"Når du får deg kjæreste, Siv"

Kommentaren kommer en gang i blant. «Men når du får deg kjæreste, Siv...» Og det er jo forståelig. Vennene mine venter bare på at min drømmeprins skal komme ridende på hesten sin (se tidligere innlegg). De forteller meg at jeg fortjener både gull og grønne skoger, og at de er sykt spent på å møte min framtidige utkårede. Men det er noe grunnleggende kjipt med en sånn forventning til framtida.

For hva om jeg ikke får meg kjæreste? Det er ikke det at jeg vil være aleine til jeg dør, men man kan ikke planlegge livet sitt rundt hva som kanskje skjer i framtida. Å vente med å leve fordi man venter på en partner in crime å gjøre ting med, det synes jeg er en trist tanke. Det er jo så mye jeg har lyst til å gjøre, og jeg har ikke lyst til å vente til jeg er et ukjent antall år gammel. Hva skal jeg gjøre mens jeg venter; råtne?

Det føles også litt merkelig å snakke om dette når jeg ikke har hatt en kjæreste siden barnehagekjæresten da jeg var 4 år gammel. Jeg har jo aldri hatt en kjæreste, og for meg gir det ingen mening å være i et forhold. Jeg er vant til å fikse ting selv og be venner med på sosiale greier. Selvfølgelig hadde det vært hyggelig med noen som bryr seg litt mer enn alle andre, spesielt når majoriteten av mine venner nå er i forhold. Men hvor avhengig skal jeg trenge å være av ett enkelt menneske? Jeg har jo en horde av venner. Forhåpentligvis også når alle reiser hver til sitt og stifter familier.

I love you, and I am content without you.

           - Sarah Perry, The Essex Serpent


Jeg har høye krav til en eventuell partner og det er uten tvil en av grunnene til at jeg enda er singel. Men hvorfor skal jeg ikke det? Damer har måttet ta til takke med dårligere matches i tusenvis av år. Hvorfor skal jeg også det? Jeg tenker jeg fortjener å være singel fram til jeg finner noen som godtar meg for den jeg er og ikke må begrense mitt jeg for å passe inni en boks med forventninger. Med mindre en mann er verdt å slå seg ned med, har ikke jeg tenkt til å godta noe annet enn min egen lykke. Og til dags dato er den i mitt eget selskap.

Men jeg må snart gi meg selv lov til å innrømme at det hadde vært fint med noen som bryr seg litt ekstra. Det bare føles som om jeg da åpner en dør til en verden der jeg må være ufullstendig. En ny era der jeg mangler noe viktig i livet mitt. En verden der jeg tenker på alt det jeg ikke har. Jeg skulle jo være selvstendig business woman that need noone, no man. En såkalt strong, independent woman. Men jeg er et menneske. Og dette mennesket har flere følelser enn det er plass til i en liten kropp. Alt blir kjempebra og kjempegøy, men også kjempetrist. Og det hadde vært fint med noen som kan dele alle disse hektiske følelseøktene av en berg-og-dal-bane. Kanskje en som sender uoppfordrede meldinger for gøy og som ser at jeg må imøtekommes med initiativ.

Det er også lettere å møte verden som singel hvis man har valgt den single tilværelsen selv. Både ovenfor seg selv, men også i møte med andre mennesker. Så det er vel egentlig litt sårt å skulle innrømme at jeg føler meg litt ensom i blant.

Dette innlegget endte opp med veldig motstridende følelser, men det er sånn hodet og hjertet mitt har jobbet det siste året. Følelser mot fornuften. Tankene mot kroppen. Og det å innrømme mine egne svakheter er det vanskeligste og skumleste å gjøre. Men jeg tror også det er viktig for å komme seg videre.