Gledesløs

Jeg har alltid vært den som gleda meg til å stå opp om morgenen; En ny dag i vente, der jeg kunne smile, gjøre gode gjerninger, lære nytt, snakke med folk og dele kjærlighet. Jeg gleda meg til å leve, og jeg satte så stor pris på at akkurat jeg fikk lov til å oppleve dette rusende livet. Men ikke fullt så mye nå. Denne følelsen er ny.



Jeg føler jeg har blitt sugd inn i det sorte hull, og at vakuumet aldri vil komme til å slippe meg ut. Jeg kan skimte lysende soler og planeter, men jeg føler ikke jeg klarer å nå dem. Selv om jeg holder ei stjerne i hånda, så klarer jeg ikke å kjenne gleden av å verdsette selskapet dens.



Vektløsheta hemmer bevegeligheta mi, og jeg klarer ikke komme meg hverken fram eller tilbake. Jeg svever i det tomme intet uten mulighet til å bestemme min egen destinasjon. Å stå opp om morgenen er ikke lengre noe man lyster - det er et ork og et psykisk slit fordi en helst vil ligge under den varme dyna og drømme om alt som skulle vært mulig, det som ikke er og det som vil komme. Hele tida håpe at sola snart vil stå opp igjen (metaforisk og bokstavelig..)

Rastløsheta har bosatt seg i kroppen min. Kreativiteten har runnet vekk, entusiasmen har svunnet hen og gleden viser seg så sjeldent at den må lures ut fra hjemmestedet sitt. De ekte smilene er det få av. Om jeg vil at munnen skal bue seg oppover, må jeg insistere på at det jeg opplever er fint og morsomt. Endorfinene aktiveres ikke av seg selv.



Det er uklokt å ta for gitt at en energisk person har udefinerte mengder energi og glede. Fornøydheten kommer fra gleden over livet. Om den glade personen ikke klarer å ta inn over seg det fine i livet, vil til og med de mest usannsynlig blide gå i dvale. Ting kan endre seg så fort, og det er ikke alltid man legger merke til at andre ikke har det så bra lengre. Alle trenger vi hjelp til å lokke fram smilene i blant!

/Bildene er linket