Et Ualminnelig Mord

Siden det er påske og påske er synonymt med krimnovelle, gir jeg dere ei å bryne dere på. Vær derimot obs på at det er ei litt annerledes novelle jeg har skrevet. Jeg fikk 6 av læreren, og godt er det, for hvis ikke ville jeg sikkert ikke lagt den ut! Dere må for all del skrive hva dere mener om den, for det er jeg ganske nysgjerrig på å høre.

Hun lå der livløs midt på stuegulvet. Det lange, blonde håret fløt utover det persiske teppet, og blodet rant ned i en dam fra kjøttsåret bak øret. Det var flott å se henne ligge der, ute av stand til å flørte med han som skulle vært min. Jeg gikk forsiktig rundt åstedet for å forsikre meg om at alle spor var fjernet. Den dyre, egyptiske vasen kunne bare ligge strødd utover gulvet. Det hele ville se mer dramatisk ut; det måtte se ut som om hun hadde gjort litt motstand.
































”Liket har 5 benbrudd, men det er bare ett påført sår.” Byens eneste kvinnelige patolog var viden kjent for sitt gode arbeid. Det var ikke til å stikke under en stol at Susann var en perfeksjonist. Hun hadde vært det hele livet, og ingenting unnslapp hennes skarpe øye. Hver lille skramme ble analysert som en risiko mot rikets fare. Feil i obduksjonsrapporter tok hun personlig, så alt ble nøye gjennomført.” Og såret er bak øret? Rar plass å angripe ett offer…” Sjefen hennes var en kraftig mann, men han kledde seg alltid respektabelt, og holdt orden på seg selv. Det sto i kontrakten at en måtte se anstendig ut, og Jan Birkevoll gikk foran som et godt eksempel for alle hans underordnede. Han så seg undrende rundt i det folketomme rommet, og øynene stoppet automatisk på den døde kroppen på obduksjonsbordet.

”Hva har jeg gjort?” Angeren kom umiddelbart etter at jeg hadde steget inn i min egen lille hule. På tv-skjermen lyste prinsesse Diana mot meg, og minnet meg på hva som skjer når sjalusi er med i bildet. Lukten av svidd brød kom sigende fra kjøkkenet, og ga meg beskjed om at risteren hadde stått på for lenge for den tynne skiva. Blikket vandret over den nesten tomme veggen vis-à-vis TV-en og stoppet på bryllupsbildet av den tilintetgjorte. Det hadde ikke vært vanskelig å ta livet av henne i drapsøyeblikket. Hun var svak for tiden. Jeg hadde sjekket syklusene.

”Vel, om en tenker at det er lettest å angripe et offer bakfra, så er det ikke så veldig rart at såret er bak øret. Dessuten ville et hardt slag i bakhodet gjøre større skade enn et slag i magen, for å ta et eksempel.” Susann ferdigstilte rapporten mens hun forklarte teorien sin for Birkevoll. ”Men det som er mistenkelig, er at benbruddene ikke er påført. Hun må ha falt ned alle trappene. Noen må ha jaget henne gjennom huset, for så å ha slått henne ned i stua. Alle tegnene tyder på det. Drapsmannen har ikke rørt offeret, så vi har ingen DNA å spore opp annet enn hennes eget og mannens. Vasen var så ødelagt at vi ikke fikk noe ut av den heller.” Birkevoll strøk seg over barten, som han så ofte gjorde når han funderte over noe, og uttrykte: ”Alle tegn tyder på én person. Hun hadde ingen venninner, og de eneste hun hadde kontakt med var mannen sin og kompisen, Kristoffer Jones.”
























Jeg fikk ikke sove. ”Come on Barbie, let’s go party, oh, oh, yeah yeah!” Aquas gamle hit blir visst enda spilt av ungdom når de har fest. Det er et tiår siden den var populær, og dagens ungdom var bare bleiebarn da, men allikevel spilles den for full guffe klokka to om natta. Jeg sjekket mobiltelefonen. Det lyste på LCD-skjermen, og viste beskjed om at en ny melding var innkommet. Den var fra patologkontoret.

”Beskjed til sjefspatolog; Susann bes komme til inngangshallen umiddelbart. De pårørende til kveldens offer et her.” Sprakene døde bort, og Susann hørte et klikk fra høytalerne da de ble slått av. Hun så opp fra rapporten, la et laken over den døde, og tok følge med Birkevoll til husets inngangshall. Der ble de møtt av to fordratte ansikter. ”Jan Tore.” Den avdødes nåværende enkemann hilste først på Susann og deretter på Birkevoll. Det samme gjorde mordofferets kompis. De ble stående i stillhet ei stund. Plutselig ga de to mennene hverandre en sorgfull omfavnelse. Da de slapp taket på hverandre så de begge skyldbetynget ut, og Jan Tore fortale om jentas svakhetssyndrom, ME. Hun hadde en periode med forferdelige uker og ei god uke innimellom. De kom regelmessig, og hun holdt styr på det så ting kunne planlegges til den gode uka.

Jeg så meg rundt. I et speil ikke langt fra, kunne jeg se både mordofferets kompis og hennes enkemann, som så snart skulle bli min for alltid. Vi var laget for hverandre, og fra nå skulle ingen kunne skille oss. Han er den jeg alltid har elsket, men han sa han var for glad i henne. Nå hadde han endret mening og var med på leken. Jeg sjekket speilet på nytt. Nå holdt vi hender, Jan Tore og jeg.

God Påske!

Siv
xxx