Omtanke for de ukjente og vanskeligstilte

Jeg vil engasjere meg, men har ikke klart å finne ut hvor, når og hvordan - så da jeg på slump i en biologitime kom over "Gullbarbie" og videre til Press sine sider, meldte jeg meg inn. Vips, så hadde jeg sendt inn kontaktinformasjon, og i forgårs kom det en medlemsskap-pakke i posten. Vanskeligere var det ikke!



Redd Barna er Press sin moderorganisasjon, der Press er av unge for unge. Jeg liker aksjonen de holder på med nå, da jeg synes presset på unge er mye media sin skyld. Selv ser jeg ikke lengre på TV, og leser heller ikke ungdomsmagasiner, og jeg merker hvor mye mindre jeg blir påvirka nå - jeg har enda mindre lyst på nye ting (som hverken du eller jeg egentlig trenger uansett). Pakken jeg fikk i posten var egentlig (materialistisk) verdt pengene i seg selv. Jeg fikk blant annet lært litt om brudd på barnekonvensjonen og lest spalten til Are Kalvø. Og jeg vil få fire blad i året for den lille femtilappen!



Det jeg tenker, er at jeg foreløpig skal være bare støttemedlem: Finne ut hva de driver med og tenke litt på hva jeg selv kunne bidratt med. Jeg er vel kanskje en evig sofa-aktivist - jeg liker å påvirke andre, men helst til mine egne tidspunkt og gjennom mine dagligdagse handliger. Blogg er også en fin kanal, for jeg ser hvor stort potensiale internett har. Om dere vil være aktive medlemmer eller støttemedlem for en femtilapp; Do it! Og om dere mailer meg, så kan jeg verve dere, hurra!

Til slutt vil jeg også nevne "Radi-aid"-kampanjen som har gått den siste uka. Den er ment som en kritikk på den manglende informasjonen om hvor godt det egentlig går i Afrika. Hjelpa vår hjelper faktisk, og ikke alle har det så ille som reklamer skal ha det til, selv om det fortsatt er mange som kunne trenge bistand. But hey - even Norway needs help sometimes!

Litt om alt, og alt om litt

Vinden uler gjennom huset, og lysene blafrer en gang i blant. Havet ser mer hvitt en blått ut fra all bevegelsen, og jeg tar meg selv i å undre på hva som gjør det så opprørt. Utenfor gjør måsene all slags akrobatiske øvelser i de nyfunne luftstrømningene. Mens selv. Hva gjør egentlig jeg?



Jeg vet ikke hva slags vei jeg har tatt, men jeg vet at lyset finnes der framme et sted. Det gjør det jo alltid; Om man ikke tror på lyset, hva er da vitsen å fortsette? En eller annen grunn må det jo være for at så mange mennesker lever på jorda. Det kan ikke være for ingen grunn at vi smiler. Man må konsentrere på det som gjør en glad - en hobby som får alle andre tanker til å forsvinne ei stund. Lese ei bok om noen som har det værre. Finne kostymer for småunger som er storfornøyd med at du viser du vet de er til. Utenpå er livet veldig fint - det er tankene som må ryddes og sorteres.

Når ting skjer rundt meg, da smiler livet mitt mest. Men jeg må få bestemme selv at ting skal skje. Jeg liker forslag og initiativ, men som de fleste andre, ser jeg helst at jeg kan ta den siste avgjørelsen selv. Å lære er noe jeg elsker - vi lærer hele livet, og vi blir aldri utlærte! Men at lærere prakker på deg lekser og innleveringer som om du var en multitaskende vampyr, det gjør livet surt. Spesielt når været regner dråper med like sur ph - både på legemet og i sinnet. Men sola er jo på vei. I form av julekos!



Ei mejestetisk ørn svever rett forbi vinduet. Den har stålkontroll på vingespennet, selv om vinden prøver av all kraft å dra den langt ut på det brølende havet. Strutsen er et mye større fjærkre, men himmelens hersker vet at den ikke trenger å være størst for å bli mest beundret. Ørna vet at det er den selvfølgelige selvtilliten som vekker vår interesse, og ikke kjepphøyheta som fuglen med de store eggene viser. Styrken i den lille kroppen, det skarpe synet til å se detaljer og det klare sinnet som gjør at den kan ta gode og kjappe avgjørelser - det er det som gjør den beundringsverdig.

/Bildene er linket

Til alle med kjærester

Som yngre ungdom kom man til stadighet over artikler der det sto: "Ikke glem vennene dine". På tida som 13-åring, tenkte jeg at dette aldri ville bli et problem jeg måtte tenke over. Men ettersom årene har gått, har jeg merka meg at de fleste som får kjæreste, faktisk glemmer bort vennene i alt kjærlighetskremmeriet.



Det er sikkert ikke med vilje. Men vi som står her uten å sitte i klisset, merker godt at vennene ikke lengre har like god tid. Det er trist når man plutselig ikke vet hva som skjer i livet til en venn, men aller verst er det når det blir flere og flere som faller for den samme fristelsen. Én venn som faller bort er overlevbart - du har jo heldigvis enda noen å snakke med, selv om den ene merkes er borte. Men flere av vennene dine? Ikke riktig overkommelig. Faktisk heller tøft.

Nå må ikke dere tro at jeg er en gledesdreper og uromantisk tosk. Jeg skjønner godt at folk vil bruke tid med kjæresten når det er så nytt og spennende. Men et par ganger i året må man ta seg tid til vennene sine: Foreslå å møtes, eller i det minste snakkes. Merker dere her hvordan "være med venner" hver helg, plutselig blir til "så vidt tid til venner én gang i året"? Jeg synes det er trist at jeg ikke lengre vet hva venninnene mine driver med, eller at jeg ikke kan ringe dem når jeg har noe spennende å meddele, eller bare vil snakke; Jeg vet at de uansett er opptatt med kjæresten.Vi trenger alle en som vi vet har tid til deg, der du ikke er i veien og til bry.

/Bilder er linket

Hør, hør

Om det er en sang dere må høre på i dag, så er det denne.



Kan kjøpes på iTunes her; Det har iallfall jeg gjort, for jeg synes det er en übersøt sang. Ikke bare fordi det er McFly... Videoen er forresten også skikkelig fin, hihi!

Kjendis på høyt nivå

Som små samla vi autografer når skolen ble besøkt av underholdere. (Jeg har lenge planlagt et innlegg om akkurat det, men jeg fant aldri igjen autografene jeg skulle vise dere..) Mange på min alder har møtt både Justin Bieber, Tayolor Swift og One Direction. På denne kanten har det gått treigt, for jeg har ikke egentlig interessert meg for kjendiser utenom McFly... Men jeg har da møtt en og annen norsk en!

Takk til Lisbet for bildetagning

De første "kjendisene" jeg og søsters møtte, var Alt For Rognan-gutta. Vi kjørte gjennom Rognan den sommeren de holdt på, og på slumt fant vi ut at de hadde Meet and Greet. Hurra. I fjor møtte jeg Pål Moddi, og han har både "varma opp" for meg og byttelånt gitar. I vår opptrådte Valkyrien Allstars på skolen vår, og etter konserten slo jeg av en prat med Tuva (som nå har vært med på Stjernekamp, har jeg skjønt).

Som dere kanskje husker, var jeg også med å arrangere konsert med Hekla Stålstrenga, så de har jeg selvfølgelig også snakka med. I Finland møtte vi Olemic fra Høyre, Kolberg og Sonja Mandt fra Arbeiderpartiet og Samepresident Olli. Den siste jeg mingla med, var Bjørn Eidsvåg, som jeg møtte etter konserten hans her i helga. En smule starstruck, men som med alle de andre jeg har møtt, var han hyggelig til tusen. Lengre er ikke mi liste - hvordan er deres kjendisliste?

Spotlights in the dark

Vi trenger alle noen lyspunkter i mørketida - og selv om tida går sykelig fort, merker jeg at vi nå faktisk er i mørketida. Vi har enda litt lys på dagtid, men snart vil vi ha konstant mørke. På grunn av mine mørke tanker i det siste, passer det ekstra godt at jeg har store ting å glede meg til! De kommer på løpende bånd!

☺ Jula: Fin og glad musikk, julelys, gleden, maten, kjærligheta..

☺ Bilsertefikatet på nyåret en gang: Frihet, lettelse og mestringsfølelse.

☺ Rock Mot Rus: Sosialt samvær og musikk til det tyter ut av ørene.


☺ McFly-konsert i mai!!!! (Fem års venting tok det, så nå satser jeg på å få tak i billetter!)

☺ New Zealand og Australia-tur i sommer: Familie og oppdagelsesferd.

/Bildene er linket

Hva ser dere fram til?

I ♥ you

Et svært smil til dere; Alle dere flotte, reflekterte, hjertelige, elskelige, positive og oppmuntrende personligheter som sitter i den andre enden av Cyberspace. Tenk at dere kan relatere til mine ord, og at dere er innom her for å se hvordan jeg har det. Av og til føler jeg at dere kjenner meg bedre enn jeg gjør selv, og dere kjenner meg iallfall bedre enn mange bekjente av meg tror de gjør. Jeg oppdaterer jo bloggen fem ganger oftere enn facebook. Minst!

Jeg føler jeg kan være ærlige med dere, for jeg vet at dere kommer til å være ærlige med meg også. Dere hører på det jeg faktisk har å si, og ofte vil dere vite enda mer enn det jeg allerede har tenkt gjennom. Nye tanker roterer i hjernebarken etter å ha lest alle de fine og meningsfylte ordene fra dere, og inspirasjonen vekkes fragment for fragment. Uansett om antall lesere eller kommentarer ikke alltid er like høyt som toppbloggere har, mener jeg at jeg har kremen av kremen som mine medbloggere og superlesere! DU som leser dette - takk.

Selv om jeg ikke er helt tilbake til meg selv igjen, har ei uke i dypet vært noe godt i seg selv. Jeg har ikke klart å finne ut hvordan enda. Kanskje det at jeg må lære meg å finne en gylden middelvei mellom det å si ja til alt, og det å være egosentrisk og bare gjøre min egen greie. Kanskje det er det at jeg også har lov til å smile litt mindre enn vanlig uten at andre ser på meg som gretten. Om sinnet mitt er mørkt, er det ikke sikkert andre ser den regntunge skyen over meg. Og jeg har igjen lært at å skrive om tanker letter "enden-er-nær-og-ingen-har-det-verre-enn-meg"-følelsen. Takk for at dere tar dere tid til å komme innom her for å lese tankene mine!

Rastløst reisehjerte

Finland åpnet en kanalstrøm jeg visste var i meg, men ikke at den var så åpenbar. Så vill. Så rastløs. Under huden bobler blodet, og jeg klarer ikke slå meg til ro. Jeg føler jeg lengter etter noe, uten å kunne definere det. Hverdagen kjeder meg. Vanedyret Siv håndterer ikke lengre alle planene. Jeg vil ut og se verden.

Det hjelper ikke akkurat at Supermarie gjør presist det jeg kunne tenke meg å gjøre; Reiser rundt som en skikkelig backbacker og bor hos vanlige folk. Hun minner meg om en superhelt, så jeg tror ikke noen kan gjøre henne vondt. Jeg vil slå opp med vanene hjemme, bli kjent med nye folk fra rundt om i hele verden. Åpnes for nye inntrykk, se nye ting.

Men jeg er et vanedyr. Jeg har aldri likt at ting kommer plums på. Siv er litt kontrollfrik. Øya mi ligger mitt hjerte nært, men folk er i blant så himla nærsynte. Klaging og syting om alt som er feil, mens jeg vil hjelpe på en større måte. Jeg vil gjøre en forskjell. For å gjøre en forskjell, må man se hvor hjelpa trengs mest - og da må man ut å reise. Jeg vil reise før jeg setter meg fast i klisteret av vaner, lovnader og studielån. Før livet blir definert. Før livet er over.

/Bildene er linket

Gledesløs

Jeg har alltid vært den som gleda meg til å stå opp om morgenen; En ny dag i vente, der jeg kunne smile, gjøre gode gjerninger, lære nytt, snakke med folk og dele kjærlighet. Jeg gleda meg til å leve, og jeg satte så stor pris på at akkurat jeg fikk lov til å oppleve dette rusende livet. Men ikke fullt så mye nå. Denne følelsen er ny.



Jeg føler jeg har blitt sugd inn i det sorte hull, og at vakuumet aldri vil komme til å slippe meg ut. Jeg kan skimte lysende soler og planeter, men jeg føler ikke jeg klarer å nå dem. Selv om jeg holder ei stjerne i hånda, så klarer jeg ikke å kjenne gleden av å verdsette selskapet dens.



Vektløsheta hemmer bevegeligheta mi, og jeg klarer ikke komme meg hverken fram eller tilbake. Jeg svever i det tomme intet uten mulighet til å bestemme min egen destinasjon. Å stå opp om morgenen er ikke lengre noe man lyster - det er et ork og et psykisk slit fordi en helst vil ligge under den varme dyna og drømme om alt som skulle vært mulig, det som ikke er og det som vil komme. Hele tida håpe at sola snart vil stå opp igjen (metaforisk og bokstavelig..)

Rastløsheta har bosatt seg i kroppen min. Kreativiteten har runnet vekk, entusiasmen har svunnet hen og gleden viser seg så sjeldent at den må lures ut fra hjemmestedet sitt. De ekte smilene er det få av. Om jeg vil at munnen skal bue seg oppover, må jeg insistere på at det jeg opplever er fint og morsomt. Endorfinene aktiveres ikke av seg selv.



Det er uklokt å ta for gitt at en energisk person har udefinerte mengder energi og glede. Fornøydheten kommer fra gleden over livet. Om den glade personen ikke klarer å ta inn over seg det fine i livet, vil til og med de mest usannsynlig blide gå i dvale. Ting kan endre seg så fort, og det er ikke alltid man legger merke til at andre ikke har det så bra lengre. Alle trenger vi hjelp til å lokke fram smilene i blant!

/Bildene er linket

Refleksjoner som Nordenskorrespondent

Dagen(e) derpå: Endelig har vi tid til å ta inn over oss alle inntrykk og ny lærdom vi fikk de fem dagene i Finland. Trettheten fra sene kvelder og tidlige morgener ble erstattet av adrenalin og nysgjerrighet - nå har vi derimot hatt tid til å hvile ut.

Photo_Ingeborg    

Jeg fikk prøve å intervjue på ordentlig, og jeg har skrevet lange artikler, på litt over to timer for å rekke deadline. Fem dager i godt, nordisk selskap gjorde oss alle en smule språkforirra, og hodet tenker litt på både dansk, svensk, finlandssvensk og norsk (til og med på flere dialekter!). Jeg merker jeg snakker en brøkdel saktere og tydeligere nå, selv til med-øyværinger. Mon tro hvor lenge det varer...

Jeg er så glad og takknemlig for å ha fått være med på et opplegg som dette. Før hadde jeg vel mine fordommer; Dansker var alle halvskalla, skjeggete, smålubne, pølsespisende menn; Finner var anonyme, små særinger; Svensker var bare veldig uforstående. Ingen av disse stemmer - vi er nemlig så like! Den største forskjellen ligger i språket - og den er jo ikke så stor! Øvelse er alt som skal til for å forstå hverandre, og den øvelse burde vi alle gjøre litt av. Det er faktisk større forskjeller innad i dette Noregs land, enn det er på nordiske språk.

 Photo_Private, "In the process of writing"   

Denne opplevelsen ville jeg ikke vært foruten, nei. Latterkuler på sene kvelder, der vi diskuterte kulturforskjeller, metaforer, utrykk og vitser, men også politikk og personlige meninger. Å ha sånne nye bekjentskaper fra rundt om i Norden er et privilegie som er de færreste forunt. Jeg håper vi alle 16 klarer å holde kontakt, og at vi kanskje klarer å treffes ved et senere tidspunkt. Jeg fikk i alfall lyst til å besøke både København, Göteborg, Røros og Drøbak. Men aller mest håper jeg at jeg klarer å huske mest mulig fra denne turen!

Finske elever, Marimekko og KjendisSiv...

Onsdag var det duket for å snakke med finske elever. Vi hadde fra før inntrykket av at de ikke riktig liker skolen (med tanke på skolemassakrene som har vært), og at de ikke tør si det de vil. Det var noe annet vi kom ut derfra med, for de virka positive nok til skolen - og med nesten 6 i snitt...

For ikke gjenta meg selv, så kan jeg linke dere til artikkelen vi skrev om den finske skolen. I bunn og grunn fant vi ut at finner ikke har noen muntlig opplæring i skolen, og at de da er veldig redd for å bruke i praksis det de kan, selv om de har scoret høyest på pisa-undersøkelser. De har også et helt annet system enn oss i Norge. I artikkelen finner dere også en type "5 på gata" der vi intervjua noen finske elever.

Artikkelen som ble skrevet om temaer fra sesjonen, kan dere se her. På nordenskorrespodenter-bloggen kan dere lese de andres artikler også - alle hadde forskjellige vinklinger og tok opp viktige saker! Det er ikke så mange som har hørt om Nordisk råd og sammarbeid. Sikkert mye fordi presse ikke orker å skrive om noe som ikke inneholder katastrofer og elendighet. Det er veldig dumt - dette er et viktig sammarbeid, så absolutt. Vi har mye større slagkraft når vi er 26 millioner mennesker enn, for eksempel Norge alene med 5 millioner.

Onsdag besøkte vi også Marimekkos hovedkvartaler, men jeg kjøpte ingenting. Alt for stive priser for min del. Vi besøkte etterpå ei kirke - for morrosskyld. Som dere har fått noen gode eksempler på, så har ikke bildene mine vært så mye å skryte av. Jeg har heller konsentrert på opplevelsen! Onsdag kveld holdt jeg forresten tale, og det skrev to av de finske nordenskorrespondantene om i sin finske lokalavis. Kommende kjendis her, skjønner dere...

Nordisk råds sesjon

Det har vært hektiske, men utrolig koselige og lærerike dager. Vi har gjort så mye som jeg vil fortelle om, at jeg starter med den første dagen og Nordisk råds sesjon. Det var jo der alle de kjente politikerne var! For å få adgang til Riksdagsbygget, måtte vi ha navnekort for å vise at vi hadde adgangstillatelse. Smaaart!

Alle de 16 nordenskorrespodententene, fra fire land og åtte skoler, var smånervøse, energiske og spente. Vi gikk på marmorgulv, sto i samme hall som politikere og hørte på statministere tale og diskutere. Selv fikk jeg snakka med Olemic, Kolberg, Sonja Mandt og sametingspresidenten. Det var jättekult! Spørsmål skulle spørres, notater skulle skrives og bilder måtte takes.

Etter mange nordiske språks utfordringer (det var mulighet for personlig oversetting i headset om en følte det var nødvendig), bar det til pastahus og etterpå rett hjem for å skrive så blekket sprutet: Deadlinen på artiklene var tross alt klokka 22! (Men den følgende dagen fikk hørte vi at vi var de eneste som overholdt deadline nogenlunde, for de andre var ikke ferdig før 02 - lang dag, altså!)

Samme dag fikk vi i tillegg besøke Hovudstadsbladet, som er en svenskspråklig dagsavis i Finland. Den finske generalsekretæren holdt også foredrag om Finland for oss på morgenen. På mandag (altså dagen før sesjonen) fikk vi lynkurs i journalistikk av en norsk journalist og innføring i Nordisk råd fra den norske generalsekretæren. Og selvfølgelig endte vi mandagen på restaurant og med blikjent-leker etterpå. Lurer dere på hva annet jättebra vi gjorde i Finlands hovedstad? Watch this space!

/Privat foto
(og uten redigering - finsk internett ville ikke samarbeide)