I det siste

☼ Vi har hatt sommer i det siste! Altså, over 10 grader! (Neida. Joda. Neida!) Over 15! Helt siden 17. mai. Vi nordlendinger skryter av all den sola vi får og nyter varmen til det fulle.

☼ Jeg fikk til ukulele på første forsøk. Skikkelig mestringsfølelse. Men det høres ikke magisk ut enda... Bildet under her er forresten fra nasjonaldagen vår. Vi fikk jordbær fra en supersnill medbygding. Hurra! (Også ble jeg solbrent dagen etterpå, sjokkerende nok.)

→ Helga som nettopp var, da var jeg supersosial, skal jeg si dere. Jeg øvde på biologi i ei studiegruppe og overnatta hos min gode venninne, Indianna (som jeg sang med på juleballet, for de av dere som husker det). Også noen timer med super-Ingvild, Den Kloke. Jeg elsker gode venner, jeg!

→ Dessuten fikk lillesøss og jeg besøk av vår søskenbarntremenning (altså, vi sier søskenbarn fordi vi har så få av dem, selv om vi egentlig er tremenninger) også så vi den 'nye' Batman-filmen. Han er forresten like ginger som oss, søskenbarn Sivert. Dritkult! Kunne jo vært trillinger!

→ Jeg vaska vofsen. Hun får ikke så mye vask - ikke at hun er lei seg for den grunn. Hun er ikke så glad i vann, stakkars. Men nå er hun så ren og pen, at!

→ ↓ Er det okay at jeg kan synes synd på meg selv, når jeg sier at jeg har hatt vondt i lysken-ish i tre måneder, at jeg nå har måtte være treningsfri i to uker, og må la være å trene i to uker til, i tillegg til at jeg må knaske ibux og paracet disse kommende to ukene?? Jeg blir rastløs som... høstløv. Også er jeg attpåtil dopa som en narkis. (Dopet funker ikke, bare sånn by the way.) Jeg merker jeg blir en smule deppa når jeg ikke kan utnyte det fine været til aktiviteter...

→ Jeg har vært på stranda hele to ganger. Jeg har gjort en opptreden. Jeg er ferdig med avslutningskarakterene for i år. Én eksamen står for dør, men så er det, dum-dum-duuum- sommer! Og vi vet alle hva det betyr: friiiii (og for min del blir det gjensyn med Australia, nytt bekjentskap med New Zealand og mye aktivitet!)

McFly og sånt

Det var dagen for å se McFly. For å se dem på ordentlig, og ikke bare over internett. Lørdag 11/5 var vi oppe supertidlig. Mesteparten av dagen satt vi på Starbucks, der vi hadde godt selskap i Renate og Ida. Førr nån veikje! Der ble Nina og jeg sittende, også etter at jentene hadde forlatt oss. Jeg skrev en del kort, men jeg måtte plukke ut noen heldige av dere, så jeg håper det var fornøyelig for de av dere som fikk post fra England. (Jeg skal jo snart ut å reise igjen, så da kan jeg kanskje sende litt mer!) Vi gikk etterpå for å spise på Pizza Hut, der vi overraskende nok traff på Ida og Renate igjen! Jeg spiste meg fullstendig rulle-mett av de sinnsvakt gode cheesy bites-ene. An-be-falt, altså!

Også var det konsertkø, da. Vi var der kl.17, konserten starta 19, og der var allerede noen hundre stykker i køen. Det kom overraskende mange voksne, både kvinner og menn, og dessuten masse gutter! Dere vet forresten sånn tordendrønn som man ser på film? Et sånt opplevde vi, med et etterfølgende enstemmig sukk, masse paraplyer og klissvåte klær. Det var en smule kaldt. Og kjedelig. McFly-fans er i grunn ganske bitchy, så vi ble ikke akkurat kjent med noen nye, for å si'rre sånn. Prøvde å samtale med overnatterne dagen før, men det var for det meste enstavelsesord vi fikk ut av dem. Vi er mindre verdt, vi som ikke overnatter, vet dere...

Men ventinga var jo så verdt det - vi sto midt i mengden under konserten! Rad 8, sånn cirkus. Først venta vi. Så kom MrAntastic aka Ant Brant på scena, som konfransier, med sine morsomheter, etterfulgt av TheVamps. De var riiiimelig rå live, bedre enn på youtube, det skal de ha! Så måtte vi vente enda litt til, før McFly inntok scena. Og det er det råeste jeg har vært med på. Det var så følelsesmessig. På én måte føltes det som om jeg hadde vært med på det tusen ganger før (takket være live-videoer på internett).

Det var svett, klamt, trangt og høylytt. Jeg var så tørst som jeg aldri før har vært, jeg sang så høyt som jeg aldri før har sunget, og jeg måtte så tisse! Det var hjærteskjærende, morsomt, livlig, kreativt, musikalsk og bra. Jeg kunne synge med på alle sanger på en konsert, for en gangs skyld! Jeg kunne groove til melodier jeg faktisk kan, jeg skjønte de interne vitsene. Jeg var i et rom fylt av folk som digger den samme musikken og de samme guttene som meg. Jeg hadde Nina ved siden av meg, som koste seg like mye som jeg gjorde. Jeg kunne se svetten til Tom, jeg kunne se gliset til Danny. Jeg var der da Dougie fortalte om det 12-puppede monsteret Harry, som for sin del ga oppmerksomheten til sin svigerbror, Rupert (som igjen sto like ovenfor oss, sammen med Izzy).

Rett etter konserten venta vi noen timer i hotell-lobbyen, før vi bussa til Gatwick. Framme klokka seks om mårra'n, hjemme elleve om kvelden. Lang dag, så absolutt, og hele dagen lukta jeg andres svette fra konserten. Men alt superverdt det. Jeg ville, uten å nøle, gjort det igjen og igjen. Jeg sitter tilbake med tre nye vennskap, en stor utenlandsopplevelse og min O'store drøm oppfylt. Ganske bisarr at det hele faktisk har skjedd!

Stuff bought with money

Ingen utenlandstur uten skikkelig rosablogging etterpå. Dere vet - når en skotte først har brukt penger. Nei, tror ikke det finnes noe uttrykk som går sånn... Før englandsturen, hadde jeg skrevet ei liste over ting jeg skulle ha tak i. Men hver eneste gang jeg er der borte, blir jeg lurt til å kjøpe mye mer enn det jeg egentlig trenger. Ting er jo så billig, sjø...

Jeg har allerede lært meg en god del ukulele. Det er gøy å lære seg noe nytt i blant, spesielt når man får det til på noen av de første forsøkene! Merch fra konserten var obligatorisk, så det kom i tillegg til den beregnede tusenlappen fra shoppinga. Men jeg vil vel egentlig si at det var verdt det. Verdt det, verdt det, verdt det. Åh.

Wolverhampton, England

Jeg vet rett og slett ikke hvilken ende jeg skal starte i, jeg. Alt er bare et stort sammensurium i hodet mitt, men da også et veldig fint sammensurium, det skal sies. Det er akkurat som alle andre store hendelser i livet - du har masse fine minner, men du klarer liksom ikke å skille dem fra hverandre. Om jeg får viljen min, så vil dette bli litt av et innlegg (edit: to innlegg). Helga har jo tross alt gitt meg en av de aller største hendelsene i mitt korte liv!

På torsdag møtte jeg Nina og Trine på Gardermoen. Vi spiste og snakka i godt selskap, før Nina og jeg tok fatt på vår ferd alene. På Gatwick venta vi på buss i to timer, før vi halvsov på bussen oppigjennom England i fem timer. Vi var framme 04:00 AM. Yay! Og dagen etterpå måtte vi jo rekke hotellfrokosten, så det ble ikke mye søvn. (Har dere noen gang smask frityrstekt loff? Det er himla godt!) Hele fredagen gikk med til shopping. Begge brukte en tusenlapp hver, noe som egentlig er ganske mye for to jenter med skottehjerter. Det gikk vel mest i godis for begge to, da... Britisk sjokolade, ass!

På vår vandring i Wolverhampton, kom vi over et marked. Det var superkult for ei som meg, som aldri har vært på noe ordentlig marked i hele mitt liv. Jeg så tsarier og andre asiatisk(ish)e plagg, og jeg snakka litt med den ene syersken. Det er så fint med så mange farger, fine stoffer og imponerende håndarbeid. Litt lenger inn i bygget, fant vi en som malte kjendiser, så vi fikk oss en liten samtale om McFly. Det var egentlig ganske fint - der borte vet jo alle hvem McFly er. Her er det bare de som er venn med en McFlyer som har hørt om dem...

Både Nina og jeg er crazy for Subway og Starbucks, så det var jo selvfølgelig fullklaff. Dessuten spiste vi kvelds på Nando's (som ikke overbeviste noen av oss. Alt for mye stress og rot). Der ble vi forresten sjekka opp av to england-indere. Han ene var skikkelig frampå, hadde munndiaré som få og snakka om hvor viktig det var med en stor jobb som hans, og at han snart måtte slå seg til ro med kone og barn. Hint-hint, liksom. Så spurte han hvilket hotell vi bodde på. Vi er jo selvfølgelig så verdensvant at vi "hadde glemt hva det het eller hvor det lå"... Også svarte vi høflig nei da de ba oss med ut. Ble kvitt dem da vi stakk fra stedet! Mer fra turen følger i neste innlegg - watch this space!

Frimerke fra England

Det er såvidt to dager igjen - og jeg er så i modus. Har talt ned til torsdag i 40 dager, og nå kan jeg si at i overimorgen reiser jeg! Det blir så bra - spesielt at jeg skal reise med ei som Nina. Jeg gleder meg til å møte henne på Gardermoen utpå ettermiddagen. Kanskje har også Trille mulighet til å møte oss, yay! (Om flere er i området, må dere så absolutt gi dere til kjenne!)

1. Dette er alt jeg tar med meg, og 2. jeg lever i den kofta, elsk på!

Uansett; jeg har intensjoner om å kjøpe noen kort borti England, og lurer derfor på på om det er noen av dere som har lyst på noen ord fra denne vekja? Kommentér under her i ei forrykende fart! Om dere liker facebook-sida til bloggen, skal jeg prøve å holde dere en smule oppdatert der underveis, oh yeah!

Ps. takk for alle de nydelige komplimentene og fiiine refleksjoner i det forrige (og alle andre) innlegg!

Et helt enkelt og uskyldig spørsmål

Hvorfor er det sånn at dette:

(bildet er retusjert)


liksom selger bedre enn dette?

/Takk til Indianna for bildetakningshjelp, og til Renate Solhaug for redigering av det første bildet!

Ufrivillig sølibat

Da jeg var 14 var jeg skikkelig redd for at jeg måtte leve i ufrivillig sølibat resten av livet. Dette kom jo mest av at det ikke fantes stort med gutter som egnet seg til kyssing, og de kjekke guttene på film, de holdt seg som regel der - på film. Livet som tenåring skal ikke være enkelt, ass!



Omveltelsen skjedde midt i januar, da den nylig myndige Siv ikke tenkte helt som hun gjorde da hun nettopp var trådd inn i tenårene. For er det sånn at ukyssa nødvendigvis må bety uelska? Eller at dårlig utvalg i bekjente på ei lita øy, betyr at man for alltid vil være stuck med sin egen sjel? Jeg tror ikke det, og jeg tror ikke det skal være flaut å si at man aldri har vært i noe forhold. Det har jeg aldri vært (hverken flau eller i noe forhold). Jeg vet at veldig mange jenter i denne alderen er selvbevisste og higer etter en kjæreste (kanskje heller litt yngre jenter også, for 18 er jo alderen der alle er på fylla og ligger rundt med alle, er det ikke?). De føler at livet ikke på noe vis kan være fullkommet uten en gutt som forteller dem hva de skal og ikke skal gjøre.



Selvfølgelig, i blant skulle jeg også ønske jeg hadde noen som fortalte meg hvor fin jeg var, spesielt de dagene jeg føler meg helt alene i verden. Men jeg higer ikke etter et forhold bare for the sake of being in one. Jeg er ikke kjærlighetssyk (iallfall ikke i dag. Blink, blink). Det eneste jeg (tror) jeg vet, er at når jeg en dag møter min sjelfrende, vil jeg ikke støte den O'hellige sjel bort. Jeg er jo tross alt ingen gammel grinebiter - er litt av en romantiker om jeg bare vil. Hvem vet; men er det så mye å stresse med?

/Bildene er linket