Welcome to Helsinki

Språket her er helt uforståelig. Takk og lov for at de fleste finner snakker svensk! Jeg skjønner ikke bæret av skilt og opplysninger - men er ikke det litt av idyllen med å være turist? På Hard Rock snakka servitørene engelsk (jeg tror ikke engang de var finske), og det virker faktisk som om de fleste finner foretrekker engelsk foran svensk. Vi nordmenn kan vel være vanskelige å forstå (og da spesielt om de tre aktuelle er nordlendinger..)

Generelt ser egentlig Helsinki ut som hvilken som helst by. Vi har sett mange av de "vanlige" butikkjedene, men også en del som ser ganske finske ut. "Fredriksinkatu" betyr visstnok Fredriks gate, og mange av de andre navnene her har sagt oss at finner bruker veldig mange unødvendige bokstaver. Læreren opplyste oss om at de har hele 15 kasus i språket! Stakkars barn som må slite medså mange bøyninger.

Helsinki er en forholdsvis liten by (geografisk målestokk), om jeg har forstått rett. De har ei shopping-gate, og det til å være en like bebodd by som Oslo! I går, da vi gikk på befaring av sentrum, så vi nesten ikke folk ute i det hele tatt! Det virka ganske dødt, og vi har tatt den beslutninga at finner kanskje ikke er ute og fester slik som nordmenn har for vane å gjøre. Men vet dere hva for kult de har her? Gågate under bakkeplan. På en måte. For husene og bilene kjører på vanlig bakkeplan, også er svære sykkel- og gangstier innfelt under. Miljøvennlig by, altså (tror jeg)! Me likey!

Siv finner Finland

Ordspill, vet dere. Men i morgen gjør jeg det - finner Finland, mener jeg. Reisen går gjennom Gardermoen, også lander jeg i hovedstaden i morgen ettermiddag en gang. Det blir et godt tilskudd i hovedstad-samlinga mi. Jeg har jo bare vært i fire hovedstader før (London, Edinburgh og Oslo, mens Singapore og København teller som en halv hver siden jeg ikke vandret utenfor flyplassens avgrensinger).





Men dere? Om dere vil ha et postkort fra dette anonyme sauna-landet, så kan dere like dette innlegget på facebook her, så skal jeg sende en av dere en "ferie"-hilsen, wiii! Det er jo ikke ferie, men det er ferie fra skolebenken. Tiril, jeg og norsklæreren skal være Nordenskorrespondenter, så vi skal høre på politikere og andre foredragsholdere, også skal vi skrive artikler. Siv liker lærerike ting på alle plan! Jeg skal selvfølgelig holde dere oppdatert på et eller annet vis! Snakkes snarere enn dere aner!

Bildene er linket

Gjesteinnlegg; Fotografi som terapi

Da jeg begynte å ta bilder var det ikke i mine tanker at dette var noe jeg skulle bli så knyttet til og så forelsket i. Jeg plukket opp kamera mest fordi jeg syns det var gøy å ta bilder av fine ting, og likte å leke litt med det av og til. På alle mulige måter har denne lille hobbyen som det begynte med, gradvis utviklet seg til å bli noe av det mest dominerende i livet mitt. At dette lille apparatet skulle kunne brukes som terapi og fylle en del av et tomrom var jeg vel uvitende om på den tiden og lenge i ettertid også.

Sett tilbake på min fototid, og de bildene jeg har tatt, så ser jeg tydelig hvor dominert de er blitt av smerter jeg har opplevd og fortsatt sliter med. Jeg merker at det er de dagene jeg sitter med tanker og negativitet at jeg har størst behov for å uttrykke meg selv. Men det er også de dagene det er vanskeligst å uttrykke seg. Det høres kanskje ut som en klisjé, men ordtaket “Art never comes from happiness” er noe jeg vil si meg ganske enig i, hvertfall sett ut i fra egen erfaring. 

Når det eneste jeg ville gjøre med livet mitt, ble dratt sakte men sikkert vekk fra meg i ungdomstiden, var det ikke nok med at smerten ved å miste det man elsker å drive med gnager på innsiden, men også det at hele grunnen til tapet er på grunn av kroniske smerter fysisk sett. Det var (og er fortsatt til tider) en jævlig tid, uten at jeg skal dykke altfor dypt inn på det temaet. Det er ikke noe jeg liker å snakke om, og det er nettopp derfor jeg er så glad i å bruke foto som min måte å snakke og fortelle min historie på. 

Det er ikke dermed sagt at alle dager er smerte og elendighet. Det er litt bedre. Men jeg tror til og med de dagene jeg har det bra, så blir de bildene jeg tar da preget av det underbevisste og vonde som ligger i meg, og fort gjenspeiler de dypeste og mørkeste tankene jeg sliter sånn med. Et godt eksempel er spontane bilder jeg tar. Det er ofte de jeg ser tilbake på og kan kjenne igjen smerten og se selv at det jeg ville uttrykke skinner gjennom. Kanskje det er fordi det er da underbevisstheten får fritt spillerom.

Jeg tror det er mange som kanskje har det sånn, og bruker kunst som en terapi og kommunikasjon til både seg selv og sine nærmeste, og kanskje til og med de er så heldige at de kan dele det med resten av verden. Men jeg tror ikke kunstnere sitter under prosessen mens de skaper noe og tenker ”dette er terapi, dette hjelper”. Jeg tror det er når man ser tilbake på det, og tenker over det, at man ser hvor mye det har hjulpet og hvor mye av seg selv man faktisk har lagt igjen i det. Man har fått uttrykt seg, på en måte som er så sterk, men likevel på mange måter så svak. 

For hvem er det egentlig for? Lager man kunst for andres del, eller for sin egen del? På mange måter blir det jo for begges del, men det er viktig og ikke falle under presset, der alle går for det samme og det som føles trygt. Det er viktig å gjøre det man selv føler er riktig og man selv ønsker å uttrykke, det er da det blir ekte og da det kan brukes som terapi. Kanskje til og med for den som ser på. For jeg tror det er da man kan relatere seg til bildene når det visuelle er genuint og ekte. Og da kanskje man begynner å inspirere andre også, og kan hende er det det beste. 

Bilder og tekst av Maiken Bull  
(Se også flere bilder på Flickr-kontoen og facebooksida hennes. Det er en ordre fra moi, Siv!)

Mitt sanne navn

Jeg har forandra meg veldig de siste månedene. Gjennom sommerferien og disse høstmånedene som har flydd forbi, har jeg tenkt mye og fundert på hvem mitt innerste veser er, og hva jeg vil oppnå i livet. Mitt sanne navn, som jeg enda ikke har funnet1, er ikke det som det tidligere var. Det må jo faktisk være veldig annerledes enn det det kanskje var i vår. Men alle forandrer vi oss over tid...



I blant brenner en ild så kraftig, at tårene renner. Det virer som om det ikke er mulig å ende all galskap som finnes i verden, og jeg føler ikke jeg strekker til. Jeg har ikke uendelig med kraft eller spesielle evner som kan velte fjell eller folks tro. Ikke kan jeg lese tanker eller gjøre meg usynlig. Jeg kan ikke engang svinge et sverd!

Spillet forteller ikke hvor jeg skal plassere spillbrikkene, og jeg føler meg tom og liten i forhold til den store verden som befinner seg i hvert et fiber vi ser og berører. Jeg er usikker på om verdiene jeg alltid ha satt så høyt er riktige eller forvridde fragmenter. Skal jeg være falskt beskjeden eller skryte uhemmet? Skal jeg snakke som en foss, så det ikke forekommer pinlige stillheter, eller trekke meg litt tilbake, så fienden ikke får for mye makt med den nye kunnskapen om meg? Jeg kan litt om alt, men ikke mye om noe. Skal jeg nå bare vente å se hvor vinden fører meg?

1 Med god inspirasjon fra Arven-syklusen

/Bildene er linket

Positivitet i den høstre hverdagen

☼ Jeg er ferdig med ei veldig tung, trøtt og trasig uke.
☼ Jeg har, bank i bordet, ikke fått dårligere enn 5 på prøver og innleveringer i år.
☼ Sola har gitt oss dagslys de fleste dager den siste tida.



☼ Om ei uke reiser Tiril og jeg til Finland sammen med norsklæreren!!
☼ Da skal jeg møte Trillemor på Gardermoen!
☼ To måneder til jul og juleferie!



☼ Jeg har lest mye de siste dagene, selv om jeg stresser med å gjøre andre ting ferdig.
☼ Arven-syklusen i mitt hjerte ♥ (Altså både Eragon, Safira, Roran, Arya, Gleidr og alle de andre)
☼ McFly er overalt for tida, og det er godt etter en altfor lang tørkeperiode. 

/Bilder linket

Hva slags positive ting har dere bitt dere merke i denne oktoberuka?

Amnesty

Det blir ikke noe OD på hverken meg eller skolen min i år, trist nok. Men jeg håper mangemange av dere som leser bloggen vil få mulighet til å jobbe for ungdommene i Nepal, selv om jeg ikke får det. For å lette hjertet litt, og for å hjelpe til på et annet plan i stedet, sa jeg ja til å gå med bøssa på søndag. Gult er kult, og spesielt når det blir brukt til å hjelpe i gode saker gjennom Amnesty International. 

Pengene via bøssene og fra folket, går til kampen om ytringsfrihet, og de skal brukes på følgende fem plan (informasjon funnet her)

1. Gi støtte og beskyttelse til de som tør å utfordre urettferdighet, 
2. Hjelpe ofre etter væpnede konflikter så de kan oppleve rettferdighet, 
3. Presse internasjonale regjeringer som ikke beskytter innbyggerens menneskerettigheter tilstrekkelig,  
4. Støtte folket i Tunisia og Egypt som prøver å opprette fredelige og demokratiske samfunn etter den "nye våren" og  
5. Prøve å gripe inn når store og små selskaper bryter menneskerettighetene.

Jeg håper dere gir noen kroner når bøssene kommer på døra på søndag. Om det ikke kommer noen innom, eller om dere er bortreist, kan dere ringe 820 44 110 og dermed gi 200,- til Amnestys arbeid.

Kakemonster...?

Næææh, jeg er riiimelig kresen på kaker, jeg. Etter at jeg kutta ut superusunn mat, (som altså spises på lørdager only - det heter ikke godteridag uten grunn), har jeg blitt ekstra kresen på godsakene. Om jeg først skal spise noe som er usunt, så må det være verdt det!! Og uansett om det i bunn og grunn burde være ei kake jeg liker, må de se riktige ut for at jeg skal smake på dem!

 
1. Caramel Shortbread

2. Blåbær-rullekake

3. Napoleonskake

4. Brownies

5. Ostekake



6. Gulrotkake

7. Eplekake

8. Oreokake 

9. Suksessterte

Men i bunn og grunn frister ikke kaker sånn kjempemye. Utenom blåbær-rullekake og napoleonskake. Og et skikkelig saftig brownies-stykke. Om jeg er sulten. Caramel Shortbread kom jeg på helt i slutten, men den sluker jeg på null komma niks, uten å bli spurt!! Gjærbakst, det er jeg derimot utrolig svak for... Men ikke noen marsipankaker her i gården. Ikke skumkaker, kremkaker eller sukkerbunn-kaker heller. Så da er jeg egentlig spart de fleste kalorier i bursdager. Hei og hopp. Hvilke kaker ville dere frista meg med?

/Alle bilder er linket!

Bilens vedlikehold

Om man skal ha bil, må man også vite hvordan man holder den ved like. Jeg som feminist er veldig oppsatt på at jenter også kan skru og mekke om vi vil, så pappa ble vel ganske letta over at jeg hadde godviljen vendt til oppgaven å skifte til vinterdekk. Nå vet jeg hva jeg skal gjøre om jeg punkterer langs veien, uten å måtte stå som ei intetanende sminkedukke som venter på den reddende prins på sin hvite hest.

Nederst her var pappa i full gang med oljeskift. Jeg vet hva som skjer, men jeg skal ikke skryte på meg å ha gjort det selv. Enda.

Dagens tanker

Vet dere, tanker er en veldig rar ting. Man tenker tanker døgnet rundt, men i det øyeblikket noen spør hva du tenker på (les: du skal blogge) er du i et fredfylt øyeblikk, og ingen tanker renner over det berømte glasset. Hva tenker man på da, da? Jo, det skal jeg fortelle dere. Alt på én gang.

Jeg tenker mye på hva jeg skal bli. Dere vet: Det spørsmålet alle spør om når man møtes. "Heeeeei, hvordangårdet - hva skal du bli når du blir stor?" Det er som om alle har en hemmlig overenstemmelse om å mase til den spurte blir sprø. Hvordan kan det være meninga at en ungdom på 17 år skal vite hva hun skal bli? Jeg skal jobbe i minst 40 år, og da vil jeg ikke sløse bort 6 års utdanning for å finne ut at jeg overhodet ikke vil jobbe i den bransjen når jeg er ferdig. Nemlig!

Andre tanker går til hobbyene mine. Som jeg ikke lengre vet hva er. Det er nemlig det tankene går ut på; Hva slags hobbyer er det egentlig jeg har for tida? Enda et spørsmål folk spør om når man møtes. Jeg tror ikke jeg brenner for gitar og synging lengre, for å ta et eksempel. Når jeg blir spurt om å opptre, sier jeg ikke ja fordi jeg har så himla lyst. Det er mest for å hjelpe arrangørene som trenger underholdning til et arrangement. En hobby burde man ha for sin egen del, ikke for andres. Jeg liker å gjøre litt av alt - prøve meg fram til jeg finner ut hva jeg virkelig brenner for. Men er det ikke flere som tenker på disse spørsmålene, da?

/Bildene er linket

This century's shopping - Siv's bad conscious

Dere... Jeg er en skikkelig hykler. Unnskyld. Jeg legger ut i det vide og det brede om hvor materialistiske vi vestens mennesker er, og spesielt ungdommer nå til dags, som vokser opp med det, også tar jeg meg en dagstur til 'byen' og bruker 2000,- som om det var null og niks. Where's the sense at?




Okei, så har jeg sett etter en opptaker i lange tider, og i tillegg måtte jeg jo nesten bruke opp gavekortet jeg fikk i mai. Joda, bukser trengte jeg også, da de fleste jeg hadde fra før har vært så hullete i skrittet at de ikke lengre kunne reddes. (Trust me - profesjonelle fikk se dem. Ingen hadde troa på livet etter døden). Ja, og ringperm og rutebok - skolearbeidet krever jo litt. Men de skoene... De trengte jeg jo strengt tatt ikke. To par finsko og et par støvletter holder egentlig mer enn nok. 300,- var ikke den dyreste prisen, og akkurat derfor ble jeg lurt til å kjøpe noe jeg ikke trenger.

Jaja, kjøpt er kjøpt og spist er spist. Hvordan skal jeg kunne være skikkelig blogger uten skikkelig bloggersko? (....) Den fargerike greia er forresten en sports-bh. Som jeg trenger når alle de andre er på vask. Mer penger ble brukt på bytur, men verdens beste pappa betalte både nye vintersko og teorien. Dere er jo forutseende genier hele gjengen! Jeg besto, og mer så det - Hurra!

Bloggupdate og sånt

Uten noen tematisk sammenheng, slenger jeg herved dette innlegget ut i cyberspace for all to read. I går kjøpte jeg denne symbolske møkkaovnen i konkurransepremie til IdaPida, hurra! Tusen takk for at dere tok så godt i mot den helt annerledese konkurransen! Kanskje suksessen kan gjenta seg? Wiiii!

Ellers kan jeg meddele at det skal bli godt med to dager ekstra fri - høstferie på torsdag og fredag - og at jeg leser til teoriprøven. Eksakt prøvedato holder jeg derimot hemmelig. Sånn, i fall jeg stryker. Det hadde vært überflaut. Utenom det, så er hjernen overraskende tom... Skole tar mye tid, og den probemstillinga kjenner vel de fleste til. Men all læring er... god læring! Heisann hoppsann, og ha en super dag!

Kjoler og underskjørt

Kjoler er fine, de. Det finnes så mange fine kjoler, også jenter i kjoler, da. Vi jenter må jo bare være helt uimotståelige i kjole. Men jeg føler meg alltid så utilpass, dollet og stivpynta når jeg har på meg kjole. Sukkersøtt og bling-blingete. Sånt som hører kjoler og fine arrangementer til. Det er bare ikke helt meg, det.

Man kan ikke hoppe og veive med hendene når man har på kjole. Ikke kan man lage rare grimaser, ha dobbelthake eller grevinneheng i kjole, heller. Oppførselen skal være stilren, man skal ha tålmodighet og pripne vaner. Skoene, tilbehøret, håret og sminken skal matche antrekket: Og ingen av disse ligger i min natur. Da er jeg flinkere til å hive på meg ei finere bukse og en topp. Løst, ledig og tilgjengelig for eventuelle arbeidsoppgaver. I kjole blir man låst. Ubehjelpelig. Så alt for ubehjelpelig og utsatt. I kjole forventer man egentlig at det meste blir servert på sølvfat.

Alle andre er så utrolig pene i kjoler. De har ny kjole ved hvert arrangement, ny hårfrisyre og ny sminke. Jeg mangler egentlig alt på den korte lista. Det har bare aldri interessert meg. Og når det da er forventa at man stiller i pene klær, trekker jeg som regel det korteste strået. Pent kledd - joda, men ikke Disney-prinsesse-fint. Ikke galla-fint. Ingen lange kjoler, skjørt eller underskjørt. Jeg heller vel mer mot den røffe stilen, med skinn og støvletter. Det trengs mindre planlegging. Og nå lurer jeg selvfølgelig på hva dere tenker om finere kledt-arrangementer!?

/Bildene er linket

Hekla-konsert

Endelig fikk vi oppleve Hekla-konsert i egen bygd, etter uker med venting. Det var sinnsykt stemningsfult, med applaus og hoing opp til taket. Gjengen i Hekla Stålstrenga er humoristiske, veldig musikalske og også utrolig hyggelige!! Som arrangør, bygdejente, ungdom og publikum, må jeg si at gårdagen gikk over all forventning og sier meg godt fornøyd med arrangementet.



Full sal til akustisk opptreden er utrolig rått, og at NRK var der for å lagre opplevelsen på film var litt utenom det vanlige. Arrangørstaben vår med superhjelpere hadde fiksa giga-seil med logo, som Hekla-gjengen kan bruke som backdrop, buttons med ansiktene deres på, Hekla-såper og überstilig scenerigg. Det ble solgt lodd, kaker, popcorn og merch. Skikkelig stemning!



Og som dere ser, stakk jeg av med ei T-skjorte, som vi alle fikk hver vår av som gave fra bandet, også kjøpte jeg "Makramé"-CD-en deres, signert! Vi var ikke helt klare for å bli tatt bilder av etter konserten, ettersom arrangører vanligvis holder seg bak rampelyset. Det gikk som det gikk, det også. Å bli satt pris på etter timer med jobbing, det er jo uansett stas!



Som sagt: Vellykka til tusen. Og i dag er man litt sånn... dagen derpå. Nå trenger ikke folk bli snakket hull i hodet om denne konserten lengre, heh. Så får vi heller se hvor mye fornuftig som blir gjort i dag. Sikkert ikke så mye! Da synes jeg nesten mer synd på Hekla som kjører videre i bobilene sine, og allerede har spilt en konsert i dag!

For siste gang - Cover

Nå har jeg brukt så mye tid og energi på samfunnsproblemer de siste dagene, at jeg kobler ut med litt musikk. (Ikke lenge, selvfølgelig, for hva skjer om alle de som bryr seg slutter å bry seg? Da blir det... ikke noen fin verden å leve i, tror jeg.)

En av pappas kollegaer lånte meg en opptaker, så jeg kunne få prøve den, og her er produktet. Sangen er jeg veldig glad i, og den bringer med seg mange minner fra barneskolen. Håper dere liker den - og hei, om det er noen sanger dere vil jeg skal prøve meg på, så tar jeg utfordringer på strak arm!



Ps. Jeg trekker vinneren av den fiiine konkurransen mandag 8/10!

Deprimerende latsabber

Vet dere hva som gjør meg supertrist og provosert? Hvor late og egoistiske ungdommer er nå. Iallfall tendensene jeg ser på min egen skole. Det er OD jeg tenker på. Operasjon Dagsverk, der man kan jobbe en hel skoledag og tjene 400 kroner til årets aksjon. En aksjon som kan hjelpe 25 000 kastesløse ungdom i Nepal til å få seg et års skoleutdanning. Ja, for det må jo være egosentrisme som driver så mange til å si nei til å gi noen timer av sin dag - til å hjelpe en annen ungdom ut av elendighet?

Jeg skal ikke gre all ungdom under én og samme kam. Klassen min, for eksempel, de er superflinke. De gjør meg glad. 74% av 27 stykker sa ja til å jobbe på OD. Om hele skolen hadde hatt en ja-prosent på 74%, ville vi som vil hjelpe, fått hjelpe. Men når de fleste sier nei, er det ikke hensiktsmessig å sette av en hel dag til OD. Og det gjør meg trist. Jeg har lyst til å tro at elever sier nei fordi de ikke vet hva disse hardt arbeidede pengene går til. Derfor skal jeg dele med dere hva pengene fra årets aksjon går til.

OD har som formål å hjelpe ungdommer i dårligere stilte deler av verden, til å få sin rett til utdanning. Ungdom hjelper ungdom. I år kan en kasteløs ungdom i Nepal gå på skole et helt år, om tre stykker i Norge jobber inn 400 kroner. Et helt år! Personen kan lære å lese, skrive, få et grunnlag for å få seg jobb. Han eller hun kan lære om likestilling, seksualitet og helse. Alt det som vi tar for gitt, vet ikke de om en gang. Om alle jobber noen timer hver, kan det gjør et helt livs forskjell.

Jeg håper at flest mulig sier ja til OD. Det skjærer meg så langt ned i hjertet når nei-ene ruller etter hverandre, at tårene ikke kan stoppes. De fleste kjenner kanskje ikke til en sånn følelse - en ild som brenner i dypet av skrotten - men jeg er sikker på at verden kunne blitt mye bedre om alle lette etter den følelsen. Iallfall prøve å late som om de har et engasjement. Ta den rette avgjørelsen - Gjør det som er best for flest mulig. (Ps. Dere som er sjuke og ikke kan hjelpe - denne er ikke rettet mot dere. Dere har andre måter å hjelpe på, det er jeg sikker på!!) Se mer om årets aksjon, om OD, årets film eller om alternativt dagsverk på OD.no

/Alle bilder er linket