Solfattig

Siv har aldri vært i noe syden, sånn som alle andre nordmenn på sin egen alder. Som en revenge har jeg vært på andre sida av verden, noe jeg egentlig synes er mye kulere. Men Siv har levd hele livet sitt i regnvær, kulde og under overskyede himler. Et par dager med sol, men da en forblåst dag. Sånn er det i Nord-Norge. Hvordan kan jeg noen gang ha sett sola, når jeg da ferierer i Skottland? Tjah...

I Skottland var det mye varmere enn det vi er vant med, men jeg vil ikke si at jeg har blitt venn med sola denne sommeren. Det har vært så kaldt og hustrig i nord, at vottene har blitt godt brukt. Spesielt allværsjakken, som jeg bare har vært foruten ved to anledninger. Den ene var en joggetur, og den andre var en tur i solveggen da vi hadde en (halv) dag sol. Med tanke på dette, blir jeg usannsynlig provosert når folk sørpå klager over kulda og årets dårlige solkvote. 17 grader og lett overskya er det vi kaller en sommerdag her i nord. Alt over 12 grader, under 6m/s vind og 5mm nedbør er godt vær! Kanskje like godt at jeg ikke planlegger dagene rundt været. Da hadde jeg sikkert gått på veggen!

Siv
xxx

Illustrasjonsbilder tatt i godværet for noen dager siden. 

Make love - not war

Hippie-tiden, altså! De sa jo så mye smart. (Om man ser bort fra all neddopinga. Den trenden er jeg ikke helt keen på.) Tenk om alle kunne vise litt nestkjærlighet - Tenk så mye gladere alle kunne vært! Fordi man føler seg kjærligere og mer omsorgsfull når man viser godhet mot andre, når man ser hvor glade andre blir, og hvor glad en selv kunne vært om andre var gode mot en selv!





"What goes around, comes around", "Karma is a bitch - if you are", "Smil til sola, så smiler den til deg", "Man høster som man sår". Alle ordtak sier det samme: Du får som du selv fortjener. Er du ufordragelig, er folk like ufordragelige tilbake. (Selv om det er det motsatte av det De O'store guddommer sier om å snu det motsatte kinn til.) Jeg synes vi alle skulle vise litt kjærlighet. Starte dagen med et par komplimenter. Smile til fremmede og hilse på folk på gata. Jeg hilser på dem som sykler forbi - ukjente mennesker. Smiler til kassadamene selv om jeg er stressa. Det er så mye bedre, både for meg og for dem jeg møter på min vei! (Det er forska på også. Smil sender ut happy-hormoner!)

I den samme tankerekka, kommer jeg til å tenke på materialistheten vår nå til dags. Jeg føler jeg renner over at ting jeg kan nevne, og jeg kunne sikkert holdt på i evigheter og prakka på dere opplysninger dere egentlig vet fra før, men som dere ikke orker tenke på i hverdagen. Unødvendigheter som vi kjøper, penger og natur som vi kunne spart. Så mange småting som gjør oss bundet av butikker og penger. Hvorfor ikke leve på opplevelser, venner, kjærlighet og lærdom?? Det er vel hva du gjør det til, og ser du positivt på livet, så blir det straks mye bedre. Peace (out).

/Bildene er linket

Et fredfylt øyeblikk

Dere setter dere ned, etter å ha vært på tur i marka, i edderkopphuska i barnehagens uteområde.
Regntett utrstyr er på, og du kan være ute - helt uten å bli kald og våt.

Du husker fram og tilbake, med det lånte jentebarnet i fanget.
Ingen ord trengs - enigheta om den gode stillheta ligger i lufta.

Dråpene som kommer fra himmelhvelvingen høyt der oppe høres så behagelig ut mot regnhyret.
Du tenker på alle timene du brukte på denne plassen som lita, men også på alle timene du kanskje vil komme til å bruke på lignende plasser i framtida.

Du har ingen planer du må stresse til, eller gjøremål du må gjøre. Du kan sitte her så lenge du orker.
Helt avslappa.

Kon-Tiki

For en film, dere. FOR en film. Også for å toppe det hele, så er den norsk! Jeg vet ikke hvor mye mer jeg kan si, for den er så realistisk som de kunne fått den: Fine stunder, triste stunder, skumle stunder, hysteriske stunder og veldig spennende stunder. Tenk å være mer enn en tredjedel av året på ei balsaflåte!! Denne må dere seseseseseeee! Ps. Disse norske skuespillerne var ganske fine å se på også, jenter... Just sayin'!

Det var forresten utroolig gøy å se en sånn film, som verdenspremiere, i sin egen hjembygd! Alle lo, og det ble så fin stemning! Vi delte opplevelsen sammen - alle disse menneskene som jeg kjennner. Vi har alle tilknytting til plassen vår, og at en helt som Torstein Raaby er herfra, gjorde at stoltheta skein igjennom. Så kanskje var vi litt ekstra oppmerksom på rollefiguren av ham i filmen. At den gamle kinoen ble tatt i bruk enda en gang etter 1979, var nesten likegøy for et bygdedyr som meg! Jeg vet at mange flere hadde lyst å se filmen; Men er det bare 215 billetter, så er det første mann til mølla som gjelder! Da var det jo enda kulere at jeg fikk meg VIP-billett på andre rad. Oh the joy!

//Jeg hadde mer fornuftige ting å ta meg av enn å ta bilder av filmen. Så da får dere heller skikkelige bilder servert fra cyber'n!

"My Oh so stressfull life"

Neeeida! Jeg har bare mye å gjøre, men det er ingen vits å stresse. Jeg synes det er kult å ha planer, for da slipper jeg å sløse bort dagene ved å gjøre ingenting. (Som jeg tror jeg har nevnt tidligere, så har jeg ikke hatt en sånn sløse-bort- en-dag-der-du-kjeder-deg-halvt-ihjel på iallfall et år.). My plans for the rest of this week, spør du?


Overskrifta er sånn, halvveis, fra Paolo Nutinis sang Rewind

Sånn utenom skole, så skal jeg i dag på konsert, der jeg i pausen skal selge kaffe og kaker. I morgen skal jeg se Norgespremieren på Kon-Tiki - I min egen hjembygd!! På skikkelig kino og greier - det kommer til å bli råååått! Fredag er planene å plukke blåbær i marka med støttekontakt-jenta mi før jeg ser fotballkampen til søsters og venninners J17-lag. Søndag skal jeg derimot på jobb. Moneymoney, heh! Resten av høstplanene får dere høre om etterhvert.

Ps. Jeg skjønner ikke at jeg i tre år klarte å lage tid til å skrive blogginnlegg hver eneste dag. Jeg synes det er vanskelig å finne tid til å blogge bare annen hver dag nå. For det er ikke det at jeg ikke har noe å fortelle - det er heller det motsatte - men jeg tror det blir mindre stressende for meg å blogge sånn cirka annen hver dag. Pluss minus, men dere kan jo ha det i bakhodet om dere vil. Bakerst, altså. (Også har jeg jo vendt dere til det i sommerferien, så det går sikkert bra, eller hva?)

/Ting er linka!

Tilbake på slavebenken

Neida, det er ikke så gale! For det er alltid bedre enn forventa. Jeg har vært ganske nøytral til skolestart, noe som er rart til meg å være (for jeg pleier ikke ha noe i mot skole - heller det motsatte.) Men da jeg kom på skolen, klar til dyst, og jeg så klassekameratene mine, da var det godt å være tilbake. For jeg har jo blitt ganske så glad i dem dette året som har gått! Også er det maaange nye folk på skolen som jeg kan bli kjent med - da var det jo ingen problemer lengre!

Jeg fikk (les: stjal) klem fra alle de 26 medelevene mine. Hvordan? Ga dem et par småposer Skittles og krevde klem som tilbakebetaling. Jeg er så luuuuuur! Det var så godt å smile, le og snakke med alle igjen. Noen ganger merker man ikke at man savner folk før man ser dem igjen! Også bestemte de at jeg skulle være klasserepresentant, som jeg ikke egentlig hadde så himla lyst til. Men med sånn smiger, må man nesten bare bukke, nikke og neie. Det finnes lite som er bedre enn når folk mener du egner deg til noe! Og nå synes jeg egentlig det er fint å være tillitsvalgt igjen. Det ligger i ordet!

Da de to-tre timene med sosialisering på skolen var over, sykla jeg hjem i SOLA (av alle værtyper) og sang mens jeg tråkka på pedalene. Da jeg var nesten hjemme, ringte sjefen og spurte om jeg kunne gå aftenvakt. Siden humøret var så fint, vi ikke hadde fått lekser enda, og jeg ikke akkurat har noe i mot å tjene noen slanter mens jeg er med de eldre, sa jeg ja og løp på jobb etter å ha spist en yoghurt. Fin dag, aboslutt fin dag! Enn dere, hva gjør dere i høst? Dere forteller meg vel alt om første skoledag??

/Bildene er linket!

Space Cirkus

Når Norge feirer 50 år i rommet, kan dere tro det skal feires skikkelig. Med nasjonal feiring, kom det folk langveisfra: Til og med Kongen! Når du da i tillegg har en pappa som har stått for mye av organiseringa, var det på sin plass å stille opp. Inngangsbilletten til det store sirkusteltet var gratis for alle, så fremst man fikk tak i en. De to tusen oppmøtte ble mektig imponerte: Både over de godt kjente artistene og de lokale ungene.











Vår nabo og fjerdmenning sto for konfransier-rollen sammen med Newton-Per Olav. Vi fikk servert blant annet opera, Hekla Stålstrenga, astronaut-snakk, nytt Widerberg-maleri, verdensklasse-drill, kammer-musikk og kongekor. Ja, i tillegg til det dere ser på bildene. Og det var Space Cirkus: En liten del av 50års markeringa. Resten av gårdagen gikk med til å hilse på folk, snakke med gamle kjenninger, gi og ta klemmer, smile og selge popcorn. Tjæææ, ikke så verst!

Takk

"Takk, for at du er som du er..." For å sitere meg selv. Å, så kult! Heh. (Neida. Joda.) Uansett! Jeg vil takke. For dere aner ikke hvor glad jeg har blitt i dere!! Dere er mine evige komplimentgivere, og dagen min hadde ikke på langt nær vært den samme uten deres nærvær. Mange av dere kommenterer så fint; Sånne lange, innholdsrike kommentarer. Også viser dere at dere har lest, og at dere faktisk bryr dere!



Selvfølgelig merker jeg det når noen av dere blir borte, og ofte sitter jeg og venter på at de forskjellige av navnene deres skal poppe opp, også lurer jeg på hva hver enkelt av dere synes og tenker. Jeg skulle ønske jeg kunne slå opp et stort partytelt og teleportert dere dit, alle sammen. Da skulle jeg holdt dere fast for alltid!! Satt dere i bånd og sånt. Men fram til jeg har knekt koden i trolldom, kan jeg iallfall vise en brøkdel av takknemligheta mi, ved å sende en av dere dette lille jeg har samla sammen. (Sånn, siden de aller fleste av dere er jenter. Sorry, gutter, men dere er tross alt i undetall. Også er dere ikke så flinke til å fortelle når dere er innom!)

Å dele Motionocean på sosiale medier er forresten god smiger. Tror jeg liker smiger, jeg... For den kommer av egen godvilje! Jeg er også på facebook, twitter og bloglovin om dere har lett etter meg der.

Selvskryt er velskryt

Det er ikke noe nytt, og det er ikke gyldigheten av dette jeg vil skrive om i dag. For når man skryter av seg selv, så er det velskryt, og det kommer fra hjertet. Å vokse opp i JanteNorge har lært oss at vi ikke skal skryte av oss selv, for da blir vi sett på som selvgode. Men litt må man få skryte, når man har gjort noe bra!! Er det virkelig så galt å si gode ord om seg selv?

Jeg synes det er viktig å skryte litt av seg selv. På den måten viser man selvtillitt, og dessuten at man er stolt av seg selv og sine oppnåelser. Selvfølgelig; Vi vet alle hvor kjedelig det er å høre på han som skryter av seg selv hele tida. Spesielt de som skryter av at de er så mye bedre enn alle andre. På den andre sida blir vi akkurat like lei av å høre på henne som til stadighet syter over hvor elendig hun er i alt. Men det finnes en fin mellomting. Det er så mye bedre å skryte litt av seg selv, enn å klage om hvor dårlig en er, bare for at andre skal skryte av en. Dessuten føler du deg mye bedre om du ser på det positive i stedet for det negative. Når man selv vet hva man er god til, vet man også hva man blir glad av å holde på med, og det er jo en god sirkel!

Selv liker jeg å kunne ting - det er sikkert derfor jeg alltid har vært god i teoretiske fag: Jeg liker å lære nytt, og jeg suger til meg informasjon som en svamp. Det er gøy å få toppkarakterer! Jeg er også flink til å være positiv. I stedet for å se på det negative, prøver jeg å trekke på smilebåndet. Å ta initiativ er jeg også rimelig flink til. Organisere smått og stort er noe jeg har lært med årene. Jeg er inkluderende, og jeg smiler til de aller fleste - også randome på gata.

Jeg er flink til å blogge. Jeg er flink til å dele kjærlighet. Jeg er flink til å lese, gjøre mitt beste, spise sunt, kokkelere (om jeg vil), håndtere penger, passe på meg selv og å holde kontakt med folk. For noen måneder siden ville jeg også sagt at jeg var god til å underholde, men akkurat i denne stund føler jeg ikke det samme. Da trenger man ikke nevne noe om det. Om man selv ikke føler det er sant, så blir det ikke selvskryt allikevel! Sånn er det med den saken.

For vi må lære oss å skryte av det vi er flinke til. Ikke supermye, men litt. Jeg hører altfor ofte "Ikke for å skryte, men..." Det høres jo så dumt ut. Skal det være så skal det være! Man må da tørre å innrømme sin egen skryt! Så nå har jeg skrytt av meg; vil du skryte av deg?

Siv
xxx

/Bildene er linket

Post #5

Denne gangen var det ikke selvkjøpt post, men ting jeg har fått tilsendt av snille folk der ute. To brev og tre pakker er ikke til å forakte!! Både venninna mi Marte og blogg-venninne Regndrope sendte meg brev. Jeg elsker personaliserte brev! Og nå kan jeg endelig sende selvskrevne brev igjen - überkos!



Så fikk jeg en skikkelig godtepakke fra Jeanette-Marie, jeg vant en godis-konkurranse hos JulieJJ også sendte Elin meg ei bok. Åååh - fine bloggfolk + post; Det er vanskelig å slå den kombinasjonen! Føler meg 100% bortskjemt, også føler jeg at jeg suger til meg andres flaks! Heh, det var da snilt, Siv. Tusen takk postsendere, dere kan virkelig gjøre en dag mye lysere!

Smootheeey

Åh, når man slurper i seg en god smoothie! Den følelsen, liksom. Spesielt når du vet du enkelt kan mekke den sammen når du vil. Hvor jeg fant tak i den magiske oppskrifta? Her, vel, hos Marlene! Jeg måtte bare endre litt på den fordi jeg ikke fant smoothie-mix. Så sånn her laga jeg den:







Voilá! Mellommåltid ferdig på null komma niks - 100% sunt, og 100% naturlig.



(Har dere noen andre gode, sunne oppskrifter å komme med?)

Summery Photos #4

Både Elise, Johanne og Ingvild er tre som jeg har blitt glad i. Men jeg tror ikke det forvirrer dømmekraften min av den grunn. Disse bildene gir meg sommerfølelse i massevis - også så flotte farger! Dere finner enda mer fint om dere forviller dere inn på bloggene deres!

SportySiv

Tjæ, må si jeg har vært over gjennomsnittlig sporty den siste uka. Det er vel stort sett det jeg har gjort i det siste: jobba og vært i aktivitet på forskjellige måter. På jobben går jeg utrolig mye, jeg har øvd litt på tennisspill, tømt og fylt et hønsehus (og dere aner ikke hvor svetteframkallende det er om dere ikke har prøvd det!), klippa plener og jogga.

Så prøvde jeg den nye sykkelshortsen og de nye sykkelhansene ved å sykle halvannen mil. Har også gått på to (små) fjelltopper: Det er disse tre aktivitetene dere ser illustrert på bildene. Overraskende nok er det to år siden jeg gikk på noe fjell sist. Jeg unnskylder meg med barndomstraumer: Ting virker mye tyngre som lita, og følelsene sitter igjen lenge. Det var faktisk ikke så tungt å bestige disse minste toppene, bare vi fant frem... 

Combo breaker...

Fra mine (nesten) innerste tanker, til overfladisk pjatt. Fordi overfladisk pjatt av og til kan kurere miserable sjeler. Spesielt om det er hobby-ting som kommer i posten. Ååååå, som jeg elsker post! Selv om jeg har bestilt og betalt det selv, (altså combo breaker, fordi jeg bruker penger for en gangs skyld) så er det akkurat like flott som mye annet som kommer i posten. Nettopp fordi man forventer dette noe som man ønsker seg!



De to CD-ene nevnte jeg så vidt da jeg kom hjem fra Skottland. Min nye (musikk)flamme, Paolo Nutini. I'm owing it to ex-klassevenninne Julie og takker henne inderlig for å ha introdusert meg til musikken hans. Jeg elsker den første plata, These Streets, for det er virkelig min type musikk. Sunny Side Up tror jeg derimot at jeg må venne meg litt til.

Og boka? Den har jeg venta på i et år. På tiide at jeg fikk klørne i den!! Tenk at man må reise helt til Skottland for å få tak i ei enkelt pocketbok! Nærmeste Ark har nemlig lovet meg den minst sju ganger, men til slutt innså de at de ikke får tak i paperbackutgaven. Hardback vil jeg nemlig ikke ha, for resten av serien har jeg i paperback, og hardback ødelegger enda en combo, heh! Men i Skottland fikk jeg endelig det jeg betalte for, hurra!

Siv
xxx

Mørkets tanker

Når man har mye å gjøre, trenger man ikke tenke like mye. Da har man ikke tid til å tenke. Men når man slukker lyset, og man ligger for seg selv, helt alene mellom dyna og madrassen, da kommer de snikende; De triste, ensomme og usikre tankene. Tankene som er din verste fiende. Og de sprenger inni hodet! De må ut i det fri, for der er de ikke like sprengfarlige.



Med sommerferien kom ensomhetsfølelsen. Alle andre har en annen venn som er morsommere å henge med. En type eller flørt som viser dem interesse. Alle andre har noen som trøster når tårene presser på. Jeg må være tøff. Og trenger jeg å gråte, er det ingen som gir trøstende ord. Kanskje fordi jeg ikke vil at andre skal se meg gråte; Fordi det er flaut å gråte foran andre enn deg selv. Tårer viser svakhet. Det sier iallfall magen, selv om hodet vet at det er feil. Ingen spør hvordan jeg har det sånn at jeg føler at de virkelig vil vite hvordan det står til. Så stakkarslig og veldig alene. Alene og uten mål og mening! Jeg er bare til. Hjernen produserer så alt for mange tanker når mørket faller på. (Som en metafor. Her er det jo tross alt lyst hele døgnet, selv om sola ikke viser seg.)



Og sånne spinnerier skal man jo uansett ikke snakke høyt om. For de er tross alt ikke sanne, Siv. Du har mange venner som tar initiativ. Og du er jo så blid, at du kan da aldri bekymre deg. I så fall har du godt av det i blant. Liksom! For hvem har godt av å ha det sårt? Fordi det gjør deg sterkere? Og det er vel sånn det går når man vil være likt av alle. Ingen setter deg først. Du blir for alltid nummer to. Ikke sant?



Men sommeren har også ført med seg en urolig og innesperra følelse. Jeg vet ikke hvor jeg er på vei, hvor jeg står eller hva jeg driver med. Dagene går bare uten at jeg får tid til å si goodbye. Føler meg plutselig så rastløs. Innestengt og på stedet hvil. Jeg vil overraskes positivt. Jeg vil lære, se og oppleve nye ting. Bare det å bo for seg selv, rydde opp i sitt eget rot. Ha egne regler. Ha lov til å deppe uten at det går ut over andres humør. Sånne tanker kommer i blant. Men heldigvis ikke så ofte. De må bare stå som en kontrast til det evig smilende vesenet jeg har blitt.

/Bildene er linket

Summary Photos #3

Det er sinnsykt kult at folk som tar sånne supre bilder, er så down-to-earth som de er. I dag har jeg lånt to bilder fra Gøril, to fra Silje-Louise og to fra Tiril. 2x3 er det magiske tallet i denne sommer-serien av superfine bilder. Jenter, dere er flinke! Også gir dere meg sommerfølelsen som været ikke gir meg!