01.10.2019

Paranoid og hysterisk

Jeg er ganske mørkeredd. Da jeg flytta til Trondheim lurte jeg meg selv til å tro at jeg hadde blitt voksen og flytta fra mørkereddheta. De siste årene har jeg innsett at jeg ikke har vokst det av meg og funnet ut at jeg bare må godta det og finne måter jeg kan leve med det. Hvis jeg er ute alene i mørket ringer jeg hjem sånn at jeg ikke trenger se meg over skuldra hvert femte skritt. (Det er jo også en fin unnskyldning for å ha jevnlig kontakt med dem jeg er glad i.)

Å gå hjem i mørket er det ikke bare jeg som unngår. Jeg vet mange unge damer tar en ekstra vurdering før de eventuelt spaserer hjem alene i mørket. Sannsynligheten for å bli overfalt og/eller voldtatt på åpen gate er svinnende liten. Allikevel kjenner jeg mange som heller tar taxi hjem enn å ta sjansen. Og det respekterer jeg. Selv synes jeg det er ubehagelig å gå hjem i mørket fordi jeg er redd for at en vampyr plutselig skal hoppe ut av buskene. Sannsynligheten for det er jo lik null, det vet jeg, men det gjør meg ikke mindre mørkeredd når folk kommenterer det.

Jeg har hele livet vært redd for at huset skal brenne ned. Da jeg var lita måtte pappa hver kveld forklare hvorfor huset ikke kom til å brenne ned mens jeg sov. Det er ikke sånn at jeg hver dag tenker: «Ånei, tenk hvis jeg kommer hjem til et nedbrent hus». Men de gangene jeg reiser bort er jeg ekstra nøye med å sjekke stikkontakter og ovner. Det jeg er mest redd for å miste om det skulle brenne er harddisken min. Det er det mest verdifulle jeg har, fordi jeg har bilder og videoer fra hele oppveksten min, ofte har jeg vært den eneste i omgangskretsen min som har foreviget opplevelser og tatt vare på det i ettertid. For et par år siden kjøpte jeg en backup som jeg la på en trygg plass i et annet bygg. Det er en irrasjonell tanke at huset skal brenne ned, og kanskje litt drøyt å spille på en irrasjonell tanke. Men nå føler jeg meg mye tryggere når jeg drar på ferie, og hvorfor skal det være så galt?


Å være modig er å trosse frykten. Du kan ikke være modig hvis du ikke er redd.

 – alle barnebøker



Jeg har ikke lyst på uvelkomne i huset mitt. Å låse døra om natta er noe vi alltid gjorde da jeg vokste opp. Jeg ser på det akkurat som jeg ser på det å ta på hjelm før en sykkeltur  sannsynligheten for å kræsje på sykkel er lav, men jeg lar ikke være å bruke hjelm av den grunn. Akkurat på samme måte føler jeg at det er en unødvendig risk å la være og låse døra, når det er så enkelt å låse den. Nå er ikke innbruddstyver det jeg er mest redd for, både fordi et studentkollektiv ikke har så veldig masse av verdi for andre enn oss selv, men også fordi det er andre ting jeg er mer redd for. For eksempel at en full fyr skal ramle inn døra og plage meg mens jeg sover. Sannsynligheten er svinnende liten, men hvis jeg sover bedre på natta ved å låse døra, hvorfor i helvete skal jeg la være? Så lenge døra er låst, tenker jeg jo ikke mer over det.

En annen grunn til at jeg foretrekker å sove med døra låst, er at jeg som regel sover med ørepropper. Jeg er veldig sensitiv for lyd og må stenge alle lyder ute hvis jeg skal få en god natts søvn. Dette gjør at jeg mister en viktig sans mens jeg sover og føler meg ekstra utsatt. Når jeg sover uten ørepropper våkner jeg av den minste lyd og bevegelse rundt meg, og i det scenarioet ville ikke en uvelkommen person på soverommet være like skummelt fordi jeg ville våknet allerede når døra ble åpnet. Med ørepropper i ørene er situasjonen en annen, og jeg ville ikke våknet før vedkommende hoppet i senga mi.

I sommer var lillesøstera mi og jeg i Italia og overnattet på et hostel. En natt våknet vi av at en fyr sto og ristet i døra vår og prøvde å komme seg inn. Vi måtte stå og holde igjen døra i fall låsen skulle gå og ringte resepsjonen i håp om at de kunne komme og fjerne vedkommende. Etterpå fikk vi vite at fyren var høy, men en sånn person vil ikke jeg ha inn på rommet mitt mens jeg sover (egentlig ikke mens jeg er våken heller).


Jeg er også redd for å bli antastet av havets levende organismer når jeg er ute og bader. Spesielt på store dyp er jeg redd for at stor-torsken skal bite meg i tåa.



Jeg har vel aldri følt at jeg er helt alene uansett hva jeg gjør. Litt som å være med i en sesong av Big Brother. I oppveksten var jeg overbevist om at foreldrene mine hadde hemmelige kameraer i alle rom (dette trodde jeg vel egentlig var vanlig i alle hus, ikke bare hos oss). Kanskje så jeg for mye på Super Nanny og Big Brother og underbevisst tenkt at sånne kameraer måtte være vanlig å ha i hjemmene sine. Når jeg gikk på gata, tenkte jeg at naboene sikkert så på meg fra vinduene sine. Da var det viktig å ikke gjøre rare ting, for eksempel ikke pille seg i nesa så alle kunne se det. Måtte være litt kul. Selv om husene står spredt i bygda mi, og de fleste er opptatt med andre ting enn å bry seg med små barn som går forbi.

Kanskje er jeg litt paranoid, men så lenge jeg kan leve med det, er det da så farlig? Jeg tenker at det å ringe hjem mens jeg er ute og går, eller låse døra mens jeg sover ikke er de mest drøye måtene å takle livet på. I blant kan jeg komme på å tøyse litt med at jeg er så mørkeredd, men jeg vil allikevel ikke at andre skal si slemme ting om mine frykter. Hvorfor skal andre prøve å "helbrede meg" og få meg til å slutte med vanene jeg har lagt meg, annet enn at jeg må leve livet mitt med mer stress enn jeg føler nødvendig? Jeg anser ikke meg selv som hysterisk annet enn de gangene jeg bikker sinnstilstanden "5 år gammel overtrøtt jente" etter klokka 21, og den enkleste medisin for nevnte er å sove.

1 kommentar:

  1. Jeg tenker at du bruker enkle og fornuftige tiltak for å deale med ubehaget. Hvis man skal se litt praktisk på det: i riskoananalyse så multpliserer man sannsynligheten for hendelsen med konsekvensen av utfallet. Er utfallet av en usannsynlig hendelse ansett som kjempealvorlig, er det grunn til å gjøre tiltak som hindrer det i å skje hvis det ikke er altfor kostbart. For det er kanskje det det handler om til syvende og sist: koster det mye tid og energi å føle seg trygg? Det virker som du bruker enkle tiltak som har direkte påvirkning på det du vil unngå, så hvorfor ikke?

    Vi kan alle kjenne på irrasjonell frykt og tvangstanker til tider. Selv har jeg havnet der at tiltakene ble omstendelige og tidkrevende at det gikk utover funksjonsevnen min. I tillegg valgte jeg litt håpløse prosjekter - jeg prøvde å sikre meg mot ting jeg ikke kunne påvirke. Da måtte jeg endre kurs og jobbe med å få styr på en amygdala som hadde begynt å løpe løpsk.

    Jeg synes forøvrig Ingvard Wilhelmsen snakker veldig fint om disse temaene, og anbefaler alle å se noen av foredragene hans: https://vimeo.com/19296882. Tankevekkende, med en fin dose humor og glimt i øyet.

    SvarSlett