Her. Nå.

Jeg ser utover den ville naturen. Vanskelig å temme, akkurat som følelsene mine, tenker jeg, og stryker fingrene gjennom det lange, slette håret mitt. I dag er jeg rolig. Stille før stormen, om du vil. Langt der nede kan jeg se bølgene slå halvhjertet mot det store skjæret uti havet, og buskene rundt meg her oppe bølger lett i den svake sommerbrisen. Sola steker på ryggen min. Varmt. Deilig.





Det er her jeg finner fred. Midt mellom hav og snødekte høyder. Med naturen som svøper meg inn i sin uendelighet. "Hei." Jeg ser fortsatt ut over havet. Ved siden av meg trer buskene til side for en uskodd venn av meg. Jeg kjenner luften bevege seg lett mens han setter seg ned, og kneet mitt blir en grad varmere av menneskekontakt. Han sier ikke mer. Vi hører måkene skrike. I den brune skulderveska si har han tegneblokka, som vanlig. Den og penna legger han fredelig på fanget, og han begynner å fange øyeblikket ute på havet. Til høyre observerer jeg den majestetiske fjærprydede komme glidende i lufta. Jeg hører så vidt penna lage streker på papiret.







Vi sier ikke noe. Det trengs ikke. Ikke her, ikke nå. Vi bare er. I naturen, som en del av den.

/Bildene er linket.