Ja, jeg er annerledes

... Og jeg har alltid elska det. Da jeg vokste opp gikk jeg mot strømmen, både bevisst og ubevisst. Mamma og pappa laga meg tydeligvis med en annerledes-miks allerede før jeg hadde noe å si om saken: jeg ble født ginger, venstrehendt og som halvt utlending. Da jeg begynte å få egen personlighet viste det seg ganske fort at jeg var veldig glad i å prate. Og at jeg var A-menneske, i motsetning av majoriteten av vennene mine. Sistnevnte var egentlig bare et problem når jeg hadde, og var på, overnatting hos mine jevnaldrende.

Jeg ble interessert i å lære nye ting, og spesielt likte jeg å gjøre det bra på skolen. Noen ville kalt det å være skolelys, og det ville jeg vært enig i. Jeg elska å lese bøker, mens de fleste andre barn foretrakk å spille fotball. Da jeg var åtte begynte jeg å spille kornett, lærte meg noter, begynte i korps. Det var jeg derimot ikke aleine om, og det var aldri sett på som nørd i min oppvekst. Jeg begynte å spille gitar og trekkspill. Sistnevnte er nok det jeg selv synes er mest nørd.

Som barn var jeg aldri interessert i klær. Jeg fikk høre ganske ofte at klærne mine var merkelige, og spesielt rart syntes de andre barna det var at jeg ikke brukte dongeribukser. Jeg holdt på å legge til at "Jeg brukte mascara fra tidlig alder, men har aldri brydd meg så mye om sminke". Dette er jo ikke helt sant. Jeg har aldri brukt masse sminke, men i overgangen barneskole til ungdomsskole brukte vi alle både eyeliner, mascara og foundation.

Men jeg har så lenge jeg kan huske vært både utadvent og ganske ekstrovert: jeg ville alltid være med andre mennesker. Bestemor sa nylig om lillesøster og meg: "Dere måtte alltid være sammen med venner, selv om dere hadde hverandre." Jeg elska å snakke med de andre barna på lekeplassen i Sverige, og har alltid likt å stå på en scene, om det var skuespill eller med en gitar. Også var jeg glad i å ytre meningene mine, også om alle de andre mente noe annet enn meg.

Her i Trondheim er det jo annerledes å være nordlending blant alle søringene. Men det er ganske gøy, for da kan 1) jeg spille på alle stereotypene om nordlendinger, og 2) noen av mine "annerledes"-trekk unnskyldes med at jeg er nordlending. Selv om jeg var akkurat like annerledes hjemme. (Jeg tror mange nordlendinger opplever det samme. Man er ikke helt som de andre nordpå, flytter sørpå også passer man plutselig inn som nordlending). Jeg kan godt være en ambassadør for nordlendinger, jeg.

Det å være A-menneske som voksen er ikke alltid like lett når man blir trøtt når klokka bikker 21. Å holde ut til folk blir brisne på fest kan i blant være tøft. De gangene festene er skikkelig morsomme og jeg blir like lenge, får jeg derimot skryt og gode ord fra de andre. Å stå opp tidlig dagen etterpå derimot, har jeg aldri sett noe negativt ved. Det er deilig å være våken før verden står opp.

"Hvorfor er det så viktig for meg å sette meg selv i bås hele tiden? Hjernen min bruker så mye energi på å alltid plassere meg i rett kontekst og det er sykt teit."

Men der jeg er mest annerledes, er nok allikevel hvordan jeg alltid krever oppmerksomhet. Jeg blogger, vlogger, chatter, tekster og skriver. Nå er jeg ikke lengre i avisen slik jeg pleide da jeg bodde hjemme, men jeg finner alltid en måte å få mer oppmerksomhet på. Som en venninne sa for noen uker siden: "Nei, Siv, jeg har aldri skjønt hvorfor du trenger så mye oppmerksomhet".

Jeg vil bli sett, likt, snakka om og til. Jeg snakker høyt, ler høyt, er overalt og liker å snakke med hvem det skulle være. Jeg er glad i dype samtaler og tullete samtaler. Jeg mener noe om det meste og kaster meg på det som skjer. Mitt engasjement inkluderer det som skjer rundt meg i samfunnet, og folk som jeg har lyst å bli kjent med. Samfunnet sier vel helst at du ikke skal skille deg ut, men jeg har ikke tenkt å late som jeg er noen andre for å passe inn i en stereotypi som samfunnet vil presse meg inn i.

Jeg tror jeg alltid har vært sånn, og i perioder tenker jeg over at mange sikkert synes jeg er litt mye. Spesielt har jeg lagt merke til min egne kritiske sans denne høsten, ettersom jeg det siste året har vært så lite meg selv som jeg kunne komme. Det siste året har jeg vært litt anti-Siv; Ikke trengt oppmerksomhet, helst være for meg selv. Det kom veldig brått på å være seg selv igjen i høst. Hele Siv på én gang, uten noe forvarsel. Plutselig en trang til å produsere ting og bli sett.

I blant tenker jeg at det kanskje hadde vært bedre om jeg bare var halvparten så mye meg. At folk hadde likt meg bedre. At livet hadde vært lettere. (Som Gudmor Bella sa i konfirmasjonen min: "Den som stikker seg fram må tåle kritikk.") At det er noe galt med meg som krever så masse oppmerksomhet. Vennene mine er jo ikke sånn. Jeg er heldigvis ærlig om det, så vennene mine vet at de må la seg høre fra i blant. Og jeg har masse venner som setter pris på meg for den jeg er. Jeg får høre at jeg er tøff og kul, og aldri har noen sagt at jeg er krevende, selv om jeg kanskje innbiller meg det selv i blant. Så min personlighet må jo være en av grunnene til at de liker meg.

Jeg er vel alltid litt redd for å være for mye. Kanskje det er akillesen min, spesielt når det kommer til romantiske forhold. At jeg er redd for å være for mye for ett enkelt menneske. For engasjert. At det skal skremme folk bort. For jeg er veldig dårlig til å late som jeg ikke er interessert. På mange måter er nok redselen for å være for mye en av grunnene til at jeg holder mange folk rundt meg til enhver tid. Jeg kan ikke ha få venner, i frykt for at de skal få for mye av meg. Jeg er en ekstremt ekstrovert person, og da må jeg ha mange kort å spille på; Både for å ha noen som kan stille opp på kort varsel, men også for å avlaste alle andre venner. At ingen får en overdose Siv.

Så jeg veit jeg er annerledes. Og det trives jo egentlig godt med det. Jeg hadde syntes det var veldig kjedelig å være som alle andre. Men også ekstroverte, utadvente, oppmerksomhetssyke mennesker har dager der man lurer på hvorfor man er som man er og gir seg selv tyn for å tolke alt i verste mening. Heldigvis digger jeg meg sjæl, og jeg har mange venner som gjør det samme!