Siv spurte meg om jeg hadde lyst til å skrive et gjesteinnlegg i bloggen hennes, og det tar jeg som en stor ære. Jeg får alltid superangst av å skrive hos andre, fordi jeg føler at det må bli p to the erfect. Men hva gjør jeg ikke for min kjære Motionocean!? Jeg fikk lyst til å skrive litt om mine tanker om unge foreldre og det å realisere sine egne drømmer. Jeg spinner på tankene om rundt foreldrerollen og om den hindrer ens egen selvrealisering.
I vår tid og vårt samfunn er det er stort fokus på selvrealisering, selvutvikling og karrierejag. Alle skal bli noe, alle skal være best, kulest, morsomt, flinkest. Man skal ha noe å vise til, karrieremessig. At noen har som førstepri' å stifte familie, er for mange en merkelig tanke, meg selv inkludert. Fakta er at tidene har forandret seg enormt etter kvinnefrigjøringen. Før ble man sett rart på om man var tredve, ugift og barnløs. Nå får man vantro blikk om man blir gravid som tjueåring. "Skal jeg gratulere?" får man høre da. Få kan tro at dette er noe man har planlagt eller ønsker.
Jeg har aldri forstått meg på de som vil ha barn i tidlig alder. I min verden blir det som å sette seg selv, sin egen selvutvikling, sitt eget liv i et atten års fangenskap. Overdrevet selvfølgelig, men de sier jo at når man får barn, har man ikke lenger tid til seg selv. Barnet går foran alt, og slik skal det vel også være (?).
Om man er i et stabilt og godt forhold, forstår jeg godt at ur-instinktene fra livmora skriker etter oppmerksomhet. Jeg har vært der selv, jeg, men følelsen har aldri vært så sterk at jeg virkelig har ønsket å gå fra to til tre. Mulig det er fordi jeg ikke har vært sammen med den ultimate livsledsager og pappa ennå, men også fordi jeg har et sterkere instinkt om å bli bedre kjent med både meg selv og verden først. Om jeg først skal bli mamma, vil jeg helst være den beste, sterkeste og tryggeste rollemodellen jeg kan være. Dessuten trenger jeg definitivt å boltre meg på verdens lekeplass, før barneskrik og bleieskift tvinger dagene sammen i ett.
For noen er drømmen å få barn! Virkelig, en barnedrøm. Jeg lurer på om disse menneskene føler at de "mister/gir opp seg selv" til fordel for babylykke eller om de føler at de utvikler seg selv i takt med foreldrerollen. Jeg vet hvert fall at jeg ikke var en dert moden nok da jeg var tjue. No way! Det var en lang vei til selvsikre meg, og enda er jeg ikke fullt utviklet. Haha!
Jeg respekterer virkelig andre som ønsker å være unge foreldre. Med tidlig mener jeg sen tenåring - tidlig tjueårene. (Før den tid ser jeg på deg som enten dum og uforsiktig eller ekstremt uheldig!) Tenk å "gi opp" sine desidert beste år for å sette et barn til verden! Nå høres det litt ut som om jeg mener at å bli foreldre er "the end of the world" - det er ikke så dramatisk. Jeg mener bare at mange unge ikke helt har "funnet seg selv", ikke blitt ferdig med utdanning og kanskje ikke er i stabile forhold. Jeg synes nemlig at slike ting helst bør være på plass først.
Jeg har alltid visst med meg selv at jeg ikke ville ha barn før sent. Og ja, jeg vil ha barn, en mann, en familie. Jeg vil jo ikke være alene. Jeg begynner å nærme meg tredve, men fortsatt er tanken på at jeg kanskje får min egen familie en dag ganske sprø. Ser det ikke helt for meg, men det kommer vel som en naturlig forlengelse av et lengre forhold. Får finne meg en mann... Nå som jeg er singel er det uansett en ganske uaktuell tanke å skulle stifte familie. For meg blir det så... endelig! That's it, liksom, STUCK! Jeg er nok litt virrete og har tusen drømmer som skal fullføres først. Jeg føler heldigvis ikke press, stress eller desperasjon. Føler meg altfor ung og "uferdig". Jeg vet jo ikke engang hva jeg skal bli når jeg blir stor!
Jeg tipper at mange av Sivs lesere er unge jenter (og gutter?) som har sine egne syn på denne saken. Derfor er jeg utrolig interessert i å høre deres tanker! Hva tenker DU om å bli forelder i ung alder? Hvordan er det der du kommer fra? Det er vel ikke bare her i Tigerstaden at selvrealisering ofte går foran familieliv? Hva mener du bør være "på plass" før man setter barn til verden? Er det noen unge mødre der ute som føler de har gitt opp mye av seg selv? Eller er det noen andre mødre som føler at babylykke er den store drømmen? Fill me in.
Takk for meg!
Ida Speilvendt
