I vår tid og vårt samfunn er det er stort fokus på selvrealisering, selvutvikling og karrierejag. Alle skal bli noe, alle skal være best, kulest, morsomt, flinkest. Man skal ha noe å vise til, karrieremessig. At noen har som førstepri' å stifte familie, er for mange en merkelig tanke, meg selv inkludert. Fakta er at tidene har forandret seg enormt etter kvinnefrigjøringen. Før ble man sett rart på om man var tredve, ugift og barnløs. Nå får man vantro blikk om man blir gravid som tjueåring. "Skal jeg gratulere?" får man høre da. Få kan tro at dette er noe man har planlagt eller ønsker.
Jeg har aldri forstått meg på de som vil ha barn i tidlig alder. I min verden blir det som å sette seg selv, sin egen selvutvikling, sitt eget liv i et atten års fangenskap. Overdrevet selvfølgelig, men de sier jo at når man får barn, har man ikke lenger tid til seg selv. Barnet går foran alt, og slik skal det vel også være (?).
Om man er i et stabilt og godt forhold, forstår jeg godt at ur-instinktene fra livmora skriker etter oppmerksomhet. Jeg har vært der selv, jeg, men følelsen har aldri vært så sterk at jeg virkelig har ønsket å gå fra to til tre. Mulig det er fordi jeg ikke har vært sammen med den ultimate livsledsager og pappa ennå, men også fordi jeg har et sterkere instinkt om å bli bedre kjent med både meg selv og verden først. Om jeg først skal bli mamma, vil jeg helst være den beste, sterkeste og tryggeste rollemodellen jeg kan være. Dessuten trenger jeg definitivt å boltre meg på verdens lekeplass, før barneskrik og bleieskift tvinger dagene sammen i ett.
For noen er drømmen å få barn! Virkelig, en barnedrøm. Jeg lurer på om disse menneskene føler at de "mister/gir opp seg selv" til fordel for babylykke eller om de føler at de utvikler seg selv i takt med foreldrerollen. Jeg vet hvert fall at jeg ikke var en dert moden nok da jeg var tjue. No way! Det var en lang vei til selvsikre meg, og enda er jeg ikke fullt utviklet. Haha!
Jeg respekterer virkelig andre som ønsker å være unge foreldre. Med tidlig mener jeg sen tenåring - tidlig tjueårene. (Før den tid ser jeg på deg som enten dum og uforsiktig eller ekstremt uheldig!) Tenk å "gi opp" sine desidert beste år for å sette et barn til verden! Nå høres det litt ut som om jeg mener at å bli foreldre er "the end of the world" - det er ikke så dramatisk. Jeg mener bare at mange unge ikke helt har "funnet seg selv", ikke blitt ferdig med utdanning og kanskje ikke er i stabile forhold. Jeg synes nemlig at slike ting helst bør være på plass først.
Jeg har alltid visst med meg selv at jeg ikke ville ha barn før sent. Og ja, jeg vil ha barn, en mann, en familie. Jeg vil jo ikke være alene. Jeg begynner å nærme meg tredve, men fortsatt er tanken på at jeg kanskje får min egen familie en dag ganske sprø. Ser det ikke helt for meg, men det kommer vel som en naturlig forlengelse av et lengre forhold. Får finne meg en mann... Nå som jeg er singel er det uansett en ganske uaktuell tanke å skulle stifte familie. For meg blir det så... endelig! That's it, liksom, STUCK! Jeg er nok litt virrete og har tusen drømmer som skal fullføres først. Jeg føler heldigvis ikke press, stress eller desperasjon. Føler meg altfor ung og "uferdig". Jeg vet jo ikke engang hva jeg skal bli når jeg blir stor!
Jeg tipper at mange av Sivs lesere er unge jenter (og gutter?) som har sine egne syn på denne saken. Derfor er jeg utrolig interessert i å høre deres tanker! Hva tenker DU om å bli forelder i ung alder? Hvordan er det der du kommer fra? Det er vel ikke bare her i Tigerstaden at selvrealisering ofte går foran familieliv? Hva mener du bør være "på plass" før man setter barn til verden? Er det noen unge mødre der ute som føler de har gitt opp mye av seg selv? Eller er det noen andre mødre som føler at babylykke er den store drømmen? Fill me in.
Takk for meg!
Ida Speilvendt
Jeg har selv lyst til og bli en ung mor, men jeg vil jo vente litt selv om jeg vil ha barn nå !
SvarSlettMen jeg syntes det er for tidligt.
Men i de fleste tilfeller så har unge mødre ver uforiktigt med beskyttelse under sex, og mange av dem er i mot abort, det er derfor(tror jeg) at det er så mange unge mødre. er sikker på vist hadde alle vert i mot abort tror jeg at tallet for unge mødre hadde steget betraktelig.
-mfo*
jeg vil jo helst ha en barn litt oppover i 20-alderen, først må jeg bli ferdig med noe som heter skole, finne meg en jobb og et hus osv.. :-)
SvarSlettSv;Ja,gråt en del vi jentene som så på. .=) vil gjerne hatt litt mer en den slutten,var litte gran åpen. men regner med at de fant tonen igjen.værtfall hvis jeg skulle forsettet med filmen<3
SvarSlettEr spent på bøkene også, har lyst å bli ferdig med trueblood bokserien,så jeg kan lese vampire diaries bøkene=D
Jeg kunne ikke ha tenkt meg å stiftet en familie i min alder av nesten 17 år..
SvarSlettJeg føler ikke at jeg greier å holde orden på mitt eget liv - hvorfor ønske å sette et nytt et til verden, når sjansen for at jeg skaper mer ødeleggelse enn lykke er stor?
Jeg kjenner ei som er året yngre enn meg og nettopp har fått sitt første barn. Hun og samboeren hadde bare vært sammen en måned da hun ble gravid, men de er jo super-paret selv. Så langt er de like nyforelsket som aldri før og elsker den lille familien sin over alt på jord - noe som er fantastisk, for all del!
Men det finnes jo de som ikke får den "happy endingen" og.
Når det en gang (hvis det blir selvfølgelig) blir tid for stiftelse av familie, så vil jeg starte en familie med en jeg stoler på. Med en jeg føler meg trygg sammen med, en som jeg virkelig elsker.
Og han må jo selvsagt ønske familien like mye som meg!
Men det er jo ikke bare kjærligheten som skal være på plass, barn krever tid og penger og da er det kanskje greit å vite at økonomien strekker til og?
Det er mange som ønsker seg A4-livet. En storslagen karriere, mann, en retriever, tre barn, en Volkswagen som passer for hele hurven og ei hytte langt oppå fjellet (i det rekkefølgen)- men jeg lurer litt på hvor mange det faktisk er som får dette A4-livet..?
I mine øyne skal ikke livet planlegges, men utforskes og nytes! Jeg tror fullt og helt på skjebnen, og det som skjer, det skjer for en grunn.
Blir man alenemor i en alder an 19 år..? Ja, da er det faktisk bare meningen at det skal være sånn.
Liker å tro at det ligger en større premier for hver og en avhengig av hvilke situasjoner man må igjennom!
Kjempeflott gjesteinnlegg forresten! Det glemte jeg jo helt å si! :)
xx
Jeg er 21 år (blir 22) i år. jeg liker barn og kunne godt tenke meg både det og en mann å dele livet med. Men jeg føler også slik at økonomi er viktig, jeg er ikke ferdig utdannet og man bør være sikret økonomisk mener jeg får man planlegger å ha sette ett menneske til verden. Dessuten føler jeg at jeg vil være gift før jeg får barn. Jeg er litt kristen, men det har egentlig ikke noe med troen å gjøre. Det er bare hva jeg føler er riktig for meg:) Akkurat nå har jeg ingen mann og er heller ikke ferdig utdannet, så da får det å bli mor vente:)
SvarSlettSøsteren min var 25-26 år da hun ble mor for første gang, noe jeg mener er en passe alder. Hun hadde hvert samboer med svogeren min siden hun var 20, så hun kjente han godt og de hadde en stabilt forhold, noe jeg mener er viktig. Glemte å skrive det i kommentaren over her:)
SvarSlettWeeee, mange fine kommentarer her allerede! Veldig gøy å høre hva andre tenker!!
SvarSlettBle et fint innlegg til slutt da. Liker bildebruken, Siv ;)
Takk for at jeg fikk blogge her, jeg er fornøyd!
Jeg har alltid tenkt at unge det får jeg etterhvert! Studiene først. tenker det også fortsatt. Men det var før jeg fikk meg kjæreste, og ble inderlig, utrolig ufattelig glad i en annen person. Og kjenner at å få et barn med ham, det ser jeg virkelig for meg!
SvarSlettTenkte også tidligere at her skal det adopteres, fordi det finnes så altfor mange barn uten foreldre der ute! Men når jeg har type, så tenker jeg bare at jeg vil ha noe som han og jeg har skapt. Når den tid kommer :)
Idaaaa, du taler mine tanker! Fantastisk bra skrevet :)
SvarSlettUtrolig bra skrevet :D
SvarSlettJeg fikk datteren min da jeg var 17 år. Helt sant at jeg var uforsiktig, men uforsiktig eller ikke så måtte jeg ta ansvar. Jeg har aldeles ikke gitt opp livet mitt. Skal ungdomstiden handle om puling, drikking og dop? Hvorfor kan den ikke handle om trygghet, gode venner og normal hverdagslykke? Alt handler om prioriteringer.
SvarSlettVi mennesker er laget for å få barn i 20-25 års alderen.
SvarSlettForskning viser at det er den alderen kroppen er mest fruktbar og takler graviditet og fødsler best.
Nå til dags er det jo blitt slik at man skal ha hatt mann i flere år, giftet seg, ha fast jobb, kjøpt seg hus før man får barn.
Da har man levd et liv hvor man kun har hatt fokus på seg selv, plutselig må man tenke på noen andre også. Det kan kanskje bli vanskelig for en eldre mor?
Vi har fler og fler prøverørsbarn og adopsjoner for barn velger å få barn for sent.
Før i tiden var man gammel mor hvis man ble førstegangsmor i en alder av 25. Men den dag idag gifter vi oss så alt for sent!
Jeg vil være ferdig med mine barn i en alder av 25-30. Fikk mitt første barn som 20åring og planen er vel to til.
Synes det er trist å se at noen blir mødre så alt for tidlig - som jeg mener er de under 18.
Utdannelse er viktig, utdannelse kan også taes mens man har barn (null problem.), men man ser jo ofte de her alenemødrene blir sittende hjemme flere år for de motar gratis penger, de gidder ikke ta en utdannelse eller jobbe. Slikt er dumt ja. Man burde tenke på fremtiden til seg selv og barnet.
Enig med deg Ida,ting bør være på plass først :)
SvarSlettFrem til jeg var 21 nektet jeg for at jeg noen gang skulle ha barn. Aldri i verden om jeg skulle. Men så ombestemte jeg meg, og har forsåvidt tenkt at jeg har lyst til å bli en ung mor. Snart litt seint ute for det, kanskje?:p Lillesøsteren min på 20 er gravid i uke 30, og er overlykkelig. Hun er som skapt for å få barn da, så det er jo ikke noe sjokk. Gift og greier! Jeg er veldig glad jeg ikke fikk barn da jeg var 20, men jeg trenger heller ikke å vente til jeg er 30. Mamma fikk oss fire fra hun var 24 til hun var 30, og det tenker jeg i grunn at er ganske passe for min del også:)
SvarSlettViktig og bra tema.
SvarSlettVil si ja,ja og ja.
Ja, jeg hadde alltid drømt om å bli mamma, barndomsdrømmen om å gifte seg, ha hus, bil og allt på plass før jeg startet livet med barn.
Ja, ung og "dum". Uforsiktig med prevansjon og plutselig gravid som 21 åring. Dette var absolutt ikke noe jeg planla eller ønsket. Hadde kjæreste men vi hadde kun vært sammen ett par mnd. Jeg gikk i full panikk til lege samme dagen jeg fant det ut og ba om abort, jeg var oppløst i tårer og angst. Heldigvis fikk jeg ikke ta abort sånn på flekken, så tidlig, men måtte gå hjem å tenke på det. Jeg kjenner mange som har tatt abort og er egentlig ikke imot det. Jeg hadde også alltid inbilt meg at om jeg ble gravid kunne jeg ta abort, men når jeg kjente at det begynte et liv inne i min egen kropp klarte jeg bare ikke å ta det bort.
Ja, jeg skulle hatt utdanning, hus, bil og allt på plass først men nå ble det ikke slik. Jeg har kjempet hardt for først å ta studiekompetanse og etter det en bachelorgrad innen helse.
Sist men ikke minst, ja, jeg har utviklet meg mye etter prinsessa ble født, for voksen var jeg absolutt ikke da jeg ble gravid som 21åring.
Sist men ikke minst, en vil aldri angre på valget om å få ett barn og når jeg hører : "mamma, du er best i hele verden og jeg elsker deg!" smelter hjertet ditt totalt og du vet det har gått bra tross allt om det ikke var planlagt eller likt som i barnedrømmen.
kristine
så utrolig bra !
SvarSlettJeg vil selv ikke bli mamma ennå, ikke før jeg føler at jeg kan mestre en slik jobb.. Liker følelsen av bare å være samboer og forelsket i noen år til :)
Så utrolig bra innlegg <3
SvarSlettSV: Veldig enig med deg, Siv!
Veldig bra skrevet, frøken Speilvendt! :) Å få barn er jo en omveltning av hele livet, og det er nok en del folk jeg mener ikke burde hatt barn. Altså de som "jeg blir gravid for å blogge" eller "en liten dikkebaby og dullelulle med" rett etter barbiene er blitt kjedelig. Man bør ha en del på plass før man setter et barn til verden, ikke minst en sikker økonomi, og jeg kjenner jeg blir litt provosert av de som forventer masse penger uten å ha vært i jobb engang. Hallo, det skal ikke være så enkelt å få barn. Folk er jo ganske ulike, jeg er mer den rolige typen som liker seg best hjemme og ikke ute i verden, hehe. Men så har du de som er eventyrlystne og virkelig vil oppleve masse før de for barn, for selv om det bringer glede er det jo også en hindring.
SvarSlettOg det er aldri for sent! Men mindre en er 60+, da er man bare egoistisk!
En del refleksjoner, eller? :D
Som noen nevnte over her, så handler det jo om prioriteringer da.
SvarSlettJeg er ikke mamma, og har ingen planer om å bli det i nærmeste fremtid. Jeg vil først prioritere å gjøre meg ferdig med skolen, deretter kan jeg begynne å tenke på å få unger. Det finnes sikkert mange unge mennesker som blir foreldre i tidlig alder og som klarer å ta godt vare på barnet.
Jeg elsker unger - det gjør jeg virkelig! Men jeg er ikke klar selv til å få ansvaret for en nå enda. Derimot ønsker jeg å bli tante snart, ettersom jeg har to eldre brødre. ;)
Herregud så kult innlegg! Egentlig litt savna, det er jo noe de fleste har en mening om.
SvarSlettJeg kommer fra ei lita øya på Nord-Møre der flesteparten flytter til byen og studere og er hjemme hver helg. Når de er ferdig flytter de tilbake og får unge med en fra samme sted og får raskt unge. Makan da har man opplevd livet lissom! Hadde nok ikke vært meg, men så har jeg ikke helt samme forholdet til hjemplassen som mange.. Uansett da, så kommer flesteparten tilbake i området iallefall! Og så døper alle barna sine, ikke ut av tro, men tradisjon. Liker ikke det heller jeg da.
Jeg ser fordeler i å ha levd litt, funnet seg selv kanskje til og med - og ha det stabilt med det rundt seg. Synes absolutt det høres ut som det mest ideelle, men så er det ikke alle det blir sånn for. Et barn forandrer livet til noe uansett, så kanskje det er akkurat det noen trenger for å ta seg sammen og gå en mening med livet? Jeg føler meg ikke klar selv ennå iallefall, heak jeg er ikke klar for å bli ferdigutdanna en gang:P Hehe. Men jeg gleder allikevel og håper inderlig at jeg en dag også kan oppleve å få en person som ligner på meg i denne verden. Lurer veldig på hvordan sånt blir:P
Utrolig bra skrevet og velformulert innlegg. Har selv gått rundt det å bli foreldre i ung alder. Har surfet gjennom uttallige (unge) mamma bloggere,selvom sikkert alle har sin egen historie,grunner og situasjon som kanskje førte til et lite under ble født,så kan jeg ikke unngå å tenke det samme som deg,at de i så ung alder(dvs 15-20 ish) ikke har opplevd livet,og har ikke blitt selvrealisert.
SvarSlettFor min del så blir det ikke noe unger før jeg er 30 minst,når jeg har jobbet,tjent penger,levd livet
og "funnet meg selv".
For all del er det ikke noe galt å bli foreldre i ung alder,eller i hvilken helst alder.
Jeg blir 21 i år, og føler meg ALTFOR ung til å bli mor. Vil vente minst ti år, om jeg i det hele tatt skal ha barn :o
SvarSlettNår det kommer til hva som bør være på plass før man setter et barn til verden så er vel et grunnleggende kapittel i den boka ØKONOMI, for ikke å glemme FAST FORHOLD...
SvarSlettMamma og Pappa hadde gått fra hverandre lenge før jeg ble født, hvilket har resultert i at jeg bare hadde kontakt med pappa fra jeg var 3/4-13 år. Jeg mener man trenger to foreldre, om det er mamma-pappa, mamma-mamma eller pappa-pappa så det det det samme. Heldigvis har jeg hatt onkler, tanter og besteforeldre som har stilt opp der det har mangla en. Tomrommet vil alikevel alltid være der. Selvom man får steforeldre, så blir det liksom ikke det samme!
Ei venninne av meg venter barn i juni. Hun har nettopp fylt 22, typen er et år eldre. Ingen av dem har noen skikkelig utdannelse eller jobb. Hun har gått noe sminkegreier i et halvt år og han jobber svart som tatovør. Når de itillegg ikke har foreldre til å støtte seg så sier det seg selv at de kommer til å få det tøft økonomisk. Men de har iallefall hverandre. For øyeblikket iallefall. Man har jo ingen garanti for at forholdet holder, og uten navstøtten hennes og de svarte pengene hans så hadde ingen av dem klart seg alene. Og da ihvertfall ikke med en unge!
Jeg syns det er viktig å tenke litt lengre enn nesa si når man bestemmer seg for å bli gravid, en annen ting om man "uheldigvis" blir det.
For å få en motseting av de to historiene der så har jeg også ei venninne som fikk barn et par dager etter muntlig eksamen på vgs. Det har vært en perlehistorie til tross for at hun ikke er sammen med barnefaren lengre. Hun er et arbeidsjern som har to ting i fokus: Sønnen og jobben.
Så mye kommer an på personen og situasjonen man er i, men jeg syns iallefall man burde gjøre seg ferdig med utdannelsen og få seg en jobb før man planlegger et barn. Blir som tidligere nevnt litt annerledes om man blir smelt på tjukken uplanlagt...
Ha en strålende tirsdag!
Veldig godt innlegg, jeg er har hatt mange av de samme tankene selv. Aldri hatt noe ønske om å bli mor, ihvertfall ikke tidlig - men jeg har heller aldri tenkt at jeg ALDRI skal ha barn. Som det meste annet her i verden, regnet jeg med at det ville komme av seg selv. Og det gjorde det jo :P
SvarSlettJeg mener at det er helt umulig å mene noe som helst generelt om dette, når det passer, hva som er optimalt og når det er "uheldig" å få barn. Hver historie er unik. Noen planlegger, og det blir slik de planlegger, noen planlegger og ting går ikke som planlagt, noen planlegger ingenting, men ting skjer likevel. Felles for heldigvis de fleste, er at de uansett blir fantastisk fine foreldre til barna sine, og at svært, svært få vil si i ettertid at de IKKE syns det var verdt det.
Spennende innlegg fordi du tar opp noe omtrent alle har meninger om! Jeg har ikke lest alle kommentarene over, så vet ikke hva alle andre sier, men jeg syntes også din mening kommer veldig tydelig fram i innlegget og dermed på en måte kun ser på det positive med og vente. Og ikke at det er noe galt med det, men det er jo også andre sider ved det. :)
SvarSlettSelv er jeg 19 og er absolutt ikke klar for å få barn enda, men jeg kan godt se for meg og stifte en familie lenge før jeg er 30. Jeg ser ikke på dette som at jeg "velger bort meg selv", jeg tror barn er noe givende og jeg tror jeg hadde trivdes utrolig godt med å gi av meg selv til noen søte små jeg selv hadde skapt. Poenget mitt er at jeg tror man får igjen minst like mye som det man mister når man får barn! Jeg tenker også litt på barna, jeg har f.eks. ikke lyst sånn jeg ser på det nå til at mine barn skal vokse opp med en mor på 60år. Om du skjønner poenget mitt? Jeg tror også barneoppdragelse kan bli mer slitsomt etter hvert fordi man kanskje generelt har mindre og gi etter hvert? Uansett kan jeg godt se for meg meg selv i et lite koselig hus med mann og barn, og at jeg hadde vært utrolig lykkelig med det. Når det er sagt, hva som er for tidlig tror jeg er opp til hver enkelt, det er veldig forskjellig hva man har lyst til å få ut av livet rett og slett og hva man ser på som viktig! Men et fint innlegg :)