Musikalsk kappestrid

Etter alt det andre jeg fant på på lørdag, huka jeg like greit med meg to av de andre familiemedlemmene her i huset, også dro vi nordover øya på musikalsk kappestrid. Det virka så spennende, og da det var tre timer til start, fant jeg ut at jeg ville komme til å angre om jeg gikk glipp av det. Selvfølgelig hadde jeg rett!



Prinsippet var ei blanding av nytt på nytt, kvitt eller dobbelt og beat for beat: Tre lag skulle sanke poeng, dommerne avgjorde svarene, verten slo av et par vitser mens hun holdt oss oppdatert, alt samtidig som brassbandet spilte. "Hvem skal ut", "grip mikrofonen", "maestro" og "gjenkjenn instrumentdelene" var noen av oppgavene. Mange fine ordspill, kjente sanger, nyydelig musikkspill og en god dose lokal humor holdt oss underholdt i et par timer. Jeg fikk meg en god latter og kan si jeg er superglad jeg dro! Vi har da fine kulturtilbud her i blant! (Og i sånne øyeblikk savner jeg å spille i det eksakt samme brassbandet. De er flinke, de!)

Siv
xxx

Vår i nord når:

- blomstene endelig titter fram.
- gåsungene spretter fram på trærne.

 

- mørket nesten ikke eksisterer lengre, hverken på dagtid eller på natterstid, noe som fører til (at):
- du ser flere opplagte ansikter om morgenen.
- kveldene blir lengre, og morgenene starter tidligere.



- mosen er grønn.
- det kalde, hvite fra himmelen ikke legger seg på bakken.
- det kalde, hvite på bakken nesten er borte til nasjonaldagen.



- Siv kan gå ute i bare strikkagenseren.
- man nesten har lagt bort vinterskoene.



- dunjakken er bytta bort til fordel for softshell-, regn- og allværsjakkene.
- måsene skriker natta lang.

Siv
xxx

Det finnes ikke dårlig vær...

... bare dårlig klær. Er det ikke det man lærer som liten? Iallfall var det denne regla som ble gjentatt her i huset, da søndagene var regnfulle. Det var også det pappa sa i morges, da jeg kommenterte at været aldri ville samarbeide med sportySiv. Så jeg hev like greit på meg regntett hyr og satte av gårde sørover øya; På loppis!







Hver vår har tiendeklassen loppemarked, og i år var intet unntak. Siv var oppe tidlig, så jeg hadde til og med tid til å ta meg en tur på besøk før dørene åpna klokka 10. Det var godt å se Mona igjen; Det er ikke like greit å holde hverandre oppdatert når vi ser hverandre så sjeldent. Til neste år skal hun enda lengre bort - helt til Frankrike!! Vi sykla i pøsregn til grendehuset, og jeg fant meg ei kofte. Hurra! Litt slitt i kantene, men ellers veldig fin; Det var noe sånt jeg hadde sett for meg, ja. Også til skarve 5 kroner! (Ps. Det er forresten pappa sin sykkel jeg bruker for tida - i fall noen skulle lure.)

Siv
xxx

I et materialistisk øyeblikk

I går fikk jeg et plutselig anfall av materialistiskhet (er det noen som har peiling på hva slags ord jeg egentlig leter etter her?) Det skjer ikke så ofte, ettersom jeg, som dere vet, er lite materialistisk av meg. Eller, jeg prøver iallfall å ikke være så materialistisk. Siden det bare er 8 måneder til jul (om du trekker fra 3 dager), tenkte jeg at jeg kunne skrive ei liste. Sånn, i tilfelle noen av dere ville kjøpe meg en førjulsgave. Liksom.


1. Ny sykkel (fordi den jeg 'har' er helt hærpa og alt for liten)


2. Et par lave Converse (som jeg lette etter hele fjorsommer.)



3. Hjemmelaga blåbærsyltetøy (som jeg også skrev et eget innlegg om)



4. En ny strikkagenser (mest for morosskyld, så kan jeg bytte litt på dem.)


5. Frida Amundsens nye album (fordi sangene hennes er rå, og hun er flinkflinkflink, og norsk!)



6. Ny dagbok med lås (fordi de to jeg har hatt er utskrevne.)

Og dett var dett! Vi har vel alle våre øyeblikk. Hva er deres materialistiske ønsker?

Siv
xxx

/Bildene er linket

Fotballonsdag

I går tok jeg inn hos Caroline et par timer før jeg ble med henne på trening. Jeg følte meg kanskje ikke så sprek mens jeg så på, men jeg fikk meg da et par latterkuler. Da jentene var ferdigløpt, skulle guttelaget spille treningskamp mot sørøyas A-lag. Det var jo derfor jeg var der, ikke fordi jeg er så himla fotballinteressert (akkurat det tror jeg dere vet fra før...)





To av guttene i klassen spilte på gutte-16-laget laget, mens jeg på det andre laget kjente nesten halvparten av spillerne. Da er det ikke like enkelt å skulle holde med det ene eller det andre. Så jeg prøvde å holde meg nøytral, selv om fotball ikke er laget for nøytralitet. Bilder fikk jeg derimot ikke så mange av; For det første skulle jeg jo følge med på kampen, og for det andre bevegde de seg alt for mye! Fotballspillere altså, de klarer ikke å holde seg i ro!

Siv
xxx

Vil noen ha...?

HEISVEIS - jeg har 100 følgere på bloglovin! Velkommen inn i varmen, og si gjerne hei om dere vil! Dere er tross alt veldig mange nå, mange fler enn den dagen da jeg hadde 0. Jeg sa jeg skulle gi bort et smykke om dere ble så mange som 10x10; Vil noen av dere ha dette? Del noe fint i kommentarfeltet, da vel! Smiiil!



Siv
xxx

Gjesteinnlegg; Kunsten å vere lukkeleg

Eg skal fortelje dykk ei historie om ei søtten år gamal jente som bestemte seg for å verte lukkeleg. Ho bestemte seg for at i dag skal eg slutte å lengte. Slutte å lengte etter det som var, etter det som skal bli ein gong i framtida. Berre leve her og no.

Johanne heitte ho. Og ho sit her og skriv dette.

Å vere lukkeleg betyr ikkje at du ikkje har dårlege dagar. Å vere lukkeleg betyr ikkje at du alltid klarer å sjå det vakre i verda, at du aldri blir så oppgitt at du trur du ikkje orkar meir, at du ikkje har dagar der alt er berre krøll.

Å vere lukkeleg handlar nemleg om å tørre å vere det. Det handlar om å klare å setje pris på det som er akkurat her, akkurat no. Det vil alltid vere noko ein saknar med det som var. Det vil alltid ligge noko framfor deg som verkar betre. Og det er lov å gle seg, det er lov å drøyme, legge planar og smile. Så lenge ein ikkje gløymer alt det bra som er. No. Her.

Kom ikkje her og sei at verda ikkje er eit eventyr. Lev det.

Helsing Johanne. Nitten år. Lukkeleg. Akkurat no.

_________________________________________________________________________

Jeg måååå bare skrive en liten ettertekst - for Johanne. Johanne, dere. Hun er en herlig bloggperson, som tar og framkaller de mest idylliske bilder, publiserer innlegg som alltid får meg til å smile, og som gir nynorsken et av de fineste ansiktene i Norge. Tenk at Motionocean har den ære å publisere hennes verk! Http://tenkepauser.creativo.nu/, det er din neste destinasjon, sant?

Days like cotton candy

Rosa skyer. De er overalt, selv om himmelen speiler seg i havet. Solstrålene trenger inn i de mørkeste hjørner, og latteren kan høres selv om den er lav som måkeskrik langt i det fjerne. Jeg flyver; Flyver sammen med den mest majestetiske av dem alle - Jeg flyver om kapp med ørna.




Dagene er ikke for lange, men de er ikke for korte heller. Jeg stresser ikke, men jeg kjeder meg på langt nær ikke. De hverdagslige hendelsene gjør at jeg føler meg litt viktigere; Det jeg fyller dagene med er med på å definere hva jeg holder på å forme meg til. Jeg tenker mye, men det er ikke alltid jeg kommer med så mye nytt. Når rosa sukkerspinn fyller hjernen din, er det ikke alltid like lett å være objektiv - Ei heller å være like seriøst hele tida. Andre ganger er det lettere å sette seg i et poetisk, kanskje til og med et depressivt hjørne. Det beste er derimot prøve å ta ting som det kommer, ikke tenke så innmari mye, håpe på det beste og leve i nuet. Det er derfor jeg stadig traller på en melodi og smiler: det hjelper tankene å fly til nye og uoppdagede plasser.

Siv
xxx

/Bildene er linket

Sunday morning, up with the lark!

Heisveis! Søndag; Jeg liker søndager! Jeg liker vel egentlig alle dager, men på søndager bestemmer du helt selv hva du har lyst å gjøre. Ettersom jeg brukte hele gårdagen på vanskelig matte, starta jeg denne helligdagen med å lese (enda) ei bok (som jeg forresten må fortelle dere om ved ei seinere anledning; hylende morsom, helt seriøst!). Så fikk jeg så lyst til å gå/jogge meg en tur etter den supersporty sykkelturen - må jo følge opp, vet dere! Sola gir både inspirasjon og godt humør, så kanskje jeg tør gjøre enda litt mer matte før tentamen i morgen (nerveeer, forventer jo tross alt 6 av meg selv!). Shallabais, ha en fiiiiinsuperduper dag!


Siv
xxx

3 mil

Mil etter mil, altså. Det er bare det at det ikke alltid tar så lang tid, selv om det høres innmari endeløst ut. Mil etter mil, etter mil - sånn var det iallfall for meg. 3 mil. 3 hele mil, faktisk. Og det etter skolen. På sykkel! Noe sier meg at jeg ikke lenger er like lat som jeg en gang var. For man kan vel ikke kalles lat lengre, når man frivillig sykler hjem etter skolen, boende 30 kilometer unna?








For å sykle 3 hele mil på én og en halv time, det er ikke så dårlig. Ikke for å være Siv, og kanskje ikke for andre ikke-super-sporty personer heller. Det var jo tross alt både opp- og nedoverbakker. Jeg ble varm. Litt for varm kanskje, men vårlufta er ikke så kjærlig som vi tror, så jeg beholdt klærne på. (Jeg tok av meg hanskene, men hysj, ikke si det til noen). Det var ikke før jeg var kommet over halvveis at jeg virkelig tråkka på, for da hadde jeg plutselig et mål å nå. Egentlig hadde jeg vel, innerst inne, håpet at jeg ville klare det fra starten av. Og jeg gjorde jo det! Gjett om jeg var glad da jeg løp inn døra, så på mobilklokka, og den fortalte meg at jeg rakk det med margin! Jeg sier meg mer enn stolt, jeg, og fornøyd også. Nå vet jeg hvor lang tid det tar til neste gang. Små skritt fører til store forandringer!

Siv
xxx

/Bildene er linket

Sånn, barne-TV og sånt...!

Fra voksensnakk til barnesnakk; Denne bloggen dekker da det meste? Jeg skulle i går tegne for første gang på veeeldig lenge, og da ei jente ikke visste hvem Teletubbiene er, ble jeg så sjokkert at jeg måtte tegne dem. Om man ser dem, DA husker man dem iallfall, sant?





For det finnes vel ingen som ikke så på Teletubbisene? De var heltene mine da jeg var 4 - jeg har til og med en miniversjon av huset deres! Og Tinky-Winky og Dipsey i bamseformat... Serien måtte jo selvfølgelig sees på engelsk, for den norske versjonen var døll. Da jeg ble dobbelt så gammel, ble Teletubbiene litt barnslige og kjedelige å se på, så da jeg kom over Tweenies, ble jeg ekstatisk. De sang og dansa, de. De gamle Barne-TV-seriene var jo mye bedre enn de som går nå; Sesam Stasjon, Kykkelikokkos, Mummitrollet, Mumfie, Fritt Fram, Pippi, Nå er det Nå, Uhu og Huset med det rare i, for å nevne noen!! Husker dere hva dere likte da dere var litt mindre??

Siv
xxx

Alkohyler eller ingen alkohyler, det er spørsmålet

Jeg har skrevet om det noen ganger før (blant annet her), men det er visst alltid mer å si. Mange av de som drikker selv, klarer ikke skjønne seg på dem som ikke drikker, og når de da prøver å overbesvise meg, med mine plettfrie, flotte verdier (heehe), om at jeg må drikke, da blir jeg arg.



Når folk da påstår at jeg vil komme til å drikke meg full en dag i nærmere framtid, føler jeg at tillitten mangler, og jeg føler meg skuffa fordi folk ikke har troa på meg. For jeg tror ikke det kommer til å skje, og sånne uttalelser får meg til å ville være helt og holdent avholds. (Noe jeg jo egentlig i prinsippet er, jeg vil bare ikke forbindes med festdemping. Hvem vet hva som skjer i framtida? For jeg er jo faktisk ikke gammel nok til å drikke in the first place, bare for å understreke det poenget også.)





Hva slags behov har jeg for alkohol? Hva godt vil det gi meg, som jeg ikke allerede har? Jeg føler selv jeg ikke trenger den ekstra dytten for å tørre å gjøre ting. De tingene jeg ikke tør gjøre i edru tilstand, er jeg ikke så sikker på bør gjøres... Jeg trives utmerket godt med et utgangspunkt der jeg husker dagens og/eller kveldens hendelser. Det er på grunn av opplevelsene, og det å huske dem etterpå, at jeg lever; Å ha muligheten til å skrive dem ned i min mentale dagbok.

Ikke vil jeg sløse bort dagen derpå med ei ubehagelig hodepine heller. I doskåla... Så har man jo disse kaloriene også, som enda et motargument. I det store og det hele ser jeg at man skal kunne ha det gøy i edru tilstand, uten å være noen festdemper for den saks skyld. Folk må respektere at ikke alle vil drikke. Jeg respekterer jo tross alt de som synes det er godt med et glass i ny og ned. Det er flere som ikke drikker enn man tror, drikkerne er bare de som er mest høylytt.



Men når jeg ramser opp disse argumentene for de som forteller meg at jeg må drikke, føler jeg at jeg snakker til lukkede ører. De vil ikke høre. Uansett hvor mange ganger de kommer med deres (noen ganger veldig usaklige) argumenter, vil de ikke klare å overbevise meg til å drikke; Når jeg først har bestemt meg, er jeg konsekvent og ombestemmer meg sjeldent. Argumentene deres får heller motsatt innvirkning. Jeg vil kanskje drikke en dag om jeg har lyst til å drikke, ikke fordi folk forteller meg at det er kult.

Siv
xxx

/Bildene er linket

Så mye mer enn et band

McFly er ikke bare et band. McFly er ikke bare musikk, kjendiser, fire godt voksne gutter eller utseender. Etter 5 år som McFlyer, har McFly blitt så mye mer enn en besettelse. De er en stor del av meg, og jeg hadde ikke vært den samme om det ikke hadde vært for at jeg så Just My Luck i 2007. Jada, litt klijé, jeg vet det.






Når jeg hører på musikken deres, blir det kjent og kjært, og jeg kan høre på den uten å tenke så mye. De fleste ordene kommer av seg selv, men det uten at jeg er lei av noen av sangene. Musikken klinger så fint; Av og til allegro og heftig, mens andre ganger er det så rolig at jeg kunne sovna. Det er McFly som er inspirasjonen til å drive med musikk. De er så ekte; Det er det som er tiltrekkende! Jeg sikler ikke lengre når jeg ser dem på skjermen, jeg føler bare jeg blir i litt bedre humør. De er der alltid, i ryggmargen en plass.


Andre klarer ikke helt sette fingeren på hva slags musikk de liker, og spør man hva yndlingsbandet er, kan de ramse opp band på band i flerfoldige timer. Jeg hører nesten bare på McFly, jeg. Det høres kanskje kjedelig ut, men det er det det går i om jeg først skal høre noen akkorder. For litt avveksling kan jeg høre på Busted og Amy MacDonald, og i det siste har det gått mye i Siri Nilsen og Frida Amundsen. Når jeg ser hva McFly har klart, blir jeg lysten på det samme, og de siste ukene har det klødd så sinnsykt mye mer enn vanlig etter å få sett dem live. Idoler, ass! Hvem ser dere opp til, folkens?

Siv
xxx

/Det første bildet er tatt av Tom Leishman, nummer to husker jeg ikke hvor er fra, og de to siste er linket.

Valkyrien Allstars

I går fikk skolen Valkyrien Allstars på besøk. Klokka ti møtte vi alle opp i kantina, der de var rigga til med lyd og lys. De måtte jo være bra, ettersom Moddi har vært i studio med dem, og fredagen varma klassen opp med å høre på et par av sangene deres. Jeg ble ikke på langt nær skuffa i går, for å si'rre sånn!







Som dere ser, hadde jeg den beste utsikta, som en av tre på fremste rad. Bildene er tatt uten blitz, så jeg skylder på det når jeg ser hvor skurrete bildene ble. Ville jo ikke plage dem med konstant blitzing, vet dere. Men syke - de var flinke! Som hun sa selv etterpå (jeg er glad Stina og jeg sa at vi likte det - jeg vet selv hvor godt det er med tilbakemeldinger), så forbinder folk disse instrumentene automatisk til folkemusikk, og dette har de blanda med forskjellige sjangre. Fullstendig diggbart og fengende å høre på. De hadde fine harmonier og stemmer, bra spill og rytmer. Jeg ble litt betatt.

Jeg prøvde å filme, men kameraet vil ikke ta opp lyd i mer enn et minutt, og lydkvaliteten er ikke superduper. Men dere får den servert fra youtube uansett, siden det var litt kult og sånt, så får dere ta litt del i opplevelsen dere også!

Tusen takk til Regnboge for påminnings om sangens tittel!

Siv
xxx

Blergh

I går hadde vi skikkelig vårstemning, og jeg hadde planalgt fremtidige sykkelturer og gåturer. I dag så det sånn ut da jeg sto opp:





Jeg var glad da snøen kom i januar, februar, mars og i påska. Nå derimot, er jeg ferdiggådd på ski. Det passer ikke like bra med snø når man har tatt frem conversene, har lyst til å legge bort dunjakken og vil smøre seg inn med solkrem...

Siv
xxx

Get-together

Tidligere i uka forslo jeg at klassen kunne samles her i bygda denne helga, så i går kveld gjorde jeg i stand klubben og satte meg godt til rette med gitaren mens jeg venta på ankomsten deres.




Da alle var i hus utpå kvelden, traska vi avgårde til puben for å få oss en matbit. En posjon chips og en is etterpå, var vi tilbake på klubben, der musikken sto på som bakgrunnsfylling. Gamle sanger og nye sanger, og lysene blinket mens vi spilte biljard og fussball. I ti-tiden tredde vi ut av klubblokalene for å være i litt aktivitet, og et par timers aktivitet ga endorfiner og adrenalin i massevis. Så mye faktisk, at jeg ikke var trøtt før 4. Det sier litt; Siv som legger seg klokka ti om kvelden, og som var oppe 7 i går morges.




Og vet dere, det var supergøy å "jamme" midt på natta - vi hadde en gitar, et par fingernemme gitarister, og mange fine stemmer, og det var så fint å høre på! Det, og godt selskap med godt humør, gjorde opp for bare et par timers søvn. Sola møtte oss velkommen i morges klokka 8, og en times fysisk aktivitet vekket oss iallfall, om vi ikke var våken fra før. Jeg har ledd mye, og det hørtes ut som om de andre også koste seg. Det blir vel kanskje ikke så lenge før neste gang? Love and happiness - livet er fint, dere!

Siv
xxx

Kjære Anonym

Kjære anonym;
Du er så snill og god,
men Siv blir så nysgjerrig,
at hun ikke kan sitte i ro.

Du legger igjen idéer,
og mange supre ord,
Mon tro; Bor du i sør,
eller i finenord?

Kjære anonym;
Du er som regel stille.
Men av og til, i ny og ned,
kommentering gjør folk (ekstra) snille.

Jeg liker folk som tør å si,
det de har på hjertet.
At du er av motsatt kjønn,
det er meg ei no'n smerte!


Det er ganske kleint med sånne bilder, det er det!! Men her har dere bandana'n! Også smiler jeg til dere alle, altså, smiiiil!

Siv
xxx

Vær så god... for lånet??

Jeg blir provosert, kjenner jeg. Av og til lurer jeg på hvor norske barns oppdragelse har tatt veien. Hvem sier egentlig "vær så god" når de leverer tilbake noe de har fått låne? Når du har fått låne noe, er det rett og rimelig å takke, ikke forvente å bli takka for å levere det tilbake. Takk skal du ellers ha.



Det er nemlig litt forskjell fra høfligheten vi er oppdratt med her i huset, og det man ellers møter ute i det norske samfunn. I Storbritannia lærer de å takke fra de kan snakke, og da ble det naturlig at vi også gjorde det. Men det skal da vel ikke være sånn at vi skal unnskylde dårligere høflighet med at "vi er nordmenn"? Jeg er da like mye nordmann jeg som alle andre, men jeg forventer litt høflighet. Ikke at jeg skal starte på regla om forskjellene i høflighetsfraser fra Storbritannia, for lista kan til slutt bli ganske lang. Høfligheter er norm, og jeg må si jeg foretrekker dét foran hånlige smil. Den enkle, lille gesten med å takke er minsteforventninger fra min side - det er bedre å takke én gang for mye enn én gang for lite. Takk skal du ellers ha.

Siv
xxx

Creds til søsters for bildet!

Dan Humphrey-ish

Da jeg leste de to-tre første bøkene i Gossip Girl-serien (ikke at jeg kom noe lengre enn de to-tre bøkene), var det spesielt én karakter jeg kjente meg igjen i, selv om han var av det motsatte kjønn; Nemlig Dan Humphrey. Ikke nødvendigvis fordi jeg skriver like mye poesi som han, men på grunn av måten han ser livet på. Eller noe i den duren...







Jeg fikk inntrykket av at Dan mener at livet er ei skjør rose, og han finner mye inspirasjon til poesien sin i døden. Han er en håpløs romantiker og venter med koitus deretter. Den sorte skinnboka er med ham overalt, og han overanalyserer til stadighet. Mye av dette føler jeg kunne vært med i en beskrivelse av den indre Siv. Jeg er kanskje ikke så inspirert av døden - jeg er heller en forelskelsens jente. Men jeg overanalyserer alt til den minste detalj - det er sånt som jeg ikke tenker over. Gårdagens samtale på bussen må granskes for hemmelige tegn, og jeg må forsikre meg om at jeg ikke sa noe feil.

Håpløs romantiker. Jeg tror det, iallfall når jeg hører det noen av vennene mine sier. Gutta sier at det ikke finnes noen av mitt motsatte kjønn til å matche de kriterier jeg har satt opp; At det ikke finnes en Siv blant guttene. Jeg blir fortalt at det ikke finnes riddere i moderne forkledning. Men jeg har sett antydninger til det, og frem til ridderen tar meg med på en ridetur på den hvite hest, skal jeg skrive om det; For det gjør Humphrey også - holder seg i kjærlighetens asketisme for å få inspirasjon til å skrive. Det er når man har med såre følelser å gjøre, at tekstene blir best.

Siv
xxx

/Bildene er linket