Savnen for å skrive forsvinner ikke. Når jeg nå har satt meg ned, etter eksamener og tilbake i nord, med datamaskinen i fanget, kjenner jeg at det er deilig å la ordene strømme ned på hvit bakgrunn, mens fingrene glir på tastaturet. Ikke bare i chat på facebook, eller i en tweet på twitter - men en faktisk tekst. Jeg savner det. Dype tekster. Fine bilder. Lister. Historier. Men aller mest: samhandling med dere som har vært der da jeg trengte dere.
Og jeg vil ikke slutte. For hva med de gangene jeg har noe viktig å dele? Jeg liker jo å lage videoer. Skrive. Sette sammen media. Men det tar tid. Mer tid enn jeg har til rådighet som student på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Det er nesten flaut å si at man skal bli sivilingeniør, men ikke har tid til å skrive tekster om sitt eget liv.
Jeg trives godt med livet i Trondheim. Miljøet på fysmat er fantastisk - jeg har aldri trivdes så godt som jeg gjør nå. Aldri har jeg hatt den muligheten til å være sosial med mange mennesker samtidig, med mennesker som har liknende tankegang som meg selv, og som liker å holde på med mange av de samme tingene. Jeg har ikke så mange hobbyer lengre der nede, men det går fint. Jeg ser på friends, også er jeg med friends. Jeg har blitt en sånn basic girl, tror jeg. Der man bare lever livet fra dag til dag. Og jeg liker det!
Men jeg tror jeg har vokst av meg en del av eksponeringsbehovet mitt. Jeg får ut litt av min dele-trang på instagram. Det er så mye mindre tidkrevende. Også lar jeg resten gå utover vennene mine. Jeg prøvde å la det være på videregående, men finner at det er mer naturlig å la venner ta støyten, sånn som vanlige folk gjør. Selv om jeg kan være mer krevende enn en vanlig venn. Men for de gangene jeg må fortelle verden hva som skjer i livet - så er det kos om dere følger meg videre på instagram.com/msmotionocean. (Og eventuelt gi en subscribe på youtube.com/msmotionocean og en follow på twitter.com/motionocean - om dere er gira, liksom.)
Jeg vil ikke legge ned bloggen - jeg vil ha minnene; dere. Også vil jeg ha muligheten til å returnere om jeg en dag føler trangen for å skrive. For å dele. For å ta tilbake en glemt hobby. So I guess this is farewell. For now...
