Hør, hør

Om det er en sang dere må høre på i dag, så er det denne.



Kan kjøpes på iTunes her; Det har iallfall jeg gjort, for jeg synes det er en übersøt sang. Ikke bare fordi det er McFly... Videoen er forresten også skikkelig fin, hihi!

Kjendis på høyt nivå

Som små samla vi autografer når skolen ble besøkt av underholdere. (Jeg har lenge planlagt et innlegg om akkurat det, men jeg fant aldri igjen autografene jeg skulle vise dere..) Mange på min alder har møtt både Justin Bieber, Tayolor Swift og One Direction. På denne kanten har det gått treigt, for jeg har ikke egentlig interessert meg for kjendiser utenom McFly... Men jeg har da møtt en og annen norsk en!

Takk til Lisbet for bildetagning

De første "kjendisene" jeg og søsters møtte, var Alt For Rognan-gutta. Vi kjørte gjennom Rognan den sommeren de holdt på, og på slumt fant vi ut at de hadde Meet and Greet. Hurra. I fjor møtte jeg Pål Moddi, og han har både "varma opp" for meg og byttelånt gitar. I vår opptrådte Valkyrien Allstars på skolen vår, og etter konserten slo jeg av en prat med Tuva (som nå har vært med på Stjernekamp, har jeg skjønt).

Som dere kanskje husker, var jeg også med å arrangere konsert med Hekla Stålstrenga, så de har jeg selvfølgelig også snakka med. I Finland møtte vi Olemic fra Høyre, Kolberg og Sonja Mandt fra Arbeiderpartiet og Samepresident Olli. Den siste jeg mingla med, var Bjørn Eidsvåg, som jeg møtte etter konserten hans her i helga. En smule starstruck, men som med alle de andre jeg har møtt, var han hyggelig til tusen. Lengre er ikke mi liste - hvordan er deres kjendisliste?

Spotlights in the dark

Vi trenger alle noen lyspunkter i mørketida - og selv om tida går sykelig fort, merker jeg at vi nå faktisk er i mørketida. Vi har enda litt lys på dagtid, men snart vil vi ha konstant mørke. På grunn av mine mørke tanker i det siste, passer det ekstra godt at jeg har store ting å glede meg til! De kommer på løpende bånd!

☺ Jula: Fin og glad musikk, julelys, gleden, maten, kjærligheta..

☺ Bilsertefikatet på nyåret en gang: Frihet, lettelse og mestringsfølelse.

☺ Rock Mot Rus: Sosialt samvær og musikk til det tyter ut av ørene.


☺ McFly-konsert i mai!!!! (Fem års venting tok det, så nå satser jeg på å få tak i billetter!)

☺ New Zealand og Australia-tur i sommer: Familie og oppdagelsesferd.

/Bildene er linket

Hva ser dere fram til?

I ♥ you

Et svært smil til dere; Alle dere flotte, reflekterte, hjertelige, elskelige, positive og oppmuntrende personligheter som sitter i den andre enden av Cyberspace. Tenk at dere kan relatere til mine ord, og at dere er innom her for å se hvordan jeg har det. Av og til føler jeg at dere kjenner meg bedre enn jeg gjør selv, og dere kjenner meg iallfall bedre enn mange bekjente av meg tror de gjør. Jeg oppdaterer jo bloggen fem ganger oftere enn facebook. Minst!

Jeg føler jeg kan være ærlige med dere, for jeg vet at dere kommer til å være ærlige med meg også. Dere hører på det jeg faktisk har å si, og ofte vil dere vite enda mer enn det jeg allerede har tenkt gjennom. Nye tanker roterer i hjernebarken etter å ha lest alle de fine og meningsfylte ordene fra dere, og inspirasjonen vekkes fragment for fragment. Uansett om antall lesere eller kommentarer ikke alltid er like høyt som toppbloggere har, mener jeg at jeg har kremen av kremen som mine medbloggere og superlesere! DU som leser dette - takk.

Selv om jeg ikke er helt tilbake til meg selv igjen, har ei uke i dypet vært noe godt i seg selv. Jeg har ikke klart å finne ut hvordan enda. Kanskje det at jeg må lære meg å finne en gylden middelvei mellom det å si ja til alt, og det å være egosentrisk og bare gjøre min egen greie. Kanskje det er det at jeg også har lov til å smile litt mindre enn vanlig uten at andre ser på meg som gretten. Om sinnet mitt er mørkt, er det ikke sikkert andre ser den regntunge skyen over meg. Og jeg har igjen lært at å skrive om tanker letter "enden-er-nær-og-ingen-har-det-verre-enn-meg"-følelsen. Takk for at dere tar dere tid til å komme innom her for å lese tankene mine!

Rastløst reisehjerte

Finland åpnet en kanalstrøm jeg visste var i meg, men ikke at den var så åpenbar. Så vill. Så rastløs. Under huden bobler blodet, og jeg klarer ikke slå meg til ro. Jeg føler jeg lengter etter noe, uten å kunne definere det. Hverdagen kjeder meg. Vanedyret Siv håndterer ikke lengre alle planene. Jeg vil ut og se verden.

Det hjelper ikke akkurat at Supermarie gjør presist det jeg kunne tenke meg å gjøre; Reiser rundt som en skikkelig backbacker og bor hos vanlige folk. Hun minner meg om en superhelt, så jeg tror ikke noen kan gjøre henne vondt. Jeg vil slå opp med vanene hjemme, bli kjent med nye folk fra rundt om i hele verden. Åpnes for nye inntrykk, se nye ting.

Men jeg er et vanedyr. Jeg har aldri likt at ting kommer plums på. Siv er litt kontrollfrik. Øya mi ligger mitt hjerte nært, men folk er i blant så himla nærsynte. Klaging og syting om alt som er feil, mens jeg vil hjelpe på en større måte. Jeg vil gjøre en forskjell. For å gjøre en forskjell, må man se hvor hjelpa trengs mest - og da må man ut å reise. Jeg vil reise før jeg setter meg fast i klisteret av vaner, lovnader og studielån. Før livet blir definert. Før livet er over.

/Bildene er linket

Gledesløs

Jeg har alltid vært den som gleda meg til å stå opp om morgenen; En ny dag i vente, der jeg kunne smile, gjøre gode gjerninger, lære nytt, snakke med folk og dele kjærlighet. Jeg gleda meg til å leve, og jeg satte så stor pris på at akkurat jeg fikk lov til å oppleve dette rusende livet. Men ikke fullt så mye nå. Denne følelsen er ny.



Jeg føler jeg har blitt sugd inn i det sorte hull, og at vakuumet aldri vil komme til å slippe meg ut. Jeg kan skimte lysende soler og planeter, men jeg føler ikke jeg klarer å nå dem. Selv om jeg holder ei stjerne i hånda, så klarer jeg ikke å kjenne gleden av å verdsette selskapet dens.



Vektløsheta hemmer bevegeligheta mi, og jeg klarer ikke komme meg hverken fram eller tilbake. Jeg svever i det tomme intet uten mulighet til å bestemme min egen destinasjon. Å stå opp om morgenen er ikke lengre noe man lyster - det er et ork og et psykisk slit fordi en helst vil ligge under den varme dyna og drømme om alt som skulle vært mulig, det som ikke er og det som vil komme. Hele tida håpe at sola snart vil stå opp igjen (metaforisk og bokstavelig..)

Rastløsheta har bosatt seg i kroppen min. Kreativiteten har runnet vekk, entusiasmen har svunnet hen og gleden viser seg så sjeldent at den må lures ut fra hjemmestedet sitt. De ekte smilene er det få av. Om jeg vil at munnen skal bue seg oppover, må jeg insistere på at det jeg opplever er fint og morsomt. Endorfinene aktiveres ikke av seg selv.



Det er uklokt å ta for gitt at en energisk person har udefinerte mengder energi og glede. Fornøydheten kommer fra gleden over livet. Om den glade personen ikke klarer å ta inn over seg det fine i livet, vil til og med de mest usannsynlig blide gå i dvale. Ting kan endre seg så fort, og det er ikke alltid man legger merke til at andre ikke har det så bra lengre. Alle trenger vi hjelp til å lokke fram smilene i blant!

/Bildene er linket

Refleksjoner som Nordenskorrespondent

Dagen(e) derpå: Endelig har vi tid til å ta inn over oss alle inntrykk og ny lærdom vi fikk de fem dagene i Finland. Trettheten fra sene kvelder og tidlige morgener ble erstattet av adrenalin og nysgjerrighet - nå har vi derimot hatt tid til å hvile ut.

Photo_Ingeborg    

Jeg fikk prøve å intervjue på ordentlig, og jeg har skrevet lange artikler, på litt over to timer for å rekke deadline. Fem dager i godt, nordisk selskap gjorde oss alle en smule språkforirra, og hodet tenker litt på både dansk, svensk, finlandssvensk og norsk (til og med på flere dialekter!). Jeg merker jeg snakker en brøkdel saktere og tydeligere nå, selv til med-øyværinger. Mon tro hvor lenge det varer...

Jeg er så glad og takknemlig for å ha fått være med på et opplegg som dette. Før hadde jeg vel mine fordommer; Dansker var alle halvskalla, skjeggete, smålubne, pølsespisende menn; Finner var anonyme, små særinger; Svensker var bare veldig uforstående. Ingen av disse stemmer - vi er nemlig så like! Den største forskjellen ligger i språket - og den er jo ikke så stor! Øvelse er alt som skal til for å forstå hverandre, og den øvelse burde vi alle gjøre litt av. Det er faktisk større forskjeller innad i dette Noregs land, enn det er på nordiske språk.

 Photo_Private, "In the process of writing"   

Denne opplevelsen ville jeg ikke vært foruten, nei. Latterkuler på sene kvelder, der vi diskuterte kulturforskjeller, metaforer, utrykk og vitser, men også politikk og personlige meninger. Å ha sånne nye bekjentskaper fra rundt om i Norden er et privilegie som er de færreste forunt. Jeg håper vi alle 16 klarer å holde kontakt, og at vi kanskje klarer å treffes ved et senere tidspunkt. Jeg fikk i alfall lyst til å besøke både København, Göteborg, Røros og Drøbak. Men aller mest håper jeg at jeg klarer å huske mest mulig fra denne turen!

Finske elever, Marimekko og KjendisSiv...

Onsdag var det duket for å snakke med finske elever. Vi hadde fra før inntrykket av at de ikke riktig liker skolen (med tanke på skolemassakrene som har vært), og at de ikke tør si det de vil. Det var noe annet vi kom ut derfra med, for de virka positive nok til skolen - og med nesten 6 i snitt...

For ikke gjenta meg selv, så kan jeg linke dere til artikkelen vi skrev om den finske skolen. I bunn og grunn fant vi ut at finner ikke har noen muntlig opplæring i skolen, og at de da er veldig redd for å bruke i praksis det de kan, selv om de har scoret høyest på pisa-undersøkelser. De har også et helt annet system enn oss i Norge. I artikkelen finner dere også en type "5 på gata" der vi intervjua noen finske elever.

Artikkelen som ble skrevet om temaer fra sesjonen, kan dere se her. På nordenskorrespodenter-bloggen kan dere lese de andres artikler også - alle hadde forskjellige vinklinger og tok opp viktige saker! Det er ikke så mange som har hørt om Nordisk råd og sammarbeid. Sikkert mye fordi presse ikke orker å skrive om noe som ikke inneholder katastrofer og elendighet. Det er veldig dumt - dette er et viktig sammarbeid, så absolutt. Vi har mye større slagkraft når vi er 26 millioner mennesker enn, for eksempel Norge alene med 5 millioner.

Onsdag besøkte vi også Marimekkos hovedkvartaler, men jeg kjøpte ingenting. Alt for stive priser for min del. Vi besøkte etterpå ei kirke - for morrosskyld. Som dere har fått noen gode eksempler på, så har ikke bildene mine vært så mye å skryte av. Jeg har heller konsentrert på opplevelsen! Onsdag kveld holdt jeg forresten tale, og det skrev to av de finske nordenskorrespondantene om i sin finske lokalavis. Kommende kjendis her, skjønner dere...

Nordisk råds sesjon

Det har vært hektiske, men utrolig koselige og lærerike dager. Vi har gjort så mye som jeg vil fortelle om, at jeg starter med den første dagen og Nordisk råds sesjon. Det var jo der alle de kjente politikerne var! For å få adgang til Riksdagsbygget, måtte vi ha navnekort for å vise at vi hadde adgangstillatelse. Smaaart!

Alle de 16 nordenskorrespodententene, fra fire land og åtte skoler, var smånervøse, energiske og spente. Vi gikk på marmorgulv, sto i samme hall som politikere og hørte på statministere tale og diskutere. Selv fikk jeg snakka med Olemic, Kolberg, Sonja Mandt og sametingspresidenten. Det var jättekult! Spørsmål skulle spørres, notater skulle skrives og bilder måtte takes.

Etter mange nordiske språks utfordringer (det var mulighet for personlig oversetting i headset om en følte det var nødvendig), bar det til pastahus og etterpå rett hjem for å skrive så blekket sprutet: Deadlinen på artiklene var tross alt klokka 22! (Men den følgende dagen fikk hørte vi at vi var de eneste som overholdt deadline nogenlunde, for de andre var ikke ferdig før 02 - lang dag, altså!)

Samme dag fikk vi i tillegg besøke Hovudstadsbladet, som er en svenskspråklig dagsavis i Finland. Den finske generalsekretæren holdt også foredrag om Finland for oss på morgenen. På mandag (altså dagen før sesjonen) fikk vi lynkurs i journalistikk av en norsk journalist og innføring i Nordisk råd fra den norske generalsekretæren. Og selvfølgelig endte vi mandagen på restaurant og med blikjent-leker etterpå. Lurer dere på hva annet jättebra vi gjorde i Finlands hovedstad? Watch this space!

/Privat foto
(og uten redigering - finsk internett ville ikke samarbeide)

Welcome to Helsinki

Språket her er helt uforståelig. Takk og lov for at de fleste finner snakker svensk! Jeg skjønner ikke bæret av skilt og opplysninger - men er ikke det litt av idyllen med å være turist? På Hard Rock snakka servitørene engelsk (jeg tror ikke engang de var finske), og det virker faktisk som om de fleste finner foretrekker engelsk foran svensk. Vi nordmenn kan vel være vanskelige å forstå (og da spesielt om de tre aktuelle er nordlendinger..)

Generelt ser egentlig Helsinki ut som hvilken som helst by. Vi har sett mange av de "vanlige" butikkjedene, men også en del som ser ganske finske ut. "Fredriksinkatu" betyr visstnok Fredriks gate, og mange av de andre navnene her har sagt oss at finner bruker veldig mange unødvendige bokstaver. Læreren opplyste oss om at de har hele 15 kasus i språket! Stakkars barn som må slite medså mange bøyninger.

Helsinki er en forholdsvis liten by (geografisk målestokk), om jeg har forstått rett. De har ei shopping-gate, og det til å være en like bebodd by som Oslo! I går, da vi gikk på befaring av sentrum, så vi nesten ikke folk ute i det hele tatt! Det virka ganske dødt, og vi har tatt den beslutninga at finner kanskje ikke er ute og fester slik som nordmenn har for vane å gjøre. Men vet dere hva for kult de har her? Gågate under bakkeplan. På en måte. For husene og bilene kjører på vanlig bakkeplan, også er svære sykkel- og gangstier innfelt under. Miljøvennlig by, altså (tror jeg)! Me likey!

Siv finner Finland

Ordspill, vet dere. Men i morgen gjør jeg det - finner Finland, mener jeg. Reisen går gjennom Gardermoen, også lander jeg i hovedstaden i morgen ettermiddag en gang. Det blir et godt tilskudd i hovedstad-samlinga mi. Jeg har jo bare vært i fire hovedstader før (London, Edinburgh og Oslo, mens Singapore og København teller som en halv hver siden jeg ikke vandret utenfor flyplassens avgrensinger).





Men dere? Om dere vil ha et postkort fra dette anonyme sauna-landet, så kan dere like dette innlegget på facebook her, så skal jeg sende en av dere en "ferie"-hilsen, wiii! Det er jo ikke ferie, men det er ferie fra skolebenken. Tiril, jeg og norsklæreren skal være Nordenskorrespondenter, så vi skal høre på politikere og andre foredragsholdere, også skal vi skrive artikler. Siv liker lærerike ting på alle plan! Jeg skal selvfølgelig holde dere oppdatert på et eller annet vis! Snakkes snarere enn dere aner!

Bildene er linket

Gjesteinnlegg; Fotografi som terapi

Da jeg begynte å ta bilder var det ikke i mine tanker at dette var noe jeg skulle bli så knyttet til og så forelsket i. Jeg plukket opp kamera mest fordi jeg syns det var gøy å ta bilder av fine ting, og likte å leke litt med det av og til. På alle mulige måter har denne lille hobbyen som det begynte med, gradvis utviklet seg til å bli noe av det mest dominerende i livet mitt. At dette lille apparatet skulle kunne brukes som terapi og fylle en del av et tomrom var jeg vel uvitende om på den tiden og lenge i ettertid også.

Sett tilbake på min fototid, og de bildene jeg har tatt, så ser jeg tydelig hvor dominert de er blitt av smerter jeg har opplevd og fortsatt sliter med. Jeg merker at det er de dagene jeg sitter med tanker og negativitet at jeg har størst behov for å uttrykke meg selv. Men det er også de dagene det er vanskeligst å uttrykke seg. Det høres kanskje ut som en klisjé, men ordtaket “Art never comes from happiness” er noe jeg vil si meg ganske enig i, hvertfall sett ut i fra egen erfaring. 

Når det eneste jeg ville gjøre med livet mitt, ble dratt sakte men sikkert vekk fra meg i ungdomstiden, var det ikke nok med at smerten ved å miste det man elsker å drive med gnager på innsiden, men også det at hele grunnen til tapet er på grunn av kroniske smerter fysisk sett. Det var (og er fortsatt til tider) en jævlig tid, uten at jeg skal dykke altfor dypt inn på det temaet. Det er ikke noe jeg liker å snakke om, og det er nettopp derfor jeg er så glad i å bruke foto som min måte å snakke og fortelle min historie på. 

Det er ikke dermed sagt at alle dager er smerte og elendighet. Det er litt bedre. Men jeg tror til og med de dagene jeg har det bra, så blir de bildene jeg tar da preget av det underbevisste og vonde som ligger i meg, og fort gjenspeiler de dypeste og mørkeste tankene jeg sliter sånn med. Et godt eksempel er spontane bilder jeg tar. Det er ofte de jeg ser tilbake på og kan kjenne igjen smerten og se selv at det jeg ville uttrykke skinner gjennom. Kanskje det er fordi det er da underbevisstheten får fritt spillerom.

Jeg tror det er mange som kanskje har det sånn, og bruker kunst som en terapi og kommunikasjon til både seg selv og sine nærmeste, og kanskje til og med de er så heldige at de kan dele det med resten av verden. Men jeg tror ikke kunstnere sitter under prosessen mens de skaper noe og tenker ”dette er terapi, dette hjelper”. Jeg tror det er når man ser tilbake på det, og tenker over det, at man ser hvor mye det har hjulpet og hvor mye av seg selv man faktisk har lagt igjen i det. Man har fått uttrykt seg, på en måte som er så sterk, men likevel på mange måter så svak. 

For hvem er det egentlig for? Lager man kunst for andres del, eller for sin egen del? På mange måter blir det jo for begges del, men det er viktig og ikke falle under presset, der alle går for det samme og det som føles trygt. Det er viktig å gjøre det man selv føler er riktig og man selv ønsker å uttrykke, det er da det blir ekte og da det kan brukes som terapi. Kanskje til og med for den som ser på. For jeg tror det er da man kan relatere seg til bildene når det visuelle er genuint og ekte. Og da kanskje man begynner å inspirere andre også, og kan hende er det det beste. 

Bilder og tekst av Maiken Bull  
(Se også flere bilder på Flickr-kontoen og facebooksida hennes. Det er en ordre fra moi, Siv!)