Tilgjengelig, eller egentlig utilgjengelig?

Det er disse hersens smartphones'ene, dere. Teknologi er himla flott, men jeg synes det blir for dumt når dagens ungdom skal prioritere å sende grimasebilder over snapchat på telefonen, i stedet for faktisk være sammen. Og folkens - det teller ikke å være i det samme rommet; det er det å være sammen i tankene, sjela og handlinga også.



Hvor sosialt er det å bla gjennom haugevis med bilder på instagram, tatt av personer du ikke kjenner - når ei venninne sitter ved din side? Jeg har opplevd det mange ganger, og jeg synes det virker ganske respektløst. Er jeg virkelig så kjedelig? Det er som om snapchat, instagram og andres sladring på facebook er mer spennende enn mine grimaser, levende bilder og historier. Synes ikke dere også det er ganske uhøflig? For hvor mye klarer man vel å leve seg inn i ei handling, når de du er sammen med ikke viser interesse overhodet.



Man kan jo begynne å lure, når man sitter i ei forsamling av jenter, samla på fritida for å ha det gøy sammen, og man plutselig oppdager at alle de andre sitter med nesa i telefonen for å oppdatere facebook om hvor ufattelig gøy det er - når alle sitter med telefonen i hånda. Og disse som, uansett hva slags samtale de er i, plutselig strekker hånda fra seg og tar bilde av seg selv for å sende til noen en helt annen plass. Hvor mye oppmerksomhet gir de egentlig deg og samtalen du prøver å holde?



Er det så nødvendig å være 100% tilgjengelig? Har det blitt sånn, at det er viktigere å være tilgjengelig på sosiale medier, enn for de du bruker tida di på, her og nå? Vil ikke e-postene ligge i innboksen også etter det sosiale samkvemet? Jeg mener folk må kunne begrense bruken. Vi har ikke noe behov for å være avhengige av teknologien. Hvorfor ikke styre telefonen, i stedet for å bli styrt av den? Jeg har jo enda troa på at vi mennesker er smartere enn smartphones, og at de skal være til hjelp, ikke som enda et ledd i avhengigheta.

Uttelling for innsatsen

"Siv, du er så flink som jobber hardt på skolen og får toppkarakterer hele tiden." Jeg liker den vendinga, og jeg blir glad for at folk ser at jeg er seriøs med hensyn til egen læring. Men er det nødvendigvis sånne som meg, som har toppkarakterer i det jeg virkelig går inn for å klare, som jobber hardest og legger mest arbeid i oppgavene? I klassen min er vi ikke på langt nær en gjeng nerder, men allikevel er det heller sjeldent vi gjør ting sammen på fritida. Nettopp fordi så mange av oss legger mange timer daglig i skolearbeidet.

Ja, jeg jobber for toppkarakterene. Men det er det så absolutt mange andre som gjør også - folk som veldig sjeldent ser både femmere og seksere. Det er nemlig ikke alltid tallet på prøvevurderinga som avgjør arbeidet som er lagt ned bak. Mye kan komme i veien for arbeid versus god karakter: prestasjonsangst, plutselig jernteppe, læremetoder som ikke langrer ting på riktig lagringsplass, eller at maskinen på toppen av hodet er ute av trening. Kanskje ligger ikke basiskunnskapen som grunnmur, også må det som skulle vært der fra tidligere års skolegang læres, i tillegg til nåværende pensum. Noe som resulterer i enda mer arbeid.

Jeg vil fortelle dere om Celin. Hun går i klassen min, og hun er kanskje ikke den første til å få slebrige kommentarer om å være for smart. Men hun er ei bestemt jente, og når hun først har fått noe for seg, setter hun inn alle gir for å nå målene sine. Jeg tror hun er den av oss som sitter lengst med lekser, og enda så mye tid og strev det tar, har hun enda realfag. R1, kjemi og biologi. Fag som tar tid. Fag som er krevende. Fag som stjeler mye energi for å forstå seg på. Celin begir seg ut på noe hun i utgangspunktet ikke kan; og det er det som er å være tøff. Hun sliter seg gjennom uforståelige formler dag ut og dag inn, men hun gir seg ikke. Selv om karakterene ikke alltid blir som man skulle tro arbeidet tilsa. Celin fortsetter - og det med godt humør!

En annen person som jeg vil gi creds til, er Kaja. Hun er ikke på langt nær den første til å få ros for skolearbeid. Kanskje heller en av de siste. Det er ikke så rart, ettersom hun hele fjoråret blåste regelrett i alt som het lekser og prøver. Hun var uten motivasjon og skjønte ikke vitsen. Men da hun så at karakterene endte opp på det aller nederste bunnsjiktet, innså hun at hun var nødt til å legge innsats i fagene. Hun forsto at hun måtte gjøre dette om hun ville videre i livet, og det er det hun burde få utrolig mye ros for. Et sånt holdnings-skifte skal det en hel del guts til for å fikse!

"Æ vil at alle som har gjort, eller gjør, det samme som æ gjorde, skal innse at man må jobbe førr det man vil ha. Det funke ikkje å lure sæ unna skolearbeid."
- Kaja (17)

Så klart vil jeg gjerne være et godt forbilde. For ja, jeg jobber for alle målene jeg når. Men jeg briljerer bare med gode vaner som jeg har øvd på siden jeg starta på skolen for 12 år siden. Akkurat som de som kan spille fotball; de langer ut foten og klinker ballen i nettet. Kanskje går den ikke alltid i mål, men fotballspilleren vet hvordan det gjøres, versus en som bare sparker ballen på måfå.

Kanskje lærer jeg lett og har fine metoder for å huske. Det betyr derimot ikke at gode måloppnåelser kommer gratis. Det betyr heller ikka at "ingen toppkarakter" er synonymt med "ingen arbeid". Vi kan heller si at arbeidet lønner seg. Tenk hvordan utslaget ville vært uten nedlagt arbeid!

/Bildene er linket

Å konfrontere. Både på godt og vondt.

Det er så mye enklere å klage over ting - for da slipper vi å konfrontere. Livet blir mer behagelig når man kan snakke om det, igjen og igjen, i stedet for å ta problemet ved rota. Vi er redde for at det skal slå tilbake når vi sier fra. Kanskje vi engster oss for at det er oss det er et problem med. Eller at vår virkelighetsoppfatning er full av overilt fantasi.



Egentlig, så tror jeg det gjelder enda oftere enn vi tenker over. Vi i Norge tror vi er så flinke til å skråle om alt vi mener. At vi er gode i bruken av ytringsfriheta. Men er det nå alltid vi våger si ifra? Jeg tror nemlig ikke det. Iallfall ikke når det gjelder. Og ikke bare med tanke på det vi misliker. Også når det er noe vi faktisk liker. Om andre, for eksempel, når de er flinke til å lage noe, eller de gjør noe bra. Vi er redde for at å gjøre dem høye på pæra. At de tror de er noe. Dere vet: Janteloven.



Men jeg tror også vi har vanskelig for å konfrontere folk vi liker. Vi tør ikke fortelle folk hva vi egentlig føler. Det sitter langt inne å si til noen hvor mye de egentlig betyr. Livet blir jo lettere når man slipper å spre kjærlighetsærklæringer i øst og vest. Blir det ikke? Eller er det sånn at livet blir vanskeligere når man ikke vet om den du setter høyt, lar deg stå like langt fram i køen? Kanskje det bare handler om eget ego. Vi er redde for nederlag og underlegenhet. Vegrer oss, i fare for å bli slått hånden av. At de man binder seg til, ikke selv smiler fordi man gjør dem glad. Jeg tror iallfall at det er mine grunner: redd for å tabbe meg ut, på tross av hvor dumt det høres ut.

Ps. ikke bli redd for meg, folkens. Jeg lever i beste velgående, og jeg fant min positive side igjen så snart vi bikka over i 2013. I'm back! Dette er gamle tanker og nye tanker, forent i ett. Rettet mot mitt indre, men også mot andre i samfunnet.

/Bildene er linket!

Our village, part 1 - The Village Hall

Vi brukte lørdagen på å filme samfunnshuset vårt! Jeg er superstolt av filmen og håper dere vil like den! Det eneste kjipe er at vi først brukte McFly sin "Love is Easy", men youtube ga advarsel om at sangen var lisensert av UMG.... æsj. Men nå er den lasta opp igjen, så håper jeg at jeg slipper mer tøbbel! Det er et hærk med lisenser, man må jo virkelig sette seg inn i lovverket for å skjønne noe som helst. Jeg trodde at all PR var god PR, jeg. Uansett; håper dere synes den er iallfall en brøkdel så gøy som vi hadde det med å lage den!

Hang-ups

Man kan tenke på trening, på ting man henger på veggen, eller på pin-ups (både is og jenter). Det kommer vel egentlig an på hjernens assosiasjoner. Jeg tenker litt på alle sammen. Hjernen min hopper fra den ene tanken til den andre før jeg får tid til å samle meg, og jeg har lyst til å fortelle dere om alt! Men pin-ups har jeg egentlig ikke så mye å fortelle om. Ikke har jeg hengt opp noe nytt på veggen heller, så da blir det bare trening i dag, da.

/Bildet er linket

I fjor en gang, altså for veldig mange måneder siden, spurte en av dere om ikke jeg kunne skrive noe om trening. Og jeg planla det! Ikke fordi jeg er supertrent eller übersporty eller skikkelig sunn og kjapp og sterk. Mer fordi jeg vil vise at til og med de late kan forandre seg. At alle får resultater om de bare finner sin indre viljestyrke. Kanskje publiserer jeg innleggene også, men ikke i dag. Også ble de ganske lange. Men i går fant jeg ut at jeg skal ha et nytt mål for 2013: før året er omme, skal jeg klare å ta hang-ups!

Hang-ups ser så profesjonelt ut! Tenk å løfte sin egen vekt rett opp og ned! Da jeg var mindre var hang-ups en av tingene jeg skulle ønske jeg kunne. I tillegg til ballett, kampsport, ta armhevinger på skikkelig vis og å ha fotografisk hukommelse. Hang-ups virker iallfall som en oppnåelig evne å ha. Jeg ser liksom for meg at jeg kan bli den nye MacGyver om jeg bare lærer meg sånne lure knep. Tror dere ikke?

Navn og sånt.

Dere kjenner meg jo som Siv. Og sånn har jeg likt det, for jeg har brukt det siden jeg starta å blogge i 2009. Men jeg føler jeg vil si litt om navn, for Siv er bare en brøkdel av navnet mitt, og følelsene er delte og kompliserte. Nå som jeg, på papiret, er voksen, føler jeg at jeg er stor nok til å ta noen avgjørelser selv - som å fortelle litt om navnet Siv. Jeg vil starte med begynnelsen, jeg.



Jeg har aldri ville lure noen, men Siv er bare halve meg. Da jeg starta å blogge var jeg prega av svært mange forholdsregler på Internett: Ikke utgi helt navn, adresse eller annet personalia, og jeg prøvde å holde meg så anonym som mulig, uten å bli en karikatur. Siv er et ganske vanlig navn og veldig greit når man vil anonymiseres litt. Siv-Marie derimot, det er et mindre vanlig navn. Se der, det var første gang jeg har skrevet navnet mitt på blogg. Stort skritt, men mange av dere vet det jo fra før, og jeg føler jeg har skrella bort litt av det mystiske rundt meg litt etter litt i denne cyberspace, ettersom jeg har blitt komfortabel med det.



Siv er et kallenavn. Et psydonym, om du vil. Spesielt på blogg. Venner kan kalle meg Siv, for det er et tegn på at vi er 'close'. Sånn var det før. Nå har jeg merka at de fleste sier bare Siv, uansett forhold. Familien min og de som har vært her fra barnsben av sier Siv-Marie, men mine vgs-kamerater sier Siv. Det gir meg en kameratslig følelse. Men jeg vet ikke helt hva jeg synes om at foreldre bruker Siv. Jeg heter jo tross alt Siv-Marie, og jeg tror ikke de som foreldre mener å vise at vi er kamerater ved å bruke kallenavnet mitt. Jeg tror det kan være mye min egen feil at det har blitt sånn - kanskje på grunn av blogg. Når noen derimot ikke bruker Siv overhodet, virker det som om de er i distansen. Iallfall om de egentlig skal stille på kameratslige bølgelengder.



Jeg vil ikke at dere, mine bloggvenner, skal føle dere lurt, for det har hele tiden handla om psydonymer og internettforsvarlighet. Siv er meg, den kulere meg, kanskje. Siv er bloggeren - den som dere kjenner. Siv-Marie er den som har vært her fra 4. januar 1995 - helheta. Siv er Siv-Marie, og Siv-Marie er Siv. Siv er bare en forkortelse, som man bruker som et hvilket som helst annet kallenavn. Men jeg heter jo Siv-Marie. Dere kan kalle meg Siv. Dere vet, Motionocean-Siv. For vi er venner, vi, og i bloggverdenen liker jeg å introdusere meg som Siv. Sammenlign Siv og Siv-Marie som Supermann og Tom. Det er litt sånn, tror jeg.

Bildene er fra bloggarkivet.

Å bli voksen

18 år. Voksen? Iallfall rettslig. Fra i dag av! Vel har jeg alltid tenkt litt lengre enn mange, men å ta meg selv høytydelig, det kommer jeg sannsynligvis aldri til å gjøre, selv om jeg nå visstnok skal være så 'voksen'. Det å ha selvironi er noe av det mest modne en person kan ha, synes jeg. Å bli voksen er å tørre å gå sin egen vei, strak motsatt enn det alle andre gjør; Om det er det en føler er rett.

Å feire bursdag har jeg ikke klart å la være, enda jeg sa til pappa da jeg ble 10 at: "Pappa, om jeg bare får feire stort i år, så skal jeg ikke feire mer." I år tenkte jeg at jeg kunne la folk drikke alkohol uten at jeg skulle stoppe det. Litt mainstream. Være 'vanlig'. Gjøre som de 'kule'. Men det er bare ikke meg. Jeg drikker ikke, selv om jeg fra i går til i dag har blitt voksen. Selv om man som 18 lovlig kan drikke alkohol, betyr ikke det at man må, og det betyr iallfall ikke at jeg må feire med fyllefest bare fordi jeg vil dele dagen med dem jeg er glad i! Det er ikke sånn at meninger eller smak endrer seg over natta. Selv om man på papiret har blitt voksen.



Å bli voksen er å, steg for steg, bli mer uavhengig. At man lærer seg å ta sine egne valg og stå for dem etterpå. Foreldre vil, om man er heldig, være der enda noen år, og de vil hjelpe på veien. Men en person kan ikke klenge på foreldrene sine hele livet. Å bli voksen er å ta standpunkt. Man trenger ikke å ha ei mening om alt, men de meningene man har, må man i blant ha klart for seg. Disse meningene blir til på veien, og når man blir voksen, vet man at det ikke gjør så mye at ikke alt er helt klart i øyeblikket; for alt forandrer seg med tida.

Å bli voksen er å lære seg selv nytt. Man lærer at man ikke trenger like alle eller gjøre alle like fornøyd hele tida; å være omsorgsfull betyr ikke at man skal glemme seg selv. Hvert år og hver dag blir vi alle eldre, men det er ikke alle som blir voksen. Jeg kommer til å være ansvarsfull, som jeg har vært store deler av livet (til alderens visse grenser), men jeg skal ikke bli en av de kjedelige, seriøse, mainstream og tørre voksne uten fantasi!

Adieu 2012, hola 2013

Godt nyttår, folkens! Tenk, vi overlevde jordas undergang, heheh. Uff... Videre har vi har skutt opp raketter og gitt alle kjære våre nyttårs-klemmer. De fleste har også satt seg nye mål for det nye året. I fjor satte jeg meg mål; og når jeg setter meg mål, så er jeg innstilt på å klare dem også!

1. Jeg kan alle hovedstader i verden, alle lands beliggenhet og flagg.
2. Førsteåret allmenn avslutta jeg med toppkarakterer i alle de avsluttende fagene, 
3. og jeg har blitt en smule bedre kjent med klassekameratene mine.
4. Jeg har reist mer enn jeg forventa: Skottland, Finland, Tromsø og Sandnessjøen.
5. Livet har blitt enda sunnere og sprekere, og jeg har da lest en del bøker også!

De to siste løftene til meg selv, har jeg ikke egentlig tatt stort hensyn til det siste halvåret; Første halvår inneholdt en del opptredener, men lysten har dabba av de siste månedene, og spansken gikk fint like lenge; skolearbeid har bare ikke vært hverken første eller andre prioritert i det siste.

I det nye året skal jeg gjøre så mye som jeg overhodet kan få med meg! Jeg skal lære mye nytt - både nyttig og unyttig - være den beste utgaven av meg overhodet, fortsette å være sprek og sunn og legge litt mer innsats i skolearbeidet og sjela i alt det jeg tar for meg. Også må jeg jo lese minst like mange gode bøker som i fjor - man når aldri over de gode klassikerne i løpet av et stakkars liv!

Dette året skal bli så bra! Jeg skal se McFly live i Wolverhampton og møte Galaxy Defenders-venninner, besøke de überkule fire gutta som vi kan kalle våre tremenninger - i New Zealand, i tillegg til en snartur til Australia, Perth-shire; Jeg skal ta lappen og gjøre ferdig mitt andre år på videregående. 18 år venter meg om tre dager, og jeg har allerede starta forberedelser til å være fri og frank! Bring it on, 2013! And please show me lots of love and happiness!