Er livet et rollespill?

Om vi ikke er oss selv, hvem er vi da? Dette er et spørsmål spesielt mange ungdomsblad skriver om for å appellere til dagens ungdom. Barn og unge i dag har vansker med å skulle skille seg ut, og de vil være så like som overhodet mulig fordi de vil passe inn og bli likt. Med hva er poenget med å være individer om vi alle streber etter å være like? Er ikke mye av spenninga den, at det finnes så mange forskjellige mennesker i verden? Men på tross av dette, er det ikke til å stikke under en stol at vi i hverdagen har flere roller å sette oss inn i. I løpet av livet bytter vi roller flere ganger, og med god fantasi, kan man fort ende opp med griller i hodet. Vil dette si at livet er et rollespill?

«Don Quijote», som er en av Miguel Cervantes' karakterer fra tidlig på 1600-tallet, har vanskelig for å skille fantasi og virkelighet. Han drar ut i en ridders mot og ærlighet – men i krig mot hva? En krig mot sin egen fantasi. Selv tror han at det er kjemper han sloss mot, men i virkeligheten er det vindmøller. Romanen om Don Quijote er en parodi på ridderromanen, men den sier litt om hvor lett det er å forville seg i sine egne tanker. Dette kan jeg iallfall fortelle deg, at det har jeg opplevd.

Jeg er sånn person som ikke liker å være uforberedt. Dette både på godt og vondt. Jeg misliker sterkt å komme uforberedt til et arrangement der jeg står for underholdningen eller til et foredrag jeg skal holde på skolen. I seg selv, er vel dette en god egenskap. Problemet ligger i et annet aspekter av det å forberede seg; jeg blir nervøs av ikke å vite andres neste trekk. For å minske denne nervøsiteten, prøver jeg å resonnere meg frem til hva svar på mine hendelser vil kunne være. Fantasien er som en ball – når den først har starta å rulle, stopper den ikke før futta har gått ut av den. Når fantasien da tar uante veier, kan man ende opp på villspor rimelig kjapt, akkurat som Don Quijote gjør i kampen mot vindmøllene.

Det sier seg selv at vi ikke kan oppføre oss som spedbarn gjennom hele livsløpet, eller at vi som barn ter oss som middelaldrede, gamle menn. Dette satte William Shakespeare ord på da han skrev «As you like it». Han mener vi i livet må gjennomgå syv akter fra vugge til grav, og at vi i disse aktene har forskjellige roller. Men det er ikke bare gjennom livet vi må ta på oss forskjellige roller; også i hverdagen har vi flere hatter å velge mellom. Selv er jeg kanskje litt utenom det vanlige, for jeg har tilnærmet samme oppførsel i alle de forskjellige samfunnsgruppene jeg tilhører – jeg er oppmerksomhetssyk, jeg har munndiaré og jeg prøver å lære bort det jeg kan til alle jeg møter på min vei. Men også jeg oppfører meg en anelse forskjellig når jeg er med små barn versus en på min egen alder!

Men må dette nødvendigvis bety at vi alle er marionetter, styrt av en eller annen som er skjult bak samfunnets ansikt? Det er naturens gang at vi forandrer oss med årene – vi tilegner oss ny kunnskap fordi vi lærer av det vi opplever, og etter hvert som opplevelsene gjør oss klokere, vil vi kunne handle annerledes som voksen enn som barn. Vi får et bredere spekter tanker å forholde oss til. Jeg vet at jeg kan gjøre som jeg selv ønsker og behager. Allikevel føler jeg at samfunnet legger stort press på at jeg må være på en spesiell måte og gjøre konkrete ting for å fylle krav som noen i lederstillinger og med høy lønn har satt. Som jente må jeg for eksempel ikke kle meg for utfordrende, tro at jeg er noe eller prøve å få en jobb på lik linje med en av det motsatte kjønn. Det finnes mange uskrevne regler, men vi ofrer dem ikke mange tanker fordi vi er så vant med dem.

Kanskje er det denne følelsen av å være en brikke i noen andres spill som hele tiden fører til at nye religioner oppstår. Det klassiske spørsmålet: «Hva er meninga med livet?», har en klar sammenheng med denne marionett-følelsen. Alle religioner prøver å fortelle oss hva som er rett og galt, selv om de alle i bunn og grunn bare har forskjellige måter å formidle at vi skal være gode mot hverandre. Kristendommens Gud sier ifølge Bibelen at han har gitt menneskene fri vilje. Dette som en gave, og som et tegn på at han er glad i barna sine. Om vi da har fri vilje, må jo det bety at vi selv kan bestemme hva vi vil foreta oss, og hva vi vil gjøre med livene våre. Fri vilje betyr at man selv kan bestemme, og i dagens samfunn er iallfall regler og normer mer tilrettelagt for dette enn det har vært i tidligere tider. 

Vi er vel til en viss grad «aktører som kommer og som går», som Shakespear så fint sa det. Men allikevel tror jeg at vi kan velge selv om det er en hovedrolle vi vil spille, eller om vi foretrekker å være statist. Samfunnet og sosialiseringa legger til rette for mulighetene dine, men i bunn og grunn er det egne avgjørelser, drømmer, tanker, kunnskaper og vilje som avgjør hvilken rolle du vil komme til å få. Selv vil jeg gjøre noe utenom det vanlige; noe som vil bli huska i lang tid fremover. Om jeg får dette gjort best som en av samfunnets sjakkbrikker eller som en brikke helt utenfor spillets egne regler, gjenstår å se.

Dette er essay-besvarelsen min fra høstens tentamen. Jeg liker jo, som dere vet, å reflektere, så essay passer meg egentlig ganske godt!

/Bildene er linket