McFly og sånt

Det var dagen for å se McFly. For å se dem på ordentlig, og ikke bare over internett. Lørdag 11/5 var vi oppe supertidlig. Mesteparten av dagen satt vi på Starbucks, der vi hadde godt selskap i Renate og Ida. Førr nån veikje! Der ble Nina og jeg sittende, også etter at jentene hadde forlatt oss. Jeg skrev en del kort, men jeg måtte plukke ut noen heldige av dere, så jeg håper det var fornøyelig for de av dere som fikk post fra England. (Jeg skal jo snart ut å reise igjen, så da kan jeg kanskje sende litt mer!) Vi gikk etterpå for å spise på Pizza Hut, der vi overraskende nok traff på Ida og Renate igjen! Jeg spiste meg fullstendig rulle-mett av de sinnsvakt gode cheesy bites-ene. An-be-falt, altså!

Også var det konsertkø, da. Vi var der kl.17, konserten starta 19, og der var allerede noen hundre stykker i køen. Det kom overraskende mange voksne, både kvinner og menn, og dessuten masse gutter! Dere vet forresten sånn tordendrønn som man ser på film? Et sånt opplevde vi, med et etterfølgende enstemmig sukk, masse paraplyer og klissvåte klær. Det var en smule kaldt. Og kjedelig. McFly-fans er i grunn ganske bitchy, så vi ble ikke akkurat kjent med noen nye, for å si'rre sånn. Prøvde å samtale med overnatterne dagen før, men det var for det meste enstavelsesord vi fikk ut av dem. Vi er mindre verdt, vi som ikke overnatter, vet dere...

Men ventinga var jo så verdt det - vi sto midt i mengden under konserten! Rad 8, sånn cirkus. Først venta vi. Så kom MrAntastic aka Ant Brant på scena, som konfransier, med sine morsomheter, etterfulgt av TheVamps. De var riiiimelig rå live, bedre enn på youtube, det skal de ha! Så måtte vi vente enda litt til, før McFly inntok scena. Og det er det råeste jeg har vært med på. Det var så følelsesmessig. På én måte føltes det som om jeg hadde vært med på det tusen ganger før (takket være live-videoer på internett).

Det var svett, klamt, trangt og høylytt. Jeg var så tørst som jeg aldri før har vært, jeg sang så høyt som jeg aldri før har sunget, og jeg måtte så tisse! Det var hjærteskjærende, morsomt, livlig, kreativt, musikalsk og bra. Jeg kunne synge med på alle sanger på en konsert, for en gangs skyld! Jeg kunne groove til melodier jeg faktisk kan, jeg skjønte de interne vitsene. Jeg var i et rom fylt av folk som digger den samme musikken og de samme guttene som meg. Jeg hadde Nina ved siden av meg, som koste seg like mye som jeg gjorde. Jeg kunne se svetten til Tom, jeg kunne se gliset til Danny. Jeg var der da Dougie fortalte om det 12-puppede monsteret Harry, som for sin del ga oppmerksomheten til sin svigerbror, Rupert (som igjen sto like ovenfor oss, sammen med Izzy).

Rett etter konserten venta vi noen timer i hotell-lobbyen, før vi bussa til Gatwick. Framme klokka seks om mårra'n, hjemme elleve om kvelden. Lang dag, så absolutt, og hele dagen lukta jeg andres svette fra konserten. Men alt superverdt det. Jeg ville, uten å nøle, gjort det igjen og igjen. Jeg sitter tilbake med tre nye vennskap, en stor utenlandsopplevelse og min O'store drøm oppfylt. Ganske bisarr at det hele faktisk har skjedd!