Hemmeligheten

Siden jeg fikk 6 på tentamen bokmål denne våren,
skal dere få lese hele teksten min, uforandret!
Litt stolt må man jo ha lov å bli!


Jeg burde aldri vært så tankeløs. Hodet mitt burde ikke ha vært i en annen verden den natta. Jeg kløp meg selv i arma, men kjente ingenting. Den eneste følelsen som brøt gjennom var den ekle følelsen i magen. Følelsen av å savne personen i mitt liv.

”Kommer du Marthe?” Jakob begynte å bli utålmodig nå. Jeg børstet kjapt gjennom det lange, brune håret mitt, og sprang ned trappa der Jakob sto og ventet. Han hadde på seg en grå dress, sort slips og sorte lakksko som matchet perfekt. ”Det tok sin tid” sa han, og smilte lurt. Hånden hans strøk over det blå kjolestoffet som han selv hadde valgt ut til meg. ”Men det var verdt det. Du ser strålende ut, enda mer enn vanlig! Den framhever virkelig øynene dine.” Han kysset meg lett på leppene, så han la ikke merke til rødfargen som hadde funnet plass i ansiktet mitt. Han åpnet ytterdøra for meg, og fulgte etter meg inn baksetet til den sølvfargede BMWen som tilhørte faren hans.

Musklene i kroppen strammet seg automatisk til dette minnet. Festen hadde vært helt ok, men vi var der ikke lenge. Jakob hadde nemlig bestilt hotellrom til oss for natten. Rundt midnatt kom vår private sjåfør for å frakte oss dit. Jeg kjente lukten av Jakob på rommet mitt. Det var ikke lenge siden han var her sist, men det føltes som år. Jeg tenkte på kvelden på hotellrommet, og det kilte i magen.




















”Går det bra med deg?” Jakob snudde seg mot meg og sendte meg et strålende blikk med sine smaragdgrønne øyne. Jeg var i ekstase. ”Om det går bra med meg? Jeg har det stålende!” Jeg gliste tilbake og strakte meg der jeg lå i senga ved siden av ham. Jeg hørte en og annen bil kjøre forbi langt der nede på veien, og kjente Jakob tett inntil huden min.
Lite visste jeg den gangen at en strålende kveld kunne gi konsekvenser. Det tok ikke mange ukene før jeg begynte å gli bort fra personen i mitt liv. Selv om det ville forandre tilværelsen min for alltid, ville jeg ikke kalle det en feil. Jeg ville heller kalle det en ubetenksomhet. Vi burde begge tenkt over hva vi gjorde den natta. Jeg hørte noen på kjøkkenet i naborommet. Etter skrittene å dømme, gjettet jeg at det var mamma. Hun ante sikkert fred og ingen fare mens hun kokte tevannet sitt.

”Marthe, vi må holde dette hemmelig.” Jeg hadde aldri sett Jakob så alvorlig før. ”Hvordan skal vi klare det? Alle vil merke det etter hvert!” Stemmen min gikk opp en oktav. Jeg hadde hendene mine samlet inni Jakobs hender. Jeg kunne luktet usikkerheten i lufta. ”Jeg er ikke helt sikker. Vi må i alle fall prøve å være mye sammen blant folk. De vil ikke skjønne noe med det første.” Han så bekymringsfullt på meg. ”Vi må passe på ryktet vårt. Pappa vil stoppe skolegangen til oss begge om han får vite uråd.” Det så ut som om noe spiste ham opp innvendig, som om han var uenig med seg selv.

Syv måneder hadde det gått siden hotellnatta. Vi kunne ikke ha denne hemmeligheten alene lenger. Folk hadde begynt å merke at noe var i gjerde. Jakob hadde sagt seg enig. Han var redd for helsa mi. Jeg hørte det knake i ryggen, men jeg kjente bare den velkjente følelsen i magen. Nei, det kunne nok ikke forbli noen hemmelighet lenger. Vi trengte hjelp for å gjennomføre dette. Jeg aktet ikke å miste meg selv, selv om Jakob og jeg skulle bli foreldre.


Hva er meninga di om novella mi?
Og som dere vet, tar jeg imot kritikk som alltid, selv om jeg fikk 6 av læreren ;)

Siv
xxx