forelskelse og død.

To vidt forskjellige ting, men allikevel så like.

Når man leser om forelskelse, høres det bare helt teit ut, men når en er forelska, dras hele livet inn i det, og forelskelsen blir en besettelse.

Jeg prøver HARDT på å bli kvitt følelesen.
Det er helt forferdelig.
SANT!
Jeg har sagt det til Lotte opptil flere ganger at "Det suger."
Energien min blir dårligere, selvtillitten synker, livet er på bånn.
Hun sa det skulle vært omvendt egentlig... ?
Og det som setter igang dette? Liker han meg, eller ikke?

Jeg var et fullstendig nervevrak igår kveld.
Først var Lotte så oppmuntrende, og snill og grei.
Selvfølgelig begynte jeg å grine.
Så fortalte jeg om tenkene mine om denne gutten jeg liker.
Begynte jeg å grine igjen.
Så luftet jeg tankene mine om Isak som døde for snart et år siden * (eget avsnitt lenger ned)
Igjen begynte jeg å grine.
Også husker jeg ikke engang hvorfor øynene mine ble oversvømt for fjerde gang -.-'

Slik er jeg IKKE til vanlig. Jeg har ikke skreket på flere uker (kanskje måneder) og der lå jeg da, i senga med hodepine som en annen skrikerunge! Helt utslitt og utmattet.


*I fjord på OD-dagen, skulle jeg jobbe på biblioteket. Jeg skulle jobbe der med firmenningen min, som jeg ikke egentlig kjente noe særlig. Alle andre sa han var teit og sånt, men så det ut som om jeg brydde meg? NOPE!

Før jeg dro, jobbet jeg hos pappaen min et par timer (kommunen) der jeg makulerte papir. Jeg fikk hodepine. Forferdelig. Jeg dro til biblioteket, der jeg var i et bomberom som føltes helt tett uten luft. Vi snakket ikke mye (slik jeg husker det) og etter en times tid skulle vi klippe lapper. Hodepinen gikk ikke over.

Jeg ble hentet, og selvfølgelig hadde jeg dårlig samvittighet fordi jeg måtte dra. Jeg var redd for at Isak skulle tro jeg ikke likte ham. IKKE TILFELLE.

To uker etter døde han. Jeg fikk aldri bli kjent med ham.



Disse tingene surrer rundt, og rundt og rundt i hodet mitt, og er det såreste punktet for tiden.

Siv
xxx