Ja, jeg er annerledes

... Og jeg har alltid elska det. Da jeg vokste opp gikk jeg mot strømmen, både bevisst og ubevisst. Mamma og pappa laga meg tydeligvis med en annerledes-miks allerede før jeg hadde noe å si om saken: jeg ble født ginger, venstrehendt og som halvt utlending. Da jeg begynte å få egen personlighet viste det seg ganske fort at jeg var veldig glad i å prate. Og at jeg var A-menneske, i motsetning av majoriteten av vennene mine. Sistnevnte var egentlig bare et problem når jeg hadde, og var på, overnatting hos mine jevnaldrende.

Jeg ble interessert i å lære nye ting, og spesielt likte jeg å gjøre det bra på skolen. Noen ville kalt det å være skolelys, og det ville jeg vært enig i. Jeg elska å lese bøker, mens de fleste andre barn foretrakk å spille fotball. Da jeg var åtte begynte jeg å spille kornett, lærte meg noter, begynte i korps. Det var jeg derimot ikke aleine om, og det var aldri sett på som nørd i min oppvekst. Jeg begynte å spille gitar og trekkspill. Sistnevnte er nok det jeg selv synes er mest nørd.

Som barn var jeg aldri interessert i klær. Jeg fikk høre ganske ofte at klærne mine var merkelige, og spesielt rart syntes de andre barna det var at jeg ikke brukte dongeribukser. Jeg holdt på å legge til at "Jeg brukte mascara fra tidlig alder, men har aldri brydd meg så mye om sminke". Dette er jo ikke helt sant. Jeg har aldri brukt masse sminke, men i overgangen barneskole til ungdomsskole brukte vi alle både eyeliner, mascara og foundation.

Men jeg har så lenge jeg kan huske vært både utadvent og ganske ekstrovert: jeg ville alltid være med andre mennesker. Bestemor sa nylig om lillesøster og meg: "Dere måtte alltid være sammen med venner, selv om dere hadde hverandre." Jeg elska å snakke med de andre barna på lekeplassen i Sverige, og har alltid likt å stå på en scene, om det var skuespill eller med en gitar. Også var jeg glad i å ytre meningene mine, også om alle de andre mente noe annet enn meg.

Her i Trondheim er det jo annerledes å være nordlending blant alle søringene. Men det er ganske gøy, for da kan 1) jeg spille på alle stereotypene om nordlendinger, og 2) noen av mine "annerledes"-trekk unnskyldes med at jeg er nordlending. Selv om jeg var akkurat like annerledes hjemme. (Jeg tror mange nordlendinger opplever det samme. Man er ikke helt som de andre nordpå, flytter sørpå også passer man plutselig inn som nordlending). Jeg kan godt være en ambassadør for nordlendinger, jeg.

Det å være A-menneske som voksen er ikke alltid like lett når man blir trøtt når klokka bikker 21. Å holde ut til folk blir brisne på fest kan i blant være tøft. De gangene festene er skikkelig morsomme og jeg blir like lenge, får jeg derimot skryt og gode ord fra de andre. Å stå opp tidlig dagen etterpå derimot, har jeg aldri sett noe negativt ved. Det er deilig å være våken før verden står opp.

"Hvorfor er det så viktig for meg å sette meg selv i bås hele tiden? Hjernen min bruker så mye energi på å alltid plassere meg i rett kontekst og det er sykt teit."

Men der jeg er mest annerledes, er nok allikevel hvordan jeg alltid krever oppmerksomhet. Jeg blogger, vlogger, chatter, tekster og skriver. Nå er jeg ikke lengre i avisen slik jeg pleide da jeg bodde hjemme, men jeg finner alltid en måte å få mer oppmerksomhet på. Som en venninne sa for noen uker siden: "Nei, Siv, jeg har aldri skjønt hvorfor du trenger så mye oppmerksomhet".

Jeg vil bli sett, likt, snakka om og til. Jeg snakker høyt, ler høyt, er overalt og liker å snakke med hvem det skulle være. Jeg er glad i dype samtaler og tullete samtaler. Jeg mener noe om det meste og kaster meg på det som skjer. Mitt engasjement inkluderer det som skjer rundt meg i samfunnet, og folk som jeg har lyst å bli kjent med. Samfunnet sier vel helst at du ikke skal skille deg ut, men jeg har ikke tenkt å late som jeg er noen andre for å passe inn i en stereotypi som samfunnet vil presse meg inn i.

Jeg tror jeg alltid har vært sånn, og i perioder tenker jeg over at mange sikkert synes jeg er litt mye. Spesielt har jeg lagt merke til min egne kritiske sans denne høsten, ettersom jeg det siste året har vært så lite meg selv som jeg kunne komme. Det siste året har jeg vært litt anti-Siv; Ikke trengt oppmerksomhet, helst være for meg selv. Det kom veldig brått på å være seg selv igjen i høst. Hele Siv på én gang, uten noe forvarsel. Plutselig en trang til å produsere ting og bli sett.

I blant tenker jeg at det kanskje hadde vært bedre om jeg bare var halvparten så mye meg. At folk hadde likt meg bedre. At livet hadde vært lettere. (Som Gudmor Bella sa i konfirmasjonen min: "Den som stikker seg fram må tåle kritikk.") At det er noe galt med meg som krever så masse oppmerksomhet. Vennene mine er jo ikke sånn. Jeg er heldigvis ærlig om det, så vennene mine vet at de må la seg høre fra i blant. Og jeg har masse venner som setter pris på meg for den jeg er. Jeg får høre at jeg er tøff og kul, og aldri har noen sagt at jeg er krevende, selv om jeg kanskje innbiller meg det selv i blant. Så min personlighet må jo være en av grunnene til at de liker meg.

Jeg er vel alltid litt redd for å være for mye. Kanskje det er akillesen min, spesielt når det kommer til romantiske forhold. At jeg er redd for å være for mye for ett enkelt menneske. For engasjert. At det skal skremme folk bort. For jeg er veldig dårlig til å late som jeg ikke er interessert. På mange måter er nok redselen for å være for mye en av grunnene til at jeg holder mange folk rundt meg til enhver tid. Jeg kan ikke ha få venner, i frykt for at de skal få for mye av meg. Jeg er en ekstremt ekstrovert person, og da må jeg ha mange kort å spille på; Både for å ha noen som kan stille opp på kort varsel, men også for å avlaste alle andre venner. At ingen får en overdose Siv.

Så jeg veit jeg er annerledes. Og det trives jo egentlig godt med det. Jeg hadde syntes det var veldig kjedelig å være som alle andre. Men også ekstroverte, utadvente, oppmerksomhetssyke mennesker har dager der man lurer på hvorfor man er som man er og gir seg selv tyn for å tolke alt i verste mening. Heldigvis digger jeg meg sjæl, og jeg har mange venner som gjør det samme!

Høydepunkter etter jeg flytta hjemmefra

Jeg lever alltid framover. Jeg vet hva jeg gjør to uker fram i tid, men jeg husker ikke hva jeg gjorde i forgårs. Det er litt synd at jeg glemmer alt jeg har oppnådd og hele tiden higer etter nye mål. For å minne meg selv på hvor mye kult jeg har gjort de siste årene har jeg valgt å kompilere en liste med kule ting jeg har gjort de siste fem-seks årene.

Ble valgt til leder av linjeforeningen Nabla
Det var 2016 og jeg gikk i andreklasse på fysikk og matematikk da linjeforeningen valgte meg som leder. Da jeg flyttet til Trondheim hadde jeg ingen ambisjoner om å ta verv, spesielt ikke et slikt prestisje-verv. Det skulle være forbeholdt viktige og seriøse folk. Etter et år i styret ble jeg derimot overbevist. Det er noen år siden, men det er mitt største ubetalte verv å sette på CV-en. Det var en 100% jobb på siden av 100% studier. Den største lærdommen fra det året er at selv om man er uenige om et mål, kan man allikevel godta avgjørelsen og jobbe som et samla team for å få gjennom en bra løsning. Dessuten førte dette året med seg mange bekjentskaper og venner som jeg enda tar glede og lærdom fra tre år etterpå.

Møtte yndlingsbandet mitt, McFly
Det var juni 2016, og lillesøsteren min og jeg dro til Oslo for å se McFly som da var oppvarmingsband for One Direction. I stedet for å bli igjen for å se hovedbandet, løp vi ut av Oslo arena da McFly var ferdigspilt i håp om å få et glimt av dem før de kjørte avgårde. Etter mye hyling og venting kom de kjørende ut i maxitaxien sin og lot oss komme inn. Der fikk vi noen ord og et bilde hver før vi gikk hjem i lykkerus og gledestårer.

Løp 10 km i et løp 
For min del var ikke det største problemet å løpe 10 km, for det er noe jeg har gjort noen ganger. Mitt største problem er å delta på ting der det er veldig mange andre mennesker. Under Trondheim Maraton nå i september var det, bare i puljen for 10 km, rundt 1900 stykker som deltok. Ikke bare persa jeg (1t3min49sek), men jeg møtte opp for å løpe selv om jeg ikke hadde lyst overhodet. Dagen før hadde jeg skadet fingeren ganske mye (se punkt under "skader"). Venninna mi, Karine, troppet opp som støttekontakt og var en av hovedgrunnene til at jeg faktisk gjennomførte til slutt.

Couchsurfing
Litt som Airbnb, bare at man ikke tar betalt for det, har couchsurfing introdusert meg til en mengde spennende folk. Jeg prøver å møte noen nye og lokale mennesker på alle plasser jeg drar, fordi det gir en mer autentisk opplevelse av en ny plass. Dessuten gir det en opplevelse i hverdagen å la tilreisende overnatte på sofaen hos meg. Jeg har fått veldig mange gode venner og opplevelser gjennom couchsurfing.

Vært i 14 nye land
Høsten 2014 fikk jeg være med den gamle VGS-læreren min til Canada på konferanse (det finnes et gammelt blogginnlegg om det). Våren 2016 arrangerte en av mine kamerater en klassetur til CERN i Sveits. Høsten 2016 ble jeg med Natur og Ungdom til Russland for å besøke Kola atomkraftverk. Jeg dro med kjernefamilien til Tanzania jula 2016. Det var en kul opplevelse, med safari, bading, nye mennesker og masse spennende mat.

I 2017 var jeg tre uker i Asia som en del av tredjeklasse-ekskursjon på NTNU, og da var jeg innom Japan, Vietnam, Kambodsja og Thailand. Elska Vietnam og vil gjerne tilbake, mens Thailand må jeg tilbake til fordi jeg bare var to dager i Bangkok. Samme høsten besøkte jeg også ei venninne som var på utveksling i Spania.

I fjorsommer dro jeg på "interbus" (høres ikke like kult ut som interrail) gjennom noen av landene i Europa; Danmark, Nederland, Tyskland og Frankrike. Da besøkte jeg en blanding av studievenner og couchsurfere. Også i sommer tok jeg buss gjennom Europa, denne gangen sammen med søsteren min og helt ned til Italia, der vi var i tre hele uker.

Skader
Jeg er ikke en person som skader meg mye, og jeg har aldri brukket et bein. Etter jeg flytta til Trondheim har jeg derimot kutta fingrene en del ganger. Alle gangene har jeg nesten besvimt, og det har tatt litt tid for sårene å gro.

Første gangen var våren 2016 da jeg kom hjem fra trening sent på kvelden og skulle lage meg kveldsmat. Å skjære vårløk med lukkede øyne er ikke noen god idé, for å si det sånn. Jeg ringte en taxi og satt på legevakta og gråt ganske lenge mens jeg syntes synd på meg selv. Våren 2019 drev kollektivet og flytta og jeg la alle kjøkkenkniver i en boks, med eggene opp. Da jeg etterpå skulle legge mer i eska, slo jeg knoken på en av knivene. Kjempeteit.

Den siste skaden jeg fikk var dagen før jeg løp under Trondheim maraton i høst. Jeg skulle resirkulere min gamle laptop og fant ut jeg måtte ødelegge harddisken for å kvitte meg med personlig informasjon. En kompis åpna den opp og ga meg det som så ut som en mini-CD. Jeg har jo knekt mange CD-er i mitt liv, så jeg satte i gang på samme vis med denne. I etterkant fant jeg jo ut at den er laget av 100% glass. Så den gikk rett i fingeren. Nå har jeg et arr på venstre pekefinger, men heldigvis har jeg fingertuppen i god behold!

Gått til psykolog
I fjor høst ringte jeg endelig en psykolog, lik de fleste mennesker som moter seg opp for å ringe fastlegen som man aldri drar til. Det var mest for hjelp til å takle en depresjon jeg gikk gjennom. I løpet av 2019 har jeg jobbet meg gjennom mange ting som jeg egentlig syntes var ganske vanskelig, men som nå bare er enda en del av livet. Det er noe av det beste jeg har gjort for min mentale helse.

Hatt mange kule penge-jobber
En av de mest givende jobbene jeg har hatt, har vært et engasjement som nå har vart i fem år. Jeg har vært ansatt hos NTNU og holdt foredrag på VGS, vært med å arrangere forskjellige arrangement (som f.eks. Researchers' Night, Teknologiuka for jenter og Forskningsdagene) i regi av NTNU og sittet i møter med arbeidsliv og fakultet. Jeg har knyttet mange kontakter (aka møtt kule folk) og lært mye behind the scenes og jobbet tett på dem som tar avgjørelser, noe jeg ser som er god erfaring til senere.

Jeg har også jobbet som institutt-tillitsvalgt for institutt for fysikk (beste instituttet, masse bra folk), som jeg følte var litt forlengelse av ledervervet i Nabla. Sommeren 2016 klipte jeg gress for kommunen (se vlog fra det her) og året etter programmerte jeg for Andøya Space Center (se vlog her).

Blitt gudmor 
Gudmor-ungen (aka fadderbarnet) min er ei jente som ble 4 år i august, og det er så gøy å se henne vokse opp til å bli en snakkesalig person med egne meninger. Det er også en god unnskyldning for å holde kontakt med min bestevenninne fra barndommen.

Ridd på hest
Jeg var skikkelig glad i å ri på hest da jeg var lita og vi dro på familieferie til Sverige. De siste årene har jeg under besøk nordpå vært på fysio-behandling på hesteryggen. Det har gitt en slags stolthetsfølelse av å klare noe nytt og krevende, og det toppa seg da jeg klarte meg helt alene i sommer. De andre red ut i fjæra og da min hestekompanjong og jeg skulle følge etter fikk hesten litt panikk. Jeg holdt meg på hesten med bare den ene foten i stigbøyla, fikk roa hesten med tøyelene i ei hånd og tatt de andre igjen. Det var mye adrenalin i bildet, men en veldig god følelse etterpå.

Treningsfreak
I motsetning til barne-Siv, der jeg foretrakk å sitte i sofaen med ei god bok eller film, så brakte voksenlivet med seg lysten til å være i aktivitet. På VGS løp jeg på fjell annen hver dag, men livet som student brakte med seg en forkjærlighet for styrke og lengre løpeturer. Dessuten hadde jeg plutselig folk å trene med. Trening ble en unnskyldning til å møte venner gjennom hele uka, og på et tidspunkt ble jeg omtalt som PT-Siv av noen venner. Jeg lærte meg å ta pullups og masse pushups! På et tidspunk måtte jeg trene seks dager i uka for å kunne leve med meg selv, noe jeg ikke tror er helt sunt. I dag trener jeg når jeg føler for det, men jeg går mer turer enn jeg løper dem.

Veggislivet
Jeg flytta hjemmefra og var egentlig litt lei av kjøtt. Dessuten var det billigere å være veggis enn kjøtteter. Og mer miljøvennlig. Etterhvert lærte jeg meg mange nye skills på kjøkkenet og kjøpte inn masse spennende krydder. Jeg lever egentlig ganske greit som flexitarianer i dag, der middagene er veggis, men pålegget kan være kjøtt – ost blir litt kjedelig i lengden. På den måten kutter jeg kraftig ned på mitt årlige kjøttforbruk.

Andre ting
- Blitt så mye mer komfortabel i kjoler og skjørt, og jeg har lært meg litt sminke.
- Bodd i fire forskjellige kollektiv og med åtte forskjellige mennesker.
- Tatt mer enn 300 studiepoeng.
- Har lært å programmere i blant annet Matlab, Python og C++.
- Har lært å bruke Linux sitt filsystem og jobbe i kommandovindu.
- Lært å pusse sko.
- Blitt kjent med mange mennesker med forskjellig bakgrunn fra meg, noe som har utvidet min horisont og forståelse for «de andre».
- Feira to stykk jul uten foreldrene mine, både jula 2017 og 2018. Det går mot nok en jul i Skottland med den skotske delen av familien.
- Blitt flinkere i videoredigering og laga min mest meningsfulle video så langt, nemlig en om homofili.

"Når du får deg kjæreste, Siv"

Kommentaren kommer en gang i blant. «Men når du får deg kjæreste, Siv...» Og det er jo forståelig. Vennene mine venter bare på at min drømmeprins skal komme ridende på hesten sin (se tidligere innlegg). De forteller meg at jeg fortjener både gull og grønne skoger, og at de er sykt spent på å møte min framtidige utkårede. Men det er noe grunnleggende kjipt med en sånn forventning til framtida.

For hva om jeg ikke får meg kjæreste? Det er ikke det at jeg vil være aleine til jeg dør, men man kan ikke planlegge livet sitt rundt hva som kanskje skjer i framtida. Å vente med å leve fordi man venter på en partner in crime å gjøre ting med, det synes jeg er en trist tanke. Det er jo så mye jeg har lyst til å gjøre, og jeg har ikke lyst til å vente til jeg er et ukjent antall år gammel. Hva skal jeg gjøre mens jeg venter; råtne?

Det føles også litt merkelig å snakke om dette når jeg ikke har hatt en kjæreste siden barnehagekjæresten da jeg var 4 år gammel. Jeg har jo aldri hatt en kjæreste, og for meg gir det ingen mening å være i et forhold. Jeg er vant til å fikse ting selv og be venner med på sosiale greier. Selvfølgelig hadde det vært hyggelig med noen som bryr seg litt mer enn alle andre, spesielt når majoriteten av mine venner nå er i forhold. Men hvor avhengig skal jeg trenge å være av ett enkelt menneske? Jeg har jo en horde av venner. Forhåpentligvis også når alle reiser hver til sitt og stifter familier.

I love you, and I am content without you.

           - Sarah Perry, The Essex Serpent


Jeg har høye krav til en eventuell partner og det er uten tvil en av grunnene til at jeg enda er singel. Men hvorfor skal jeg ikke det? Damer har måttet ta til takke med dårligere matches i tusenvis av år. Hvorfor skal jeg også det? Jeg tenker jeg fortjener å være singel fram til jeg finner noen som godtar meg for den jeg er og ikke må begrense mitt jeg for å passe inni en boks med forventninger. Med mindre en mann er verdt å slå seg ned med, har ikke jeg tenkt til å godta noe annet enn min egen lykke. Og til dags dato er den i mitt eget selskap.

Men jeg må snart gi meg selv lov til å innrømme at det hadde vært fint med noen som bryr seg litt ekstra. Det bare føles som om jeg da åpner en dør til en verden der jeg må være ufullstendig. En ny era der jeg mangler noe viktig i livet mitt. En verden der jeg tenker på alt det jeg ikke har. Jeg skulle jo være selvstendig business woman that need noone, no man. En såkalt strong, independent woman. Men jeg er et menneske. Og dette mennesket har flere følelser enn det er plass til i en liten kropp. Alt blir kjempebra og kjempegøy, men også kjempetrist. Og det hadde vært fint med noen som kan dele alle disse hektiske følelseøktene av en berg-og-dal-bane. Kanskje en som sender uoppfordrede meldinger for gøy og som ser at jeg må imøtekommes med initiativ.

Det er også lettere å møte verden som singel hvis man har valgt den single tilværelsen selv. Både ovenfor seg selv, men også i møte med andre mennesker. Så det er vel egentlig litt sårt å skulle innrømme at jeg føler meg litt ensom i blant.

Dette innlegget endte opp med veldig motstridende følelser, men det er sånn hodet og hjertet mitt har jobbet det siste året. Følelser mot fornuften. Tankene mot kroppen. Og det å innrømme mine egne svakheter er det vanskeligste og skumleste å gjøre. Men jeg tror også det er viktig for å komme seg videre.

En verden av tanker

Bare en kort notis angående mitt forrige innlegg: jeg var ikke egentlig ute etter sympati. Det er ikke sånn: "Ååå stakkars meg som ikke har en kjæreste". Det er mer den følelsen av å ha gått glipp av noe som alle andre har opplevd. For eksempel når alle drar til Legoland og du er den eneste som ikke har vært der. Alle andre har jo hatt en kjæreste på et eller annet tidspunkt i livet, og her står jeg uten den erfaringen. 

24.oktober.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Hodet mitt har så mange tanker på en gang at jeg ikke vet hvilken tanke jeg har foran meg til ethvert tidspunkt. Jeg har prøvd å skrive på prosjektoppgaven min i et par timer, men hodet mitt er ikke på rett plass i dag. Det er altfor mange følelser og tanker som jeg ikke har spunnet opp i til at jeg klarer å være et nøytralt forsker-hode.

Når ting ikke går som planlagt bebreider jeg meg selv. Jeg tenker alltid på forhånd hva andre skal si og mene, og det går jo aldri som man har tenkt seg. Andre mennesker tenker andre tanker enn meg, og det er umulig å forutsi før det skjer. Kanskje har jeg vanskelig for å la andre ta kontroll ettersom jeg gjennom hele livet har kontrollert hva som skal skje i min egen historie.

Jeg vet at jeg er kul, og utadvendt og at folk liker meg som venn. Men av og til vil man ha bekreftelse på at man er sexy, morsom og smart. Og de bekreftelsene kunne jeg gjerne fått litt oftere. Men hvordan kan jeg forvente at andre skal gi meg bekreftelse, når jeg er for feig til å gi andre det samme?

De siste årene har jeg ikke hatt så stort behov for å eksponere meg selv for andre. Jeg har foretrukket å lese bøker og se på serier på rommet mitt. Denne høsten har brakt med seg et stort oppmerksomhetsbehov, på linje med det jeg husker å ha hatt tidligere år. Jeg trenger likes og at andre tar kontakt med meg. Jeg har alltid vært den som holder kontakt med andre, men i perioder av livet skulle jeg ønske at jeg var den som ble kontaktet.

Det er ikke sånn at jeg går rundt og tenker på disse tingene hele tiden. Men noen dager går hjernen i et annet gir, og da er det ryddigst å skrive ned tankene, legge notatene ned i en boks og lukke eska med ekstra lås på. Få det ut av verden.