Livsflammen

Jeg har ikke vært hel. Jeg har vært i ubalanse. Min "inner flame" har ikke hatt en brensel som er der konstant. Brenselet jeg har lagt på bålet, har for det meste vært lyng - Ingen varme, bare røyk. Men nå har jeg kvitta meg med den hersens lyngen og skaffa meg skikkelig brensel!



Endelig har jeg fått tilbake stråleglansen. Kanskje har ikke andre merka noe, men jeg merker det selv. Nå stråler det fra innsida igjen, ikke fra utsida og inn. Jeg kan bruke energi på annet enn å vri hjernen med ting jeg ikke har rådighet over. Slipper å hige etter noe sjeldent og nesten uoppnåelig.



Mange av målene jeg har hatt, har jeg nådd med tanken på ei annen bevissthet i sinnet. Men når oppmerksomheta du forventer fra denne bevisstheta aldri tilstedetkommer, blir skuffa-følelsen desto større. Denne gangen må jeg klare å holde på bestemtheta og ikke falle tilbake til liksom-meg. Det føles ikke så godt, nemlig. Jeg vil ikke tilbake på den pinefulle sidelinja. Man må være sta og ikke la seg tulle med!!



Jeg føler flammen inni meg. Den er tilbake, og med gnisten kommer selvstendigheta og troa på meg selv. En enkelt person har hatt kloa i tankekapasiteten min så altfor lenge, men mest sannsynlig uten å være klar over det selv. Jeg bestemte meg for at det var nok. Jeg bestemte meg på ordentlig denne gangen. Ikke bare halvhjerta, som jeg har gjort før, i troa på at eventyr kunne blusse opp.

Ting kommer ikke av seg selv - Du må fikse det, og det klarer du ikke uten flammen i dypet av deg selv; Essens av ditt eget selv. Følelser kommer og går, men selvet kan du miste så alt for lett. Det er ikke nok med en svak livsgnist - du må ha livsflamme. 

 /Bildene er linket