Jeg har forandra meg veldig de siste månedene. Gjennom sommerferien og disse høstmånedene som har flydd forbi, har jeg tenkt mye og fundert på hvem mitt innerste veser er, og hva jeg vil oppnå i livet. Mitt sanne navn, som jeg enda ikke har funnet
1, er ikke det som det tidligere var. Det må jo faktisk være veldig annerledes enn det det kanskje var i vår. Men alle forandrer vi oss over tid...
I blant brenner en ild så kraftig, at tårene renner. Det virer som om det ikke er mulig å ende all galskap som finnes i verden, og jeg føler ikke jeg strekker til. Jeg har ikke uendelig med kraft eller spesielle evner som kan velte fjell eller folks tro. Ikke kan jeg lese tanker eller gjøre meg usynlig. Jeg kan ikke engang svinge et sverd!
Spillet forteller ikke hvor jeg skal plassere spillbrikkene, og jeg føler meg tom og liten i forhold til den store verden som befinner seg i hvert et fiber vi ser og berører. Jeg er usikker på om verdiene jeg alltid ha satt så høyt er riktige eller forvridde fragmenter. Skal jeg være falskt beskjeden eller skryte uhemmet? Skal jeg snakke som en foss, så det ikke forekommer pinlige stillheter, eller trekke meg litt tilbake, så fienden ikke får for mye makt med den nye kunnskapen om meg? Jeg kan litt om alt, men ikke mye om noe. Skal jeg nå bare vente å se hvor vinden fører meg?
1 Med god inspirasjon fra Arven-syklusen
/Bildene er linket
Flott skrevet! Tror mange kjenner seg igjen!! (:
SvarSlettMm, av og til kjennest det veldig sånn, og eg trur det er bra å stoppe opp av og til og faktisk sjå etter ka veg ein går på, og korvidt ein burde svinge, gå litt tilbake eller hoppe eit langt steg fram.
SvarSlettÅåh, du skriver så fint Siv! <3
SvarSlettDet skal ikke være enkelt, men så er det kanskje ikke meningen at vi skal finne ut alt av det heller...
Det er i alle fall godt å vite at det finnes flere der ute som tenker de samme tankene :)
Setter stor pris på dine ord jeg! <3
Du skriv så bra, både her og i brev (takk!). Kanskje er ein mellomting bra? La vinden bestemme kor ein skal, utan at ein er passive medan ein ventar på å kome fram? Vere midt imellom, der ein føler ein passar best i augneblikket, og tenkje at okei, om eg har ein annan verdi i morgon eller om to år så er det vel at eg har lært noko, fått meir innsikt og slikt. Eg trur det er heilt vanleg, og okei å ikkje vite. Eit av dei store spørsmåla er jo "kven er eg" og sånt. Det er vel ikkje uten grunn at ingen har funne svaret endå. (om du finn svaret, sei det til oss, då, hehe)
SvarSlettMen er det ikkje litt fint også, i tilegg til det frustrerande, å ikkje heilt vite? For kva skulle ein spekulere på om ein visste alt om kven ein var og kva verdiar ein hadde og alle slike store spørsmål? Og tenk på det å vere eit "statisk" menneske, å kunne seie at akkurat 'sånn' er eg, ferdig med det. Hadde det ikkje vore litt kjedeleg?
og så er i alle fall eg litt glad for at vi ikkje har superkrefter. tenk om kvar og ein av oss hadde hatt det? trur det kunne blitt kaos, eller noko.) (dette vart kaotisk. sorry.)
Du er veldig flink til å skrive da Siv, det er en kjempestyrke det, et kjempetalent. Minst like bra som et sverd eller en superkraft. Du kommer gjennom og UT av bloggen nærmest, sånn som du klarer å beskrive hvordan du har det. Jeg er jo en del eldre, og kan vel ikke si at jeg VET så mye mer, men det jeg TROR er at du vil sannsynlig ha mye av de samme verdiene gjennom livet, de som har formet deg så langt, de er nok en grunn-pilar i deg, og følelsen av hva man vil utrette og hvordan man ser på ting vil sannsynligvis være der. Men ting blir jo litt mindre INTENSE etterhvert. Man føler og tenker mye det samme, men man får en mer ro inni seg og vet litt mer hvilke kamper man bør ta, og hvor man bør sette inn kreftene, og hvor man får gjort mest. Ikke sikkert det er sånn det blir med deg, men dette er min erfaring :-) Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver, jeg var og er ganske lik deg. Men som saagt, i litt mindre intenst foramat nå som jeg er litt eldre :-)
SvarSlettKjempe flott skrevet. Du er så flink og inspirerende Siv:) Alltid en fryd å lese bloggen din:)
SvarSlettDu er så flink!! Imponerer hver gang :)
SvarSlettdu skriver så bra. blir imponert.
SvarSlettSV: Ja, han tar bilder av seg selv, så er han på bildene ja :D Vet han er faktisk good looking 8)
Vær deg selv, uten å overkjøre andre - det pleier jeg ofte å tenke selv. jeg vil ta plass, men jeg vil også gi plass til menneskene rundt meg, slik får vi litt av hverandre hihi :) Men som du sier på slutten, så kan man bare vente å se, det er ikke meningen at man skal "finne seg selv" tror jeg, man utvikles jo hele tiden, og man forandrer seg så. Vanskelig å vite :) Veldig fint skrevet <3
SvarSlettFlott skrevet:)
SvarSlett"Until God opens a new door, I praise him in the Hallway", det leste jeg i en tweet og jeg begynte å reflektere over dette. Hvem er jeg og hva er egentlig meningen med at jeg er her, hva gjør jeg bra, hva gjør jeg galt?
SvarSlettFantastisk innlegg!!
Du har et skrivetalent Siv som ikke kan måles mot noe. Du har mange lesere hver dag som koser seg over innleggene dine, tekstene du skriver inspirerer andre, du setter igang tankene til folk, du er Siv - jenta som alle liker! Vær deg selv, kanskje noen få mennesker ikke liker det, men det er deres problem, ikke ditt.
SvarSlettSelv så vet jeg at jeg er en love/hate person - sterke meninger, ærlig osv osv. Mange liker meg for nettop denne egenskapen, og jeg har mange venner som bare ler av meg, men jeg vet, og alle vennene mine vet at enten så er jeg en elsket person eller så blir jeg sterkt mislikt. og de som misliker meg, kan egentlig bare gjøre det, for je sansynligheten er veldig stor for at jeg ikke liker de heller;)
Stå på Siv - jeg digger deg:)
<3
SvarSlettwow, så flink du er til å skrive, virkelig!
SvarSlettlitt dypt for meg!! men du er utrolig flink å skrive!! liker å lese alt som kommer "ut av din munn"/tankene dine,
SvarSlettUtrolig bra innlegg :-) Du er jo et enkelt individ som har dine kunnskaper og det kan brukes til alt :)
SvarSlettFlotte tanker og godt beskrevet. Kjenner meg godt igjen :P
SvarSlettxx Siri
Kjære Siv, akkurat sånn føler jeg meg i blant også. Det er faktisk et av mine "store dilemmaer" i hverdagen...hvem skal jeg være, liksom. Den stille og sjenerte, men smarte eller den søte, vimsete og pratsomme?! Vanskelig det der. Men du er så flink til å sette ord på det!!
SvarSlett<3 stor klem. og jeg lover jeg skal svare på eposten din, herregud. Jeg håper ikke du har glemt meg :(
Fine fine teksten siv:) før jeg leste at det var litt inspirert av arven syklusen så tenkte jeg på det:)
SvarSlettSV;huff,de tenna er ikke alltid like lett! Men for min del har smertene gått over og jeg kjenner ingenting nå:)
// 3 km * 3 dager i uken er jo bra da:) i tillegg til skole og alt så syns jeg du er flink:)
SvarSlettJeg lar vinden føre dit den vil ha meg. Mange ville sikkert kalt det naivt, men jeg lever både godt og vondt, og jeg vil ikke endre det.
SvarSlettFinaste Siv, dette var eit godt innlegg! eg kjenna meg igjen, så godt. Det er viktig å gå i dybden i segsjølv. Men ikkje å forsvinna der inn. Når frustrasjonane står på som værst, pust og lett trykket litt. Det går an å gjera litt med mykje, så blir det ganske stort til saman:)
SvarSlettFlotte Siv <3 Eg kjenner meg så utrulig igjen i det du skriv. I løpet av mine vidaregåandeår forandra eg meg enormt. Når eg var midt oppi det visste eg ikkje heilt om det var bra eller dårleg, kva veg eg skulle gå eller om eg berre vandra i sirklar og kom ingenveg. Eg lot vinden føre meg ut av labyrinten og enda opp med å "finne meg sjølv" om ein kan kalle det noko så klisjé. Vinden er ikkje så verst nokre gonger, sjølv om det kan vere litt rart å kjenne at den du er kanskje blir ein litt annan, ein som er sterk nok til å svinge sverdet.
SvarSlettJeg liker mennesker som snakker som fosser, det er så fint! Du kan jo snakke som en foss uten å gi hele livshistorien din og! Jeg fikk ikke kommentert her for noen dager siden, forresten. Men du er fin.
SvarSlettSå flott skrevet Siv. Du vet virkelig å sette ord på ting. Jeg likte den siste setningen "jeg kan litt om alt, men ikke mye om noe". Det er veldig sant. Tror det er mange som føler det sånn...
SvarSlett:D
Du skriver så fint, Siv. Jeg elsker måten du klarer å uttrykke deg med ord på. Jeg tror vi vokser veldig gjennom videregående og de første årene etter, jeg har også forandret meg masse etter at jeg flyttet til Oslo.
SvarSlettSV: Ja, det er veldig spennende med slike planer :) Jeg gleder meg masse masse!
SV: Tusen takk på vegne av en stolt storesøster :) Ja, det er veldig stort for henne - og for meg! :)
SvarSlettÅåå, kjenner meg så igjen! Du er så flink til å skrive!
SvarSlettKjempeflott skrevet, litt trist og litt fint på en og samme tid :-)
SvarSlettJeg elsker alt du skriver, Siv! :D
SvarSlettSiv, vet du hva? Om du skriver en bok så kjøper jeg den på flekken! Ble helt dradd inn i alt du skrev her, og kjenner meg igjen i mye av det.
SvarSlett
SvarSlettJeg tror nok at de fleste føler seg "liten" og utilstrekkelige fra tid til annen. Som tenåring føler man kanskje et enormt press for å være vellykket på alle plan, - være pen/vakker, ha de riktige klærne, være kul/populær, ha gode karakterer, være god i idretten/hobbyene man driver med osv.. Både samfunnet, medier, venner(omgangskrets, familie og ikke minst en selv kan være med på å "fyre opp" under dette og utvikle et slags "press" på en, - og alle disse forventningene om hvordan man skal være, - hvem man skal være, kan til tider gjøre en ganske utmattet og få en til å føle det som om mye er uoverkommelig.
Presset kan i og for seg fortsette langt inn i voksenalderen.. Når man f.eks. blir 30-40, er det forventninger om at man fremdeles skal se ut som om man er 18-20, man skal ha en fin utdannelse og en bra jobb, helst ha blitt gift (med verdens kjekkeste mann / fineste dame), og fått hus og unger, og likevel ha masse fritid til å dyrke sine hobbyer/fritidsinteresser (som man *selvfølgelig* bør være supergod i)...
Er det rart at man blir motløs av alt presset, - alle disse høye forventningene..??
Det er EN SELV som skal leve ENS EGET liv. En må selv finne ut hvem man egentlig er og hvordan man vil leve livet sitt.
Store tanker! Du er magisk flink til å sette ord på slike vanskelige spørsmål du. Skulle ønske du kunne lest det opp med din fine dialekt, nesten som et dikt;)
SvarSlettjeg sier som et par andre, lev med vinden for now.
SvarSlettdet er kanskje det skumleste å gjøre, men på samme tid er det trygt også fordi man vet man går et sted, man vet bare ikke hvor.
<3