En (ikke så) koselig stalkerhistorie

Ja, han var kanskje ikke stalker, for han visste ikke så mye om meg. Men han visste hvem jeg var, og jeg hadde ingen peiling på hvem han var. Men jeg burde kanskje ta historia fra begynnelsen. Og det hele starta med youtube.

Det var onsdag kveld, mens jeg lå godt lagt under dyna. Ukjent nummer. Jeg trodde det var noen som ville be meg om en tjeneste og tvilte litt på om jeg skulle ta den før jeg la meg. "En tjeneste kan jeg alltid yte", tenkte jeg, som jeg som regel gjør. Fyren i andre enden sa han hadde funnet ei av venninnene mine i kommentarene mine på youtube. Han likte "For siste gang"-coveret mitt så godt, at han ville ha meg til å spille vokal i studio sammen med ham. Og det var jo en koselig telefon å få! Det er ikke hver dag en ukjent person ringer deg, komplimenterer deg og ber deg synge i studio!

Men. I løpet av den neste halvtimen ble det sagt flere ting som skurra. Selv klarte jeg ikke riktig å fordøye det typen hadde sagt før etter han hadde lagt på. Etter en lang dag var jeg keen på å avslutte dagen, så jeg prøvde å chatte med noen venninner samtidig som jeg runda av noen prosjekt fra min 13-timers lange skoledag. Dere vet vel sikkert hvordan hjernen fordeler oppmerksomhet under multitasking. Det ble en god tel "åja" og "hehe"-ing fra min kant, for å si det sånn.

Han introduserte seg med at han hadde slitt med psykiske problemer. Og at han var 26 år. For i følge ham selv så kunne det være greit å vite. Ja, det kan du si. Det var også av interesse for ham å sjekke at jeg helst var i 19-20-årene, og ikke 16 eller 17. Den neste halvtimen klarte han å si at politisk arbeid var unyttig, fordi, hallo, man slår jo aldri igjennom med noe - det ender opp som bortkastet arbeid; at sivilingeniør i fysikk og matte høres kjedelig ut, og at det var litt skuffende at jeg ikke holdt på med noe "kreativt". Ja, også at jeg har en del småfeil i sangen på youtube; "sånne ting perfeksjonerer vi i studio". Så fint at du ringer meg for å si sånne fine ting om det jeg liker å holde på meg, da.

Jeg prøvde å avslutte samtalen, og siste del av samtalen gikk typ sånn her:
"Ja, du har jo litt uvanlig etternavn, har du aner fra Amerika eller Irland?"
"Hehe, det e nok Skottland du."
"Du har jo veldig fint, rødt hår, det er vel natulig?"
"Jepp, det e nok det."
"Ja, det er jo ikke så vanlig med sånt flott hår - du har det enda?"
"Jepp."
"Jeg ble veldig sjarmert av ansiktet ditt. Ja, kan jeg spørre; er du singel?"
På dette stadiet var jeg på nippet til å legge på. Men jeg var ganske opptatt med å diskutere fyren med Ingvild på facebook. Det var henne han kontaktet, nemlig.
"E nok det, ja."
"Ja, da kan vi jo kanskje bli bedre kjent på den måten også, heheheh"...........

Vet du, jeg er ikke interessert i å bli kjent med deg "på den måten", "om du skjønner hva jeg mener". Så kjære... Rønningen? Bjørn? Anders? Halvard? Du var koselig i begynnelsen. Men du virker lite proff. Du ringer ei som du har sett på nett, som du lurer på kan være av den yngre garde; snakker i en halvtime om løst og fast, der du skryter hemningsløst av deg selv og kommer med påstander som betviler mine interesser. Også legger du an på meg?! Har du ikke kjangs på folk på egen alder, og som faktisk har sett deg annet enn gjennom telefonen? En luguber person på dette viset er ikke av særlig interesse. Takk, men nei ellers takk. Håper du aldri gjør noe sånt igjen.

Fikk ei rimelig god historie å fortelle mine medstudenter dagen etterpå, iallfall.