19.11.2012

Til alle med kjærester

Som yngre ungdom kom man til stadighet over artikler der det sto: "Ikke glem vennene dine". På tida som 13-åring, tenkte jeg at dette aldri ville bli et problem jeg måtte tenke over. Men ettersom årene har gått, har jeg merka meg at de fleste som får kjæreste, faktisk glemmer bort vennene i alt kjærlighetskremmeriet.

37/365 Clichê ...

Det er sikkert ikke med vilje. Men vi som står her uten å sitte i klisset, merker godt at vennene ikke lengre har like god tid. Det er trist når man plutselig ikke vet hva som skjer i livet til en venn, men aller verst er det når det blir flere og flere som faller for den samme fristelsen. Én venn som faller bort er overlevbart - du har jo heldigvis enda noen å snakke med, selv om den ene merkes er borte. Men flere av vennene dine? Ikke riktig overkommelig. Faktisk heller tøft.



Nå må ikke dere tro at jeg er en gledesdreper og uromantisk tosk. Jeg skjønner godt at folk vil bruke tid med kjæresten når det er så nytt og spennende. Men et par ganger i året må man ta seg tid til vennene sine: Foreslå å møtes, eller i det minste snakkes. Merker dere her hvordan "være med venner" hver helg, plutselig blir til "så vidt tid til venner én gang i året"? Jeg synes det er trist at jeg ikke lengre vet hva venninnene mine driver med, eller at jeg ikke kan ringe dem når jeg har noe spennende å meddele, eller bare vil snakke; Jeg vet at de uansett er opptatt med kjæresten.Vi trenger alle en som vi vet har tid til deg, der du ikke er i veien og til bry.
/Bilder er linket

30 kommentarer:

  1. Hear hear! Selv om jeg nok blir en litt for romantisk tosk som flyr på rosa skyer selv i en slik situasjon... Lover meg selv å bli bedre til neste gang. Dessuten har en godt av å ikke bo oppå hverandre hele tiden og. Og dersom det skulle bli slutt er jo vennene der (forhåpentligvis) uansett så viktig å ikke glemme de...

    SvarSlett
  2. Haha! Joda, alle faller vell i den fella der en eller annen gang. Men igjennom årenes løp har jeg vell egentlig lært meg dette, og i forholdet jeg har med M så ser jeg at dette ikke er noe problem. Flaks for oss så var vi allerede i samme vennekrets da forholdet inntraff, noe som også er med på å skape masse "vennekos". I tillegg så er jo jeg (som jeg ofte omtaler meg selv som) en fri sjel, og det at jeg stikker ut med jentene i ny og ne er ikke noe problem her i gården :) Så tror kanskje det har noe med også HVEM man er kjæreste med.. (Host! Eksen min var skikkelig "nå-er-du-og-jeg-sammen-så-da-er-det-bare-vi-som-skal-være-sammen"-type. Ikke så rart at han ble "eks" eller?)

    SvarSlett
  3. Uff, dette er aldri gøy. Skjønner godt hvordan du har det og har opplevd det selv. Men det er jo de som taper på det, ved å ikke ha tid til å være sammen med supre Siv! :p

    SvarSlett
  4. Jeg tror folk blir flinkere til å balansere mellom venner og kjæreste etterhvert som de får mer erfaring og lærer at det er viktig å pleie begge typer forhold. Man setter seg i en veldig sårbar situasjon hvis man utelukkende er sammen med kjæresten - hva skjer hvis det f.eks. tar slutt? Dessuten er det viktig med variasjon i lengden, man risikerer faktisk å gå lei av kjæresten sin selv om det virker usannsynlig i begynnelsen.

    SvarSlett
  5. Jeg skjønner godt hva du mener, jeg har ikke opplevd dette så ofte siden mine nærmeste venner aldri har hvert noe særlig interessert i kjæreste-greiene, akkurat som meg he he. Men på ungdomsskolen hadde jeg ei venninne som var slik. Med en gang hun fikk seg kjæreste, glemte hun oss andre. jeg synes det er dumt det er slik. Man må jo huske på vennene sine også, selv om man har kjæreste. Jeg mener livet skal jo ikke bare dreie seg om kjæresten:) Fint du tok ett slik viktig tema på bloggen din:) Du er flink med ord, Siv:)

    SvarSlett
  6. skjønner godt hva du mener, er så kjipt når det blir sånn! :/ jeg tror i alle fall selv at jeg ikke er sånn, men vet ikke hvordan folk opplever da. Er glad i å være sammen med vennene mine, og jeg er ofte den som tar kontakt med vennene mine på facebook og snakker om alt mulig og prøver å foreslå å møtes! Føler jeg har gjort det veldig mye, og jeg har hatt kjæreste i sånn 2 og et halvt år nå.. jeg bor jo med han, derfor er vi sammen veldig mye, men det er veldig greit å komme seg ut med venner og ikke bare gå oppå han hele tiden også! vi har jo hver vår klasse og vær våre venner, så vi er jo ikke oppå hverandre hele tiden, vi må jo få tid til å være med klassevenner og sånt :)

    SvarSlett
  7. Mm, det er veldig lett å kjenne seg til bry når noken får seg kjærast, men eg trur det er viktig å ikkje vere redd for å gje eit lite pip likevel. Det kan jo hende at dei saknar selskapet ditt, når dei berre får tenkt seg om! Eg seier ikkje at det er lett, men at ein (inkludert meg) kanskje må bli flinkare til det.

    SvarSlett
  8. Men så e det også heilt jævli å være i denna situasjon, når du faktisk e den som har kjæreste :) (i begynnelsen hvertfall). Det e vanskelig å omstille sæ ei såpass stor endring. og alle forvente ganske masse, både familie, venna og kjæreste. Så nån ganga sku man ønske man kunne dele sæ i 3 (eller meir)! haha :)

    SvarSlett
  9. Kjenner meg veldig igjen i det du sier. Spesielt fra ungdomsskolen når mine nærmeste venninner fikk seg type. Da merket jeg godt at jeg ble sisteprioritet. Heldigvis merker jeg ikke så mye til det nå lengre :)

    SvarSlett
  10. Veldig enig i det du sier her :D Følte meg utrolig utenfor før jeg selv fikk kjæreste. Da hadde veldig mange i vennegjengen kjæreste, men da jeg selv fikk kjæreste ble det lettere :P Skulle nok ønske at jeg møtte vennene mine litt oftere enn hva jeg gjør, men det er ikke så lett når jeg bor 45 min unna de med bil.

    Får jo en del tid til venner i hverdagen, ettersom at kjæresten og jeg kun får til å møtes i helgene. Både positive og negative sider ved det, haha :P

    SvarSlett
  11. Det er helt sant det du skriver. I begynnelsen av mitt nåværende forhold brukte jeg mer tid på han en venninnene mine. Dette fikk jeg selvsagt høre både fra andre venner og tilslutt mine venninner. Så nå er jeg mye flinkere! Litt vanskelig nå som alle har forskjellige jobber rundtomkring i landet, men de nærmeste prøver jeg å treffe, og noen ganger går vi på dobbeldater! Genialt, kjæreste + veninne! :-D

    SvarSlett
  12. Det er så sant det du skriver, men det kan også ligge mer bak fasaden enn man kan se :-) F.eks : noen kan være så uheldig å bli sammen med en kontrollfreak, som manipulerer deg til å tro at du ikke trenger vennene dine, nekte deg å se dem, og gi deg dårlig samvittighet for å ikke ville bruke all tid sammen med han. Et annet scenario, er jo det jeg og Kristian har vært gjennom, nemlig at den ene er syk. Jeg ble jo innlagt første gang på sykehus, 6 mnd etter jeg og kristian ble sammen. Etter 1 1/2 år sammen ble jeg hjemmeværende. Vennene våre ditchet faktisk oss, i og med at de trodde vi ikke hadde tid til dem fordi vi ville være sammen, men jeg var sengeliggende, i en annen by enn familien min, og Kristian sørget for at jeg kom meg på do, fikk i meg mat, og passet på at jeg slapp å føle meg alene. Det jeg føler jeg vil tilføye, er at man finner ut hvem som er virkelige venner når man får seg en kjæreste. Vennene som blir glad om du treffer de en gang i måneden, eller annenhver måned er de du kan regne med, mens de som slutter å ta kontakt fordi du ikke kan noe hver eneste uke, mener jeg kanskje er like så greit ble litt borte i skyen av forelskelse. For i et vennskap er det jo to sider :-) Selvfølgelig er det trist det du sier, om å føle seg til bry når man ringer osv, så da gjelder det jo at den som har kjæreste viser vennene sine at det ikke gjør noe at de ringer, og bare syns det er koslig! :-) Mi bestevenninne veit at hun kan ringe meg om det skulle være noe, og at jeg er her for henne, selv om vi kanskje bare ser hverandre noen ganger i halvåret :-)
    Litt av mine tanker rundt temaet du tok opp :-) Vet det er alt for mange som overser vennene sine når de får seg type, og det er jo greit nok det, å bruke mye tid med han de første 4-6 månedene, men etter det bør vennene få en sentral plass i avtaleboka de og :-) Hvis ikke er det jo utrolig kjipt for henne som blir sittende, uten venner om forholdet skulle gå skeisen...
    Mandagsklem til deg! :-)

    SvarSlett
  13. Kjenner meg igjen med venninner som finner seg nokon og ikkje har så god tid til deg lenger.

    SvarSlett
  14. Det er så sant, så sant!

    SvarSlett
  15. "Heldigvis" har ikke noen i min nærmeste jentegjeng kjærest, men jeg merker at de kan bli ganske fjærne viss de liker noen. Men så har vi fast jentekveld minst en gang i måneden med en litt større gjeng, da merker man jo hvem som sitter stuck på mobilen med kjæresten.. Så du har rett i det du skriver :)

    SvarSlett
  16. Jeg tror ikke det nødvendigvis kommer av kjærester (selv om det også selvfølgelig er med å spille inn, spesielt om vennen din er av det motsatte kjønn og har en kjæreste av den sjalu typen), men når man blir eldre, gjerne etter vgs, så forsvinner alle hver til sitt, og man merker virkelig hvem som sitter igjen som dine skikkelige venner. Kanskje er det noen helt andre enn hvem du trodde det ville være.

    Men tante fortalte meg for ett par år siden, rundt juletider, at hun kun kjøper julegave til EN venninne. Og jeg kunne ikke fatte det. Men nå sitter jeg her, litt eldre og erfaren enn den gang, og nå gir jeg faktisk kun julegave til ei venninne selv. Selv om jeg kun ser henne et par ganger i året, når jeg er hjemme i nord, så er hun virkelig min beste venninne.
    Hun falt litt vekk da hun fikk sin første skikkelige type (16-17 år tror jeg hun var, nå er hun 24), men hun kom igjen etter en liten stund. Vi kan snakke om alt, selv om det er lenge mellom hver gang vi møtes. Så snakkes vi jo en og annen sjelden gang på facebook også ^^

    Ellers har alle venninnene mine forsvunnet i alle retninger, og vi alle er like dårlige til å ta kontakt med hverandre, så det ender jo opp med at man faller bort. Dessverre.
    Så jo eldre man blir, jo ferre venner får man. Inntil man får barn, da dukker det gjerne opp nye venner :p

    SvarSlett
  17. Godt skrevet innlegg hvor jeg er sikker på mange kjenner seg igjen i ;)

    SvarSlett
  18. Åh, det er så sant! Virkelig veldig sant, og så utrolig viktig! Det er klart at det er nytt og spennende og helt annet med en kjæreste, og man har jo selvsagt lyst til å være sammen med den hele tiden, men man må huske på at det er en verden utenom. Eller, det blir feil! For hvorfor skal kjæresten være en del, og vennene en annen? For meg er det viktig at en kjæreste passer med vennene sine, og når venninnene mine får nye kjærester, så går jeg virkelig all in for å bli kompis med dem. I tider har jeg til og med prøvd så hardt, for å ikke miste venner, at jeg har "likt" folk som har vært helt feil for vennene mine, kun fordi jeg vet at jeg helt glatt hadde blitt byttet ut om det hadde kommet til det. Og sånn skal det ikke være.

    SvarSlett
  19. SV: Ja, jeg synes denne grunnen var veldig sterk! Men dere var alle verdige vinnere, for dere er jo så søte alle sammen, hihi.

    Jeg føler meg veldig truffet av dette innlegget. Da jeg gikk på ungdomsskolen var jeg sammen med en gutt i 3 år, fra jeg var 15 år til jeg ble 18 år. Jeg mistet alle venninnene mine fordi jeg prioriterte helt på tryne og jeg satte én person foran hele verden. Og realiteten sank ikke inn før det ble slutt mellom oss, og jeg plutselig ikke hadde noen å gråte på skulderen til :(

    SvarSlett
  20. Veit godt korleis dette kjennes.. og min store frykt er å bli sånn! Sidan eg den første tida eg var saman med kjærasten min (som også ofte er den tida man byrjar å fall frå) hadde avstandsforhold unngjekk eg den konsekvensen fordi eg ikkje hadde muligheit til å bli oppslukt eingong. Men eg håpar ikkje eg hadde blitt sånn likevel :) For meg er det veldig viktig å ha eit SUNNT kjærasteforhold, og det betyr minst like masse tid til vener :)

    SvarSlett
  21. Du finner forresten en liten overraskelse til deg på bloggen min :)

    SvarSlett
  22. Jeg synes det er kjempefeil at man ikke kan ha venner selv om man skaffer seg kjæreste. Det bør fint gå med begge deler. Har aldri vært noe problem for meg, og er det fremdeles ikke. Man kan ha et liv med kjæresten, et med venninner, et hvor de alle møtes med deg osv. Så at folk GKLEMMER vennene sine synes jeg er veldig dårlig, de har nok av tid til å være romantiske likevel. Jeg tenker at når du selv får kjæreste, så vil du sikkert ikke bli sånn. For det kommer litt an på type og personlighet. Og du virker ikke sånn:-)

    SvarSlett
  23. Jeg har vært i et forhold i over 5 år og vet godt hva du snakker om :P Har merket at tiden med venner er/var mindre, men ettersom jo lengre forholdet varer, jo mer tid får man også sammen med vennene sine.
    Har jo også noen tilfeller der hvor venner igjen som har kjæreste, men bruker mer tid med sine venner enn å henge med bestevennene sine igjen.. Merkelig det der, men sant :P

    SvarSlett
  24. huff og fysj, nå er det lenge siden jeg har fått lest bloggen din Siv! Beklager veldig, og takk for at du likevel følger med meg trofast. Det setter jeg pris på <3 og TAKK TAKK TAKK for gaven du sendte til meg, det var så utrolig koselig å få den! Den kom rett etter at du skrev til meg at den kanskje var blitt borte. Så den var ikke borte, bare litt treig, og det var så utrolig koselig å få den. Jeg delte en tyrkisk pepper-kjærlighet med Svanhild, og så gikk vi en tur og koste oss fælt med ordentlig norsk (okei, ikke egentlig da :P ), sterkt godteri. Du er så snill, TAKK! Jeg skal nok få sendt en liten julegave tilbake til deg en dag snart :D


    Og angående dette innlegget så er jeg enig. Det er kjedelig når folk blir så opphengt i kjæresten sin at de helt glemmer vennene sine. Selvsagt er det forståelig, og jeg mener også at det er nødvendig - men bare til en viss grad. Jeg mener, når man får kjæreste så er det et helt nytt forhold som må bygges, og som tross alt er enda mer intimt enn et venneforhold. Selvsagt tar det mye tid og krefter å bygge noe sånt, samtidig som man selvsagt vil være med denne personen så og si hele tiden. Det jeg er enig med deg i er at dette behøver ikke å bety at man helt trenger å glemme sine "gamle" venner! Man kan ha kjæreste men likevel velge å tilbringe noe tid med venninner i tillegg.. Hvordan man prioriterer tida si er jo til syvende og sist alltid et valg man tar selv, og hvis man ikke prioriterer venner så mister man de forholdene. I tillegg syns jeg det er fryktelig dumt for de den dagen det eventuelt skulle skje at det forholdet tar slutt - da har man distansert alle vennene sine og står plutselig ganske ensom med hjertesorg. Det er nok ikke noe særlig gøy..

    SvarSlett
  25. AMEN til dette innlegget.. virkelig!

    SvarSlett
  26. Veldig bra skrevet! Det er veldig, veldig sant. Spesielt i begynnelsen av et forhold blir det fort til at man er mindre med venninner og vil være med sin kjære hele tiden. Merker selv at man kan også prioriterer litt annerledes når man blir eldre. Og venninner er virkelig gull verdt.

    SvarSlett
  27. Enig med du Siv!

    Jeg har selv vært i den situasjonen der jeg har vært nødt til å ta meg selv litt i nakken.. Det er jo gøy å være forelsket, men det betyr ikke at man skal glemme alle andre rundt seg av den grunn.
    Jeg liker å tro (og håper mine venner følte det samme) at jeg var flink til å "dele det opp". Jeg hadde mine jentekvelder, og han hadde sine fifa-kvelder.
    Og når man ikke befinner seg nesten oppå hverandre 24/7, så er det jo så mye koseligere når man møtes igjen! ;)

    Desverre er ikke alle mine venner like flinke.. Ei veldig god barndomsvenninne av meg dro til USA i august for å ta det andre studieåret på VGS der, og vi hadde planlagt å bruke noen av de siste dagene før hun dro sammen. Desverre ble jeg ditcha for kjæresten..
    Skjønner at hun vil tilbringe tid med han også, men allikevel.

    I tillegg har jeg alltid vært den fortrolige vennen, jeg vet ALT om alle i min gjeng. Litt for mye synes nå jeg.
    Men tingen er at selv om jeg kanskje blir litt glemt oppi alt det kjæresteriet, så finner de alltid tid til å snakke om problemer i forholdet eller ting som kjæresten gjør som irriterer dem. Pussig det der!

    SvarSlett
  28. Ja, det merkes litt alle veier det der. Folk som forsvinner ut av livet ens.. Enten de får seg kjæreste eller ikke liker kjæresten til venner osv. Heldigvis har det normalisert seg litt når vi har vært sammen i seks år nå:P Haha. Gleder meg til Siv får seg kjærest :P

    SvarSlett