Dessuten er det lett å klandre seg selv. Man hører det negative bli gjentatt flere ganger, og egentlig bekrefter det barer det du tenker innerst inne. Du blir jo aldri like god som de som var før - alt var bedre før. Men det var det jo ikke - bare se hvor annerledes ting er nå, når mye har blitt til det bedre. (Dette er ikke en metafor på dagens politikk, altså, for der var mye bedre før.)
Du savner for mye. Av og til tenker du på de som har forlatt livet ditt. Men mest tenker du på de som bare er fysisk borte fra livet ditt, men som du gjerne skulle hatt i umiddelbar nærhet. De som du vet bare er borte for et år, de som du ikke vet hvor lenge vil være i fjern avstand, og de som alltid vil være på den andre siden av kloden. Du merker hvor stort påvirkning folk har i livet ditt når de ikke lengre er der.
Du savner en god klem. Noen å gråte på. Noen å le med. Noen å dele dagens historier med. Noen som tar insj når du selv er for sliten. Noen som forstår om du ikke orker å være med på insj allikevel.
Kanskje stresser du for mye. Tenker for mye. Men det er ikke alltid så lett å gjøre noe med. Hjernen er på høygir og alt må analyseres. Du vil gjøre en god jobb, ikke ta feile konklusjoner, ikke anta for mye eller legge ord og handlinger på folk som ikke stemmer. Du vil ikke utnytte posisjonen du er i eller utnytte andre. Men hva med å utnytte seg selv?
