Men om det er disse tingene som opptar livet mitt, og jeg ikke føler ork for noen av de, hva konsentrerer jeg meg om da? Har underbevisstheten min funnet noe å bruke energien min på? Den tyven! Bevisstheten vet iallfall ikke hvor engasjementet har tatt vei. Jeg føler i svingene for å legge ned hele bloggen og drite lodrett i karakterene. Men da blir livet så kjedelig at jeg sikkert må ty til dårlig, norsk TV. Og det er å synke lavt. Jeg får lyst til å være drastisk. Overraske. Gjøre noe annet enn det folk forutser fra St. Siv. Skitne til vingene og rive av glorien. Tre ut av rollen som Siv. Men hvem er jeg da? Iallfall ikke Siv med de fine prinsippene som jeg setter så høyt.
Livet er ikke gøy om man bare er et godt menneske. Jeg synes ikke det er noe å leve for, selv om det er en god start. Livet må ha innhold. Noe som gjør det verdt å leve. Dere ser jo at ingen av disse tankene er meg. Jeg pleier ikke være den som feiger ut. Kanskje det er fordi jeg ikke føler meg prissatt. Når man når en viss høyde, slutter folk å si fine ord fordi de tror man får så mye fint fra før at det blir bare en dråpe i havet. Men det er ikke sånn: Man setter mer pris på det fordi man føler man ikke strekker til. Æsj, det skal ikke være lett å ha en reflektert, tenkende hjerne i turbogir. Man får så altfor mye å tenke på.
Skrevet i april-ish i fjor, men hadde mange av de samme tankene i høst. Jeg har valgt å poste teksten fordi den beskriver en del av livet mitt som jeg ikke har lyst til å glemme, selv om den er depressiv. Og kanskje er det flere som føler det sånn i blant!? Jeg er derimot tilbake til meg, og det føles fantastisk; engasjementet, drømmene, målene, den indre ro og positiviteten!
/Bildene er linket.
Jeg tror alle føler det litt sånn i blant. Jeg er ett positivt menneske, men jeg føler meg også sånn av og til. Må være lov det mener jeg, alle vet at livet er ikke bare lett til tider :)
SvarSlettDet er en fantastisk tekst. Jeg tror mange føler det sånn, og selv om dey ble skrevet i april vil jeg kommentere det som om det ble skrevet nå;
SvarSlettJeg har faktisk tenkt mye av det samme, men jeg har ikke vært sliten så å blåse i karakterer (og blogg) har aldri vært ett tema. MEN sånn bortsett fra at jeg ble samboer i fjor, stod livet mitt omtrent stille og en av tingene jeg skal gjøre i år er å slippe meg litt mer løs, og gjøre sånne ting som jeg kommer til å huske. Morsomme påfunn som fyller livet med latter og glede :) det er nemlig den BALANSEN av flink-pike og crazy som jeg leter litt etter. Den begynner å komme litt på plass iallefall :) hihi <3
Det var veldig fint å lese Siv. Ork er noe jeg manglet sinnsykt mye før jul, og litt nå, men er blitt mye bedre. Det handler egentlig vel mest om å se lyset på den andre enden av tunellen. :D
SvarSlettFlott og beskrivande tekst som mange kan kjenne seg igjen i. I starten av det nye året følte eg at alt var eit "ork". Ork å rydde og halde det i orden heime, ork å ver sosial, ork å ver på jobb, ork å gjere det som skulle gjerast på jobb, ork i rett og slett alt.
SvarSlettNo føler eg at det har komt seg. Bryllupsplanlegging på topp, og har fått unna ein god del sjølv om det ikkje er før i august. Treninga har tatt seg opp. Og jobben selfølgelig :)
Dette er nok tanker og følelser som de fleste vil ha fra tid til annen igjennom livet sitt. Livet går litt i bølgedaler, opp og ned. Av og til bare flyr livet avgårde som en lek, mens noen ganger kjennes alt ufattelig trist og tungt ut.
SvarSlettJeg har selv hatt noen slike dype bølgedaler oppigjennom. Da jeg gikk 3.gym, hadde jeg 4 spesialfag (normalt har man 2), alle var tunge realfag (matte, kjemi, biologi og fysikk), jeg hadde jobb ved siden av skolen, trente svært mye, og spiste og sov altfor lite. Jeg ble tilslutt fullstendig utbrent og dypt deprimert. Jeg orket ingenting, fant ikke glede i noenting lenger, orket ikke være sammen med venner osv. Alt var fullstendig svart. -
Jenter er ofte perfeksjonistiske og lider av "flink pike" syndromet. Vi skal prestere bra hele tiden, og påtar oss ofte for mye arbeid. Særlig unge opplever kanskje et stort press og forventninger fra andre. Foreldre og familie håper at man skal prestere bra på skolen. Venner vil at man alltid skal være tilgjengelig. Kroppsfokus / fokus på å være sunn og "fit" har nådd nye (og etter min mening usunne og nærmest skadelige) dimensjoner, og alt dette er stress-momenter som mer eller mindre ubevisst ligger kontinuerlig i bakhodet og stresser oss.
Man må finne en måte å senke kravene til seg selv, og ikke hele tiden gå rundt å prøve å være så fordømt perfekt hele tiden.. Og like viktig, - man må prøve å bli flinkere til å gi litt f.. i hva alle andre synes om en (selv om det selvfølgelig er hyggelig å få litt oppmerksomhet og komplinter innimellom).
Og har man først kommet ned i en av livets bølgedaler, er det viktig å ta hensyn til seg selv (for en gangs skyld). Si NEI, rett og slett. Nei til ekstra jobbing, nei til andre aktiviteter som står i kø på timeplanen. Sett heller av god tid til å slappe av og koble helt ut. Ta laange badekarbad. Bestill spa time, og ligg leenge i badestuen. Slå av mobil og pc. Sitt foran peisen og les en god bok. Gå en tur helt alene i et sille område. Tren i moderate mengder (så man ikke går på en smell) og begynn å tøye ut (kroppen føles ovveraskende mer avslappet etter slike tøye-øvelser!). Spis nok, og få nok søvn. Få nok dagslys (eller evt. ta solarium, for å få litt sol og varme på kroppen). Kos og lek med kjæledyr (hvis du har det) de søte hjerteknuserne vil garantert gi trøst og få smilet litt på gli! <3
Kjenner meg igjen jeg også. Har så si lagt bloggen på hylla i det siste, men skal prøve å være litt flinkere ettersom jeg syntes det var så gøy før :)
SvarSlettAlle engler bør ha litt sot på vingene, det mener i hvert fall jeg :)
SvarSlettTror nok alle har en down-periode nå og da, og selv om disse ikke er spesielt hyggelige, er det jo lettere å sette pris ting når man har det bra igjen. I fjor på denne tiden trodde jeg aldri at jeg skulle bli glad igjen (var deprimert), og ork var noe jeg hadde minimalt av. Jeg gadd ikke lage mat, og måtte bruke lang tid på å samle energi bare for å kunne gå og dusje :P
Ser meg selv som frisk nå, og orket er tilbake og vel så det. Godt å lese at du også er "tilbake" igjen, og dersom det skulle være behov for en oppmuntring i januarmørket: i løpet av denne måneden har vi fått 2,5 time ekstra dagslys (litt avhengig av hvor man bor selvsagt), og det samme skjer i februar også. 5 timer mer dagslys i løpet av årets to første måneder, DET er en grunn til å smile :)
Alle har det litt sånn innimellom, også når man runder 47.... men det blir ganske mye lettere å være menneske, synes jeg da, etter man har rundet noen å 20 . Jo eldre man blir, jo mer trygg på hvem man er, og hva man liker. Men noe av det du skrev har jeg også irritert meg over noen ganger. Dette med at folk slutter å si fine ting fordi de tror man får så mye fra før... Jeg har også hatt det sånn litt, fordi jeg har virket trygg på meg selv, og ER det, så liker man å få høre komplimenter eller ros for det man gjør... ALLE liker det...også de med god selvtillit. Så det er jo noe for en selv å tenke på også. At man ser rundt seg og gir noe fine ord også til sterke folk :-) Godt å høre at du har engasjementet og gnisten igjen :-) Ha en flotters dag Siv :-)
SvarSlettLiker dette innlegget og følt det slik selv... Selv om jeg prøver å holde spiriten oppe og leve dagen som det er en gave..for det er den!
SvarSlettFint å lese! Jeg har det sånn ofte, sliter med å finne motivasjon til å gjøre de tingen jeg må, latskap kanskje? hvem vet, men noen dager er det bare tungt. Det der med å ha en rolle, som for eks skt siv er tungt. Folk forventer at du opptrer sånn og sånn og man (iallefall jeg) føler ett visst press på å oppføre meg slik i situasjoner jeg kanskje ikke ønsker å gjøre det… det er slitsomt.
SvarSlettBra du har det bra nå i allefall! :D Heier på deg!
Kan kjenne meg litt igjen i beskrivelsen her... Har følt så masse motgang den siste tiden at jeg blir irritert. Mesteparten på grunn av NTNU som ikke klarer å gi gode studietilbud med tanke på andrefag til lektorstudenter. Jeg blir så irritert! Den norske skolen skriker etter gode realfagslærere, og her er jeg - en lektorstudent med hovedfag samfunnsfag og med ønske om å få matte eller kjemi som andrefag. Men neida... det skal være plent umulig... Uff, håper alt ordner seg til slutt i alle fall. :(
SvarSlettHva skal du søke til neste år :)?
Til neste år er det siving på NTNU!
SlettPS- Til i år mener jeg :D !
SvarSlettTil å kjenne seg igjen i. Men det er så godt at det går over - alltid! Utruleg fint å lese det siste avsnittet, om at du ikkje føler det slik akkurat no! (Og du, du er jammen flink til å setje ord på ting!)
SvarSlettDette innlegget kan jeg kjenne meg igjen i! Særlig nå i vintertider.. heldigvis går det over, det opptrer liksom i perioder bare. Du skriver fint og reflektert, Siv! :)
SvarSlettDet er nok helt normalt å føle det sånn innimelllom :) Jeg gjør ihvertfall det. Og det føles ganske kjipt når det står på, men som regel går det fint over av seg selv, eller så skjer det noe som gjør at jeg blir mer engasjert igjen :) Tror ikke man trenger å bekymre seg med mindre det går veldig lang tid sånn..
SvarSlett