og tørre voksne uten fantasi!

Adieu 2012, hola 2013

Godt nyttår, folkens! Tenk, vi overlevde jordas undergang, heheh. Uff... Videre har vi har skutt opp raketter og gitt alle kjære våre nyttårs-klemmer. De fleste har også satt seg nye mål for det nye året. I fjor satte jeg meg mål; og når jeg setter meg mål, så er jeg innstilt på å klare dem også!

1. Jeg kan alle hovedstader i verden, alle lands beliggenhet og flagg.
2. Førsteåret allmenn avslutta jeg med toppkarakterer i alle de avsluttende fagene, 
3. og jeg har blitt en smule bedre kjent med klassekameratene mine.
4. Jeg har reist mer enn jeg forventa: Skottland, Finland, Tromsø og Sandnessjøen.
5. Livet har blitt enda sunnere og sprekere, og jeg har da lest en del bøker også!

De to siste løftene til meg selv, har jeg ikke egentlig tatt stort hensyn til det siste halvåret; Første halvår inneholdt en del opptredener, men lysten har dabba av de siste månedene, og spansken gikk fint like lenge; skolearbeid har bare ikke vært hverken første eller andre prioritert i det siste.

I det nye året skal jeg gjøre så mye som jeg overhodet kan få med meg! Jeg skal lære mye nytt - både nyttig og unyttig - være den beste utgaven av meg overhodet, fortsette å være sprek og sunn og legge litt mer innsats i skolearbeidet og sjela i alt det jeg tar for meg. Også må jeg jo lese minst like mange gode bøker som i fjor - man når aldri over de gode klassikerne i løpet av et stakkars liv!

Dette året skal bli så bra! Jeg skal se McFly live i Wolverhampton og møte Galaxy Defenders-venninner, besøke de überkule fire gutta som vi kan kalle våre tremenninger - i New Zealand, i tillegg til en snartur til Australia, Perth-shire; Jeg skal ta lappen og gjøre ferdig mitt andre år på videregående. 18 år venter meg om tre dager, og jeg har allerede starta forberedelser til å være fri og frank! Bring it on, 2013! And please show me lots of love and happiness!

Desember's good-will

Desember, selv om den har vært full av stressmomenter, har også tatt med seg evnen til å takle de eventer som har oppstått, og den har veiledet meg gjennom mang en handling - desember har i all hovedsak endt opp som en lykksalig måned. Iallfall det som jeg har tatt med meg i minnene!

- Natt til onsdag 6. desember, reiste staben i årets juleteaterproduksjon på ekskursjon (med Hurtigruta) til Tromsø for å se Lille Hålogaland Teaters premiære av "Virginia og Julenissen" (og "Skyfall" på kino, woop!) Jeg hadde iallfall en super opplevelse i godt selskap, enda jeg skaffet meg en fraværsdag på vitnemålet. Badass, altså!

- Hver ettermiddag (og helger) på samfunnshuset med teaterungene. Nesen full av kostymestøv og grinsjehår. Stolt etter at det grønne kostymet var ferdig (det etter ei lang natt i sying, og i samtale med grinsjen selv), og ekstra stolt av å se de unge skuespillerne som i rus etter å ha vært på scena.

- Proud moment for en stakkars, som hele sitt liv har mislikt fotball mer enn jordas egen vulgære aktivitet, da hun scora mål under fotballturneringa. Jeg smilte for meg selv, og ga meg en mental klapp på skuldra, da jeg overhørte anerkjennende ord fra både venninner og det motsatte kjønn.

- Gleden av å lage smågaver til noen få utvalgte, for å vise min hengivenhet ved deres bekjentskap. Jeg vil ikke støtte butikk-kjedene som håver inn sedler i massevis av stress, masseproduksjon og forurensing, men heller gleden ved å legge tid i en liten oppmerksomhets-gest.

Adventsluke IV, søndag 23. desember

Takk for superfine kommentarer i det siste, folkens - jeg tror vi alle merker at vi får bedre tid uten å måtte tenke på skole! Men hei, det er et av de ordene vi burde gjøre forbudt i jula! Nå skal vi slappe av og gjøre alt det vi ikke har fått tid til resten av høsten. Som å se filmer, lese bøker og blogger, spise julemat og julekaker, kose oss med familien, høre på julemusikk og øve på flagg og hovedstader. Jeg er nesten i mål, jeg! Hva slags planer har dere for jula, dere da?

Ps. For å være sikker på at det er klart: Det er altså ikke jeg som synger i dag. Musikken er av Hayley Westenra!

Er livet et rollespill?

Om vi ikke er oss selv, hvem er vi da? Dette er et spørsmål spesielt mange ungdomsblad skriver om for å appellere til dagens ungdom. Barn og unge i dag har vansker med å skulle skille seg ut, og de vil være så like som overhodet mulig fordi de vil passe inn og bli likt. Med hva er poenget med å være individer om vi alle streber etter å være like? Er ikke mye av spenninga den, at det finnes så mange forskjellige mennesker i verden? Men på tross av dette, er det ikke til å stikke under en stol at vi i hverdagen har flere roller å sette oss inn i. I løpet av livet bytter vi roller flere ganger, og med god fantasi, kan man fort ende opp med griller i hodet. Vil dette si at livet er et rollespill?

«Don Quijote», som er en av Miguel Cervantes' karakterer fra tidlig på 1600-tallet, har vanskelig for å skille fantasi og virkelighet. Han drar ut i en ridders mot og ærlighet – men i krig mot hva? En krig mot sin egen fantasi. Selv tror han at det er kjemper han sloss mot, men i virkeligheten er det vindmøller. Romanen om Don Quijote er en parodi på ridderromanen, men den sier litt om hvor lett det er å forville seg i sine egne tanker. Dette kan jeg iallfall fortelle deg, at det har jeg opplevd.

Jeg er sånn person som ikke liker å være uforberedt. Dette både på godt og vondt. Jeg misliker sterkt å komme uforberedt til et arrangement der jeg står for underholdningen eller til et foredrag jeg skal holde på skolen. I seg selv, er vel dette en god egenskap. Problemet ligger i et annet aspekter av det å forberede seg; jeg blir nervøs av ikke å vite andres neste trekk. For å minske denne nervøsiteten, prøver jeg å resonnere meg frem til hva svar på mine hendelser vil kunne være. Fantasien er som en ball – når den først har starta å rulle, stopper den ikke før futta har gått ut av den. Når fantasien da tar uante veier, kan man ende opp på villspor rimelig kjapt, akkurat som Don Quijote gjør i kampen mot vindmøllene.

Det sier seg selv at vi ikke kan oppføre oss som spedbarn gjennom hele livsløpet, eller at vi som barn ter oss som middelaldrede, gamle menn. Dette satte William Shakespeare ord på da han skrev «As you like it». Han mener vi i livet må gjennomgå syv akter fra vugge til grav, og at vi i disse aktene har forskjellige roller. Men det er ikke bare gjennom livet vi må ta på oss forskjellige roller; også i hverdagen har vi flere hatter å velge mellom. Selv er jeg kanskje litt utenom det vanlige, for jeg har tilnærmet samme oppførsel i alle de forskjellige samfunnsgruppene jeg tilhører – jeg er oppmerksomhetssyk, jeg har munndiaré og jeg prøver å lære bort det jeg kan til alle jeg møter på min vei. Men også jeg oppfører meg en anelse forskjellig når jeg er med små barn versus en på min egen alder!

Men må dette nødvendigvis bety at vi alle er marionetter, styrt av en eller annen som er skjult bak samfunnets ansikt? Det er naturens gang at vi forandrer oss med årene – vi tilegner oss ny kunnskap fordi vi lærer av det vi opplever, og etter hvert som opplevelsene gjør oss klokere, vil vi kunne handle annerledes som voksen enn som barn. Vi får et bredere spekter tanker å forholde oss til. Jeg vet at jeg kan gjøre som jeg selv ønsker og behager. Allikevel føler jeg at samfunnet legger stort press på at jeg må være på en spesiell måte og gjøre konkrete ting for å fylle krav som noen i lederstillinger og med høy lønn har satt. Som jente må jeg for eksempel ikke kle meg for utfordrende, tro at jeg er noe eller prøve å få en jobb på lik linje med en av det motsatte kjønn. Det finnes mange uskrevne regler, men vi ofrer dem ikke mange tanker fordi vi er så vant med dem.

Kanskje er det denne følelsen av å være en brikke i noen andres spill som hele tiden fører til at nye religioner oppstår. Det klassiske spørsmålet: «Hva er meninga med livet?», har en klar sammenheng med denne marionett-følelsen. Alle religioner prøver å fortelle oss hva som er rett og galt, selv om de alle i bunn og grunn bare har forskjellige måter å formidle at vi skal være gode mot hverandre. Kristendommens Gud sier ifølge Bibelen at han har gitt menneskene fri vilje. Dette som en gave, og som et tegn på at han er glad i barna sine. Om vi da har fri vilje, må jo det bety at vi selv kan bestemme hva vi vil foreta oss, og hva vi vil gjøre med livene våre. Fri vilje betyr at man selv kan bestemme, og i dagens samfunn er iallfall regler og normer mer tilrettelagt for dette enn det har vært i tidligere tider. 

Vi er vel til en viss grad «aktører som kommer og som går», som Shakespear så fint sa det. Men allikevel tror jeg at vi kan velge selv om det er en hovedrolle vi vil spille, eller om vi foretrekker å være statist. Samfunnet og sosialiseringa legger til rette for mulighetene dine, men i bunn og grunn er det egne avgjørelser, drømmer, tanker, kunnskaper og vilje som avgjør hvilken rolle du vil komme til å få. Selv vil jeg gjøre noe utenom det vanlige; noe som vil bli huska i lang tid fremover. Om jeg får dette gjort best som en av samfunnets sjakkbrikker eller som en brikke helt utenfor spillets egne regler, gjenstår å se.

Dette er essay-besvarelsen min fra høstens tentamen. Jeg liker jo, som dere vet, å reflektere, så essay passer meg egentlig ganske godt!

/Bildene er linket

Den forsinka adventsluka - Slow it down cover

Wooooop - deres positivitet tenner griller i sjela mi, altså. Jeg elsker dere - som venner, gledesspredere og støtteapparat. (Også gjør jo selvfølgelig juleferie meg en smule ekstra positiv også!) I går fikk jeg henda på opptak fra juleballet, så her får dere en av sangene. Overse hopp i klippet og sure toner - det er jo tross alt livelivelive! Dette er Amy MacDonald sin sang, Slow it Down, sammen med Indianna. (For eventuelle nye lesere, så er jeg The Girl in White).